Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dyssosial personlighetsforstyrrelse
Område(r)Psykiatri, psykologi
Symptom(er)Antisosial atferd, bedrageri, vold, impulsivitet, irritabilitet
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF60.2
ICD-9-kode301.7
ICPC-2P80
DiseasesDB000921
MeSHD000987

Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir antatt å være en kronisk lidelse, og blir karakterisert ved sosialt uansvarlig, eksplosiv og manglende samvittighetsfull atferd. Manipulasjon, bedrageri og problemer med å knytte mellommenneskelige relasjoner går også igjen i denne pasientgruppen. Det er anslått at personlighetsforstyrrelsen forekommer hos 2 til 4 prosent av menn, og 0,5 til 1 prosent hos kvinner. Personer med lidelsen har ofte hatt en livslang historie med antisosial atferd, og en fellesnevner synes å være problematisk oppvekst med lite tilfredsstillende familiære relasjoner. 80 prosent av pasientene anslås å være i fengsel.[1] Pasientgruppen består av individer som er spesielt vanskelig å håndtere, og søken etter en effektiv behandling, både på et medisinsk og psykologisk plan, har vist seg å være en utfordring.[2]

ICD-10-definisjon[rediger | rediger kilde]

Tilstanden defineres som en personlighetsforstyrrelse i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, som er det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose i ICD-10-systemet og har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV som er det amerikanske diagnosesystemet. Kriteriene i de to diagnosesystemene er ikke helt overlappende, slik at en person som tilfredsstiller kriteriene i DSM-IV ikke nødvendigvis gjør det i ICD-10. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.

DSM-IV-definisjon[rediger | rediger kilde]

Som en diagnose ut ifra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV består den i hovedsak av antisosiale adferdsmessige trekk og er ikke det samme som psykopati.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

For å oppfylle kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

  • Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
  • Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
  • Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
  • Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
  • Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
  • Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Man vet ikke nøyaktig hva som er årsaken til at noen mennesker utvikler patologiske dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvbarhet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Det kan være vanskelig å få individer med dyssosial personlighetsforstyrrelse til å delta i behandling. De opplever ofte et manglende ønske om endring, og kan legge skylden til problemer over på andre.

Ut fra det kognitive perspektivet antas personlighetsforstyrrelser å være et resultat av lite tilpassede skjemaer.[2] Et kognitivt skjema kan beskrives som mentale representasjoner som er et resultat av hukommelse, persepsjon og tenkning. Det kan for eksempel være et skjema som representerer normer, korrekt atferd i en gitt situasjon, eller et skjema for mellommenneskelige relasjoner.[3] I kognitiv behandling siktes det mot å redusere problematisk atferd og dysfunksjonell tankegang. I en pilotstudie ble pasienter bedt om å kartlegge egen dysfunksjonell atferd mot dem selv og andre ut fra et baseline AB design. Det ble deretter benyttet Dialektisk atferdsterapi (DBT).[2] Dysfunksjonelle meninger om seg selv og om andre ble ansett å ha vært adaptive i personens individuelle oppvekstmiljø. Anvendelse av disse i voksen alder fører imidlertid til problemer. Det går utover mellommenneskelige relasjoner i de mange og varierte situasjonene som krever korrekt atferd. I behandling rettes det størst fokus mot den atferden som blir ansett for å være mest alvorlig.[2] Behandlingen innebærer at pasienten prøver ut alternative atferdsformer som skal utfordre deres nåværende og lite funksjonelle tankesett. Det øves på psykososiale ferdigheter for å redusere impulsiv atferd og for økt emosjonell kontroll. Det terapeutiske forholdet anses å være svært viktig. Terapeuten bør sørge for opprettholdelse av en konsekvent og positiv holdning, mens relasjonen alltid holdes innenfor grensene til den terapeutiske alliansen.[2]

Studier viser at kognitiv terapi kan forbedre forståelse og forhold til andre mennesker, bidra til utvikling av et mer adaptivt adferdsmønster og endre holdninger. Involvering av signifikante andre, for eksempel en ektefelle eller samboer, viser seg å være en viktig faktor for forbedring i terapi. Personer som kjenner pasienten kan bidra med informasjon og på denne måten underbygge evidens om effekt av terapien.[2]

På den annen side mener Yochelson og Samenow at nesten ingen metoder for behandling av dyssosiale pasienter er vellykkede.[4]

Når man bruker selvrapportering i kognitiv terapi kan dette være en kilde til feilrapportering. Dette kan skyldes manglende selvinnsikt eller et ønske om at behandlingen har fungert bedre enn det som er tilfellet. I tillegg kan ektefeller rapportere om bedringer som skyldes et sterkt ønske om forbedring.[2]

Det vil også være individuelle forskjeller i hvordan pasienter, terapeuter og signifikante andre tolker atferd og vurderer hvorvidt den er korrekt i en gitt situasjon. Disse kvalitative forskjellene kan bidra til å gi feilaktige resultater.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Black, D. W., Baumgard, C. H. & Bell, S. E. (1995). A 16- to 45-year follow-up of 71 men with antisocial personality disorder. Department of Psychiatry, University of Iowa College of Medicine, Iowa City IA, USA, 36 (2), 130-140.
  2. ^ a b c d e f g Davidson, K. & Tyrer, P. (1996). Cognitive therapy for antisocial and borderline personality disorders: Single case study series. British Journal of Clinical Psychology, 35, 413-429.
  3. ^ Morseth, L. (2003). Sosial kognisjon: Attribusjon og attribusjonsfeil. Hentet fra http://www.sv.ntnu.no/psy/studiet/forelesninger/vaar-2003/psy100/lea.morseth-100-4.pdf[død lenke].
  4. ^ Paris, G. (1997). Antisocial and borderline personality disorders: Two separate diagnoses or two aspects of the same psychopathology? Department of Psychiatry, McGill University, Institute of Community and Family Psychiatry, Sir Mortimer B. Davis-Jewish General Hospital, 4333 Chemin de la Cote Ste. Catherine, Montreal Quebec, H3T1E4, Canada, 38 (4), 237-242

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dyssosial_personlighetsforstyrrelse&oldid=22293534»