Transcendent (filosofi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Transcendental)
Hopp til navigering Hopp til søk

Transcendent er et filosofisk begrep om noe som ligger utenfor eller over den menneskelige grensen for personlig forståelse. Begrepet inkluderer filosofier, systemer og tilnærminger som beskriver grunnleggende strukturer i det å være, ikke som en ontologi, men som rammen for en vekst og validering av kunnskapen om å være. Begrepet er nært beslektet med teisme. Det motsatte er immanent.

Begrepet ble brukt mye av filosofen Immanuel Kant.«Transendental» kan oversettes med «transe-».

Religiøs definsjon[rediger | rediger kilde]

I religion referer transcendent til et aspekt ved Guds natur og kraft som er helt uavhengig det materielle universet, og utenfor alle fysiske lover. Begrepet er i kontrast med immanent, der en gud er beskrevet til å være helt tilstede i den fysiske verden og tilgjengelig for alle på ulike måter. I en religiøs sammeheng er transcendens en tilstand av det å ha noe som er overvunnet begrensingene i den fysiske eksistensen. Vanligvis er dette manifestert i bønn, seanse, meditasjon, psykedelika eller paranormale visjoner.

Det bekreftes i forskjellige religiøse tradisjoner at det guddommelige er en kontrast til ideen om en gud (eller det absolutte) som utelukkende eksisterer i den fysiske verden (immantisme), eller noe som ikke kan skilles fra den (panteisme). Transcendens kan beskrives som at det guddommelige ikke bare er i et vesen, men også eksisterer i dens kunnskap. På den måten kan Gud ovreskride både universet og kunnskapen som er utenfor menneskets forståelse og sinn).

Noen teologer og metafysikere bekrefter at en Gud er både i og utenfor universet (panenteisme).

Moderne filosofi[rediger | rediger kilde]

I moderne filosofi innførte Immanuel Kant et nytt begrep, transcendental, der han dermed innførte en ny og tredje mening. I hans kunnskapsteori er dette konseptet opptatt av betingelsen om å ha en mulighet for seg selv. Begrepet trascendental motarbeidet han til begrepet transcendent.[1] Sistnevnte betyr "det som går utover" (overskrider) all mulig kunnskap om et menneske. For han betyr transcendental kunnskap om vårt kognitive faktultet med hensyn til hvordan objekter er en mulig a priori. "Jeg sier all kunnskap transcendental hvis den er opptatt, ikke med objektene, men på en måte ved at vi gjenkjenner igjen gjenstander før vi opplever dem." Det er derfor metafysikk, som en grunnleggende og universiell teori, er kjent som erkjennelsesteori. Transcendental filosofi sees ikke på som en tradisjonel ontologisk form for metafysikk.[2]

Vanlig kunnskap er generell kunnskap om objekter; transcendental kunnskap er kunnskap om hvordan det er mulig for oss å oppleve disse objektene som objekter. Dette er basert på Kants aksept av David Humes argument ved at generelle trekk på objekter (som utholdenhet, årsakssammenhenger) ikke kan sees bort fra sanseintrykkene vi får av dem. Kant argumenterer om at sinnet vårt kan bidra til disse trekkene til å gjøre det mulig for at vi kan oppleve objeketer som objekter. I den sentrale delen av kritikken om ren fornuft, "Transcendental Deduction of the Categorie", argumenterte Kant for at det er en dyp sammenkobling til evnen å ha en bevissthet om seg selv og evnen til å oppleve verden med objekter. Gjennom en synteseprosess generere sinnet både som gjenstandens struktur og som sin egen enhet.

Et metafilosofisk spørsmål som er diskutert av mange forskere er at transcendental refleksjon i seg selv er mulig. Stephen Palmquist tolket Kants appell som en tro på sine mest effektive løsninger på dette problemet.[3] Ifølge Kant er "transcendent", i motsetning til "transcendentale", det som ligger utenfor det vårt kunnskapfelt kan vite. Hegels motargument til Kant er at å kjenne til en grense er å være klar over hva som begrenser og hva som ligger utenfor det, som med andre ord å ha overskredet dette.

Samtidsfilosofi[rediger | rediger kilde]

I fenomenologien er transcendente det som overskrider våre egen bevissthet: og det som er objektivt, mer enn bare et bevissthetsfenomen. Noema er et gresk ord som betyr "tanke" eller "hva som er tenkt på", som i fenomenologien referer til enden av en intensjon som er gitt for bevisstheten.

Jean-Paul Sartre snakker om transcendens i sitt eget arbeid. I verket «Being and Nothingness» bruker hun transcendens til å beskrive forholdet til den objektorienterte verden. Transcendental filosofi er utviklet av den tyske filosofen Harald Holz med en helhetlig tilnærming. Holz frigjorde transcendental filosofi fra konvergensen av nykantianisme. Han var kritisk til transcendental pragmatisme og dens forhold mellom transcendental filosofi, nyempirisme og postmodernismen.[4]

Flerkulturelt bruk[rediger | rediger kilde]

På hverdagsspråket betyr "transcendens" å gå utover, og "selvtranscendens" betyr å gå utover en tidligere form eller tilstand av seg selv. Dette er tenkt som en avansert tilstand av selvtranscendens, der jeg-følelsen blir forlatt. Selvtranscendens sies å kunne måles psykometrisk og kan være (delvis) arvet, der den har vært innarbeidet som en personlighetsdimensjon i temperamentet og personligheten. Dette er beskrevet i boken The God Gen av Dean Hamer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ In Parerga and Paralipomena, Volume 2, Kapittel 10, § 141, Schopenhauer presenterte forskjellen mellom transcendent og immanent i en dialog: "Thrasymachos: …I know these expressions from my professor, but only as predicates of a loving God with whom his philosophy was exclusively concerned, as is only right and proper. Namely, if God is situated within the world, he is immanent; if he resides somewhere outside, he is transcendent. … Philalethes: Transcendent knowledge is that which, going beyond all possibility of experience, strives to determine the nature of things as they are in themselves; immanent knowledge, on the other hand, is that which keeps within the bounds of the possibility of experience, but thus can speak only of phenomena."
  2. ^ "I call all cognition transcendental that is occupied not so much with objects but rather with our mode of cognition of objects insofar as this is to be possible a priori. A system of such concepts would be called transcendental philosophy." - Kant, Immanuel. Critique of Pure Reason. Redigert og oversatt av Paul Guyer og Allen Wood, Cambridge University Press, 1998. s. 149
  3. ^ Stephen Palmquist, "Faith as Kant's Key to the Justification of Transcendental Reflection", The Heythrop Journal 25:4 (Oktober 1984), s.442-455. (Lanham: University Press of America, 1993).
  4. ^ Sartre, Jean-Paul. Being and Nothingness. Trans. Hazel E. Barnes. New York: Washington Square Press, 1956.