Tahrgeit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Arabitragus»)
Tahrgeit
Nomenklatur
Arabitragus jayakari
(Thomas, 1894)
Synonymi
Arabitragus,
Hemitragus jayakari
Populærnavn
tahrgeit,
araberthar,
arabiatahr,
arabisk thar
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenklovdyr
Familiekvegfamilien
Tribussauer og geiter
SlektArabitragus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Ross et al. (2019)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, nordvendte fjellskråninger
Utbredelse: Nord-Oman

Tahrgeit (Arabitragus jayakari) er en monotypisk art i den monotypiske slekten Arabitragus, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er naturlig utbredt i nordvendte fjellskråninger i det aller nordligste Oman, mens den trolig er utryddet i Emiratene. Ifølge IUCNs rødliste er arten sterkt truet av utryddelse.[1]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Geit

Tahrgeit ble tidligere klassifisert i slekten Hemitragus, men er nå plassert i sin egen monotypiske slekt. Det viste seg nemlig at arten er nærmere beslektet med mankesau (Ammotragus lervia), enn de to andre geitene som benevnes som thargeiter; himalayatahr (Hemitragus jemlahicus) og nilgiritahr (Nilgiritragus hylocrius).[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Tahrgeit er kompakt bygget og har tydelig kjønnspreg, i det bukkene blir omkring dobbelt så store som geitene. Arten blir 93–95 cm lang og 60–64 cm i skulderhøyde. Halen er kort og måler kun 8,4–10 cm. Bukken veier typisk 38–45 kg, geita 17–20 kg.[2]

Begge kjønn bærer horn, som kan bli inntil 32 cm lange. Bukkens horn blir betydelig kraftigere og noe lengre enn geitas, og horna vokser i en bakovervendt bue, og spesielt bukkens horn ligger ganske tett ned mot nakken.[2]

Tahrgeit bærer ikke hakeskjegg, men bukken har kinnskjegg. Pelsen består av lange, rødlig brune dekkhår og ei mørk stripe som renner fra nakken og langs med ryggraden til halen. Begge kjønn har mørk ansiktsmaske, men bukkens er mørkere enn geitas. Bukken har ei imponerende man som vokser fra nakken og ut over ryggen på dyra, og den fortsetter å vokse gjennom livet. Bukkens brystkasse er preget av mer ragg enn på resten av kroppen. Bukken har dessuten svært særpregede «knebukser». Ragget som danner «knebuksen» er betydelig lenger enn normalt og ender ved knærne/hasene, på alle fire ekstremitetene.[2]

Habitatet ligger i nordvendte fjellskråninger i Hajarfjellene, i høyder omkring 1 000–1 800 moh. Dette er områder som karakteriseres av relativt mye nedbør og ganske kjølige temperaturer, noe som gir seg utslag i stort biologisk mangfold i vegetasjonen i dette området.[2]

Ulikt geiter flest, så lever thargeit i små famliegrupper som består av ei geit og avkommet eller en bukk. De er imidlertid altetende hva vegetasjon angår og eter det meste, inkludert greiner og frukt. Dyra er mest beiteaktive tidlig om morgenen og om kvelden. I den mest fruktbare tiden på året kan dyra klare seg lenge uten å drikke vann, men i tørketiden trekker de ned fra de tørre skråningene for å drikke 2–3 ganger i uken. Hannen er territorial og merker reviret sitt med å skrape i bakken med klovene og urinere på bestemte steder. Reviret utgjør normalt cirka 0,3 km².[2]

Paringstiden er i tidsrommet septembernovember. I år med spesielt god næringstilgang etter regn har det blitt rapportert at thargeit også kan pare seg i februar. Geita går drektig i 140–145 dager og føder normalt 1–2 kje. Avkommet når kjønnsmoden alder omkring 2–3 år gamle og kan trolig leve til de blir omkring 22 år gamle. I fangenskap er det meldt at thargeit kan pare seg året rundt.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge.[3]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ross, S., Al-Rawahi, H., Al-Jahdhami, M.H., Spalton, J.A., Mallon, D., Al-Shukali, A.S., Al-Rasbi, A., Al-Fazari, W. & Chreiki, M.K. 2019. Arabitragus jayakari (errata version published in 2019). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T9918A156925170. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-1.RLTS.T9918A156925170.en. Downloaded on 20 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 310–311. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]