Barcarole
Barcarole (fra fransk, også skrevet barcarolle; opprinnelig fra italiensk barcarola, barca «båt») er en sang sunget av gondolierer i Venezia, eller et musikkstykke skrevet i samme stil. Innen den klassiske musikken er to av de mest kjente barcarolene skrevet av Jacques Offenbach, fra operaen Hoffmanns eventyr (Belle nuit, ô nuit d'amour), og Frédéric Chopins Barcarole i Fiss-dur for piano.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
En barcarole har en rytme som minner om gondolierens bevegelse når han skyver gondolen fremover, det er nesten uten unntak et moderat 6/8-dels tempo.[1]
Mens de mest kjente barcarolene ble til i romantikken, var sjangeren så kjent på 1800-tallet at Burney skrev at den var en type musikk som ble meget godt likt av «collectors of good taste» (de som samler god smak) i The Present State of Music in France and Italy (1771).[2]
Eksempler[rediger | rediger kilde]
Den tilsynelatende ukunstlede sentimentale folkesangen som barcarolen utgjorde, ble gjerne brukt i operaer; i tillegg til i Hoffmanns eventyr ble den også brukt i arier skrevet av Paisiello, Weber og Rossini, mens Gaetano Donizetti brukte en barcarole for å angi stemningen i scenen fra Venezia i åpningen av operaen Marino Faliero (1835). Donizettis barcarole ble skrevet for en gondolier med kor, og et annet eksempel finnes i Verdis Un ballo in maschera (Richards arie «Di’ tu se fidele il flutto m’aspetta» i første akt).[2]
I H.M.S. Pinafore lot Arthur Sullivan en barcarole spille når sluppen til Sir Joseph Porter (med hans søstre, kusiner og tanter) ankom, og Schubert brukte en lignende stil i noen av sine mest kjente sanger (selv om han ikke anga dette eksakt). Blant disse var «Auf dem Wasser zu singen» («Skal synges på vannet»), D.774.[2]
Det er flere eksempler innen den klassiske musikken; blant Mendelssohns Lieder ohne Worte, Op. 19, 30 og 62, er det tre «Venetian Gondola Songs»; «Juni» i Tchaikovskys Årstidene; Charles-Valentin Alkans barcarole i Op. 65 Troisième recueil de chants; Béla Bartóks «Barcarolla» i Out of Doors; og Anton Rubinstein, Mily Balakirev, Alexander Glazunov, Edward MacDowell, Ethelbert Nevin og Gabriel Fauré har skrevet flere hver.[2]
I det 20. århundre ble flere barcaroler skrevet, blant annet av Agustín Barrios (Julia Florida); andre sats i Villa-Lobos' Trio No. 2 (1915) (en berceuse-barcarole); første sats i Francis Poulencs Napoli Suite for piano (1925); George Gershwins «Dance of the Waves» (1937); Ned Rorems tre Barcaroles for piano, komponert i Marokko (1949); «The Kings' Barcarole» i Leonard Bernsteins operette Candide (1956); og «Agony» i Stephen Sondheims musical Into the Woods.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- The New Harvard Dictionary of Music, ed. Don Randel. Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press, 1986. ISBN 0-674-61525-5
- Brown, Maurice, «Barcarolle», in The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2