Anna Dalland

Anna Dalland
Født		Anna Hagerup Paulson 23. nov. 1901 Bergen
Død		13. nov. 1973 (71 år) Oslo
Ektefelle		Randulf Dalland
Parti		Norges Kommunistiske Parti
Nasjonalitet		Norge

Anna «Annemor» Dalland (født Anna Hagerup Paulson; 23. november 1901 i Bergen, død 13. november 1973) var en av de mest kjente stemmene i Radio Moskvas norske sendinger under andre verdenskrig.

Hun kom fra et ressurssterkt hjem. Faren Andreas Paulson hadde bra jobb og inntekt fra Norges Bank. Han ble også kjent som en av Bergens mest sentrale kulturskribenter, først i avisen Arbeidet, deretter i Bergens Arbeiderblad. Yngstedatteren vokste opp i en familie der politikk, kultur og Sovjet var vanlige samtaleemner.

Dalland selv begynte å jobbe i Arbeidet etter endt skolegang. Det var den gang en sentral, radikal arbeideravis. Hun begynte i avisen som maskinskriver og stenograf, men fikk også jobbe som journalist. Hun hadde gått inn i arbeiderungdomsbevegelsen i ung alder, og fulgte liksom Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og avisen det nye Norges Kommunistiske Parti ved partisplittelsen i 1923.

Midt på 1920-tallet møtte hun rørleggeren Randulf Dalland i det radikale miljøet i byen. Hun ektet mannen, tok etternavnet hans og fikk en datter med ham. Etter hvert flyttet den vesle familien til industribygda Odda, den gang et av NKPs sterkeste distrikter. Hun fikk seg jobb i bygdas NKP-avis Hardanger Arbeiderblad. Mannen drev egen rørleggerbedrift, ble formann i Odda NKP og redigerte avisen.

Med mannen til Sovjet

I 1935 fulgte Anna mannen til Moskva, etter at han hadde fått plass på en av Kominterns kaderskoler i den sovjetiske hovedstaden, den såkalte Lenin-skolen. Anna fikk jobb på skolen, deres åtte år gamle datter begynte på russisk skole. Familien tilpasset seg livet i den sovjetiske hovedstaden raskt, men verdensbegivenhetene innhentet dem.

I 1936 ble De internasjonale brigadene etablert i Spania, for å kjempe mot Franco-fascistene i den spanske borgerkrig. Tidlig i 1937 reiste Randulf Dalland fra Sovjet til Spania for å delta i striden som offiser. Sommeren samme året ble han overrumplet på et oppdrag bak fiendens linjer. Som krigsfange hos Franco satt mannen hennes nå med en dødsdom hengende over hodet.

Anna og datteren ble igjen i Moskva. Hun mistet jobben som maskinskriver ved skolen da de internasjonale Komintern-skolene ble nedlagt, men møtte som mor med ektemann i Francos fangehull mye forståelse. Hun fikk i første omgang nytt arbeid i et forlag som arbeidet med utgivelse av bøker på ulike språk.

Stemmen fra Moskva

I 1938 ble det imidlertid besluttet at de svenske, eller «skandinaviske», sendingene i Radio Moskva skulle ha norske innslag. Anna fikk jobb i radioen, først som maskinskriver, etter hvert foran mikrofonen. Dette var på en tid da sendingene gikk direkte, uten muligheter for opptak. «Det er Moskva som talar! Proletärer i alle länder, förena eder!» lød den svenske introduksjonen da Moskva-radioen først henvendte seg til lyttere i Norden i 1932. Nå, seks år senere, kunne man også høre en norsk bergensrøst blant innslagene.

Våren 1940 var den andre verdenskrig for lengst i gang. I Dallands hjemby Bergen marsjerte tyske soldater, i andre deler av landet kjempet norske styrker fortsatt mot tyskerne. I Spania ble ektemannen løslatt på sin 40-årsdag 4. mai 1940, etter langvarig press fra norsk arbeiderbevegelse og norske myndigheter. I Moskva ble imidlertid Molotov–Ribbentrop-pakten strikt respektert. I radioredaksjonen måtte Anna fortsatt sitte på sidelinjen, og passe på å ikke sende noe som kunne provosere tyskerne.

Dette endret seg over natta, da Tyskland gikk til angrep på Sovjet 22. juni 1941, og fronten bekymringsfullt raskt nærmet seg Moskva. Nå befant Dalland seg brått i første linjen i kampen mot fascismen, med sendinger som skulle få en helt spesiell betydning i det okkuperte hjemlandet. Hittil hadde hun bare stått for sporadiske innslag i de svenske sendingene. Nå ble hun med ett slag den norske stemmen fra Moskva, fra hun første krigsdag forkynte at Sovjetunionen nå var i krig med Tyskland.

Radiokrigen

Ved krigsutbruddet var hun fortsatt eneste norske medarbeider i radioen, men det varte ikke lenge. I Moskva ble de norske sendingene nå høyere prioritert, og Gilbert Furubotn - den norske motstandslederen Peder Furubotns sønn - ble sommeren 1941 utnevnt til radioredaktør og Annas sjef. I den kaotiske sovjetiske hovedstaden arbeidet den underbemannede norske redaksjonen det første krigsåret døgnet rundt for å få sendingene på lufta. Med luftangrep og portforbud sov medarbeidere på jobben, på gulv, på bord - eller under flygelet i studio. Ved ett tilfelle falt en bombe på gårdsplassen i selve radiobygget - uten å eksplodere. «Hadde den falt fem meter lenger vest, hadde det vært mine avskjedsord nordmennene hadde fått høre», fortalte Anna senere. Høsten 1941 ble hennes da 14 år gamle datter evakuert til en landsby nær Sverdlovsk bak Uralfjellene.

Det var ikke bare Stalins folk som innså viktigheten av radiosendingene, det gjorde også Hitlers regime. I det okkuperte Norge ble lyttingen forbudt og 538 000 radioapparater samlet inn, i et fåfengt forsøk på å stanse nyhetsstrømmen fra London og Moskva. Radioforbudet førte til en oppblomstring av den illegale pressa. Ved hjelp av unnagjemte radiomottakere tok man inn de «ulovlige» sendingene, og formidlet nyhetene videre i de enkle, primitive men svært så effektive illegale avisene.

Krigen hadde lenge isolert Anna fra ektemannen, og isolerte henne nå fra familien i Norge. I 1942 var hun spesielt bekymret for svogeren, som hun visste satt som tysk fange. Bekymringen var på sin plass. Bjarne Dalland ble skutt på Trandum året etter. Radiostemmen fra Moskva sørget imidlertid for at hennes nærmeste fikk en kjærkommen og uventet kontakt med Anna: Ektemannen Randulf Dalland hadde klart å ta seg til Storbritannia, hadde sluttet seg til de norske styrkene i Skottland og satt ved radioen i militærleiren da det brått gikk opp for ham at det var konas stemme han lyttet til. Også i Norge hadde familien opplevd det sterkt da den kjente stemmen brøt gjennom eteren.

Med tiden ble arbeidsforholdene for radiofolkene i Moskva noe bedre, både når det gjaldt organiseringen og personalsituasjonen. Flere nordmenn og norsktalende ble på ulikt vis tilknyttet de norske radiosendingene i krigsårene, blant andre Jelena Aspås, Leonard Aspås, Solveig Berg, Gotfred Hølvold, Hildur Hølvold, Håkon Sneve og Håkon Kahrs Sund. I 1943 ble Anna Dalland selv forfremmet til nestleder i den norske redaksjonen.

Inn i anonymiteten

Anna Dalland kom tilbake til hjemlandet og ektemannen først i november 1945, da krigen var over, radiojobben avviklet og alle byråkratiske hinder var passert. Hun var først bosatt en tid hos familien i Bergen, men etter at mannen ble valgt til Stortinget i 1945 klarte han å skaffe familien en bolig i Oslo.

Mens de som hadde stått for motsvarende sendinger fra London kom til å prege norsk radio i årene etter frigjøringen ble stemmene fra Moskva raskt glemt. Folk som Toralv Øksnevad og Hartvig Kiran kom hjem fra BBCs sendinger og ble legender i Norge og NRK, men i den kalde krigen ble erfaringene fra Sovjet lite å skilte med. Anna Dalland kunne høres på radio én gang i 1947, da hun i et kort NRK-intervju med fru Gran fortalte om årene i Moskva. Siden forsvant en av krigens mest kjente stemmer ut av offentligheten.

Mannens parlamentariske karriere endte i 1949, da NKP mistet alle sine plasser på Stortinget.

Anna Dalland beholdt sin tilknytning til NKP livet ut. Ved partiets 50-årsjubileum var hun til stede og ble tildelt veterannålen, - kort tid før hun døde. De siste leveårene var hun preget av sykdom og tilbrakte i rullestol.