Håkon Sneve
| Håkon Sneve | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. nov. 1916[1][2] Kirkenes[2] | ||
| Død | 7. juni 2002[1][3] (85 år) Sør-Varanger[3] | ||
| Beskjeftigelse | Partisan | ||
| Parti | Norges Kommunistiske Parti | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Iver Håkon Sneve (født 22. november 1916, død 7. juni 2002) var i den andre verdenskrigens første år partisan i Finnmark, på oppdrag for Den røde armé. Senere var han en av de kjente norske stemmene i Radio Moskvas sendinger mot det okkuperte Norge, spesielt i den såkalte Folkesenderen Norges Frihet.
Før krigen var Sneve sagbruksarbeider[4] og aktiv i det radikale foreningsmiljøet rundt trelastbedriften Pasvik Timber på Jakobsnes, et firma som baserte driften på tømmer fra de finske skogene og ga muligheter for jobb og inntekt i Finnmark i «de harde 30-åra». Det var et miljø der kommunistene sto sterkt. Midt på 1930-tallet oppholdt også Sneve seg noen år i Oslo, der han vanket i samme kulturelle, radikale miljø som Nordahl Grieg. Tilbake i Sør-Varanger var han før krigen blitt medlem av Norges Kommunistiske Parti.
Flyktning og partisan[rediger | rediger kilde]
Da de tyske okkupantene rykket inn i Nord-Norge i 1940 var de kjente kommunistene utsatt, og vurderte snart mulighetene for å søke tilflukt i Sovjetunionen. Sneve var blant de første nordmennene som flyktet østover. I juni 1940 gikk han i land på Fiskerhalvøya.[4]
I Sovjet ble han vervet til å drive etterretning for Den røde armé.[5] Alt 6. august reiste han tilbake til Norge på sitt første oppdrag, og kunne rapportere hvordan tyskerne bygde opp den militære styrken i Finnmark. I september var han på nytt oppdrag. Nå returnerte han sammen med flere NKP-flyktninger, Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. Samtidig flyktet en av de mest kjente kommunist-familiene i nord til Sovjet, Gotfred Hølvold, kona Hildur Hølvold og ungene.[5]
Det første året drev vervede, norske partisaner ren etterretning. Da Tyskland gikk til angrep på Sovjet sommeren 1941 fikk partisanene i nord en ny rolle. Væpnede grupper ble satt i land på norskekysten, drev radiostasjoner, ble forfulgt av tyske styrker og led store tap. Sneves flyktning- og partikamerat Gunnar Berg var blant de mange partisanene som falt.
Radio Moskva[rediger | rediger kilde]
Da Sneve først ble sendt til Moskva i 1942, var det fortsatt i militær sammenheng. Han fikk spesialopplæring i oppdrag bak fiendens linjer, og trente blant annet på fallskjermhopp fra fly i lav høyde. Selv fortalte han senere at han trodde det var snakk om å etablere en base i de store skogene i Hedmark.[6]
Slike planer ble imidlertid aldri realisert. Isteden havnet Sneve i Radio Moskva, der han ble en av de kjente norske stemmene i eteren fram til 1944. Sneve jobbet trolig først og fremst med Folkesenderen Norges Frihet, i lag med blant andre Gotfred Hølvold. Forfatteren Morten Jentoft antar Sneve, sammen med betrodde Komintern-menn som Hølvold og Leonard Aspås var blant dem russerne hadde mest tillit til, slik at de også ble brukt til å analysere situasjonen i Norge og i kurerarbeid for å holde kontakt med motstandsbevegelsen i Norge.[7]
Høsten 1944 ble han imidlertid sendt fra Moskva og nordover igjen, nå med oppdraget som tolk for Den røde armé da den rykket inn i Finnmark. I oktober ankom Sneve hjemkommunen Sør-Varanger og Kirkenes i lag med de sovjetiske soldatene.[8]
Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
Etter krigen jobbet Sneve som bygningsarbeider med gjenreisinga i nord, han fikk jobb ved Bjørnevatn gruver, bygde seg hus og satset på bedre tider. I 1955 ble han imidlertid sparket fra jobben. Hans partifeller oppsummerte: «AP-folk samrådde seg med direktøren». For Sneve fikk det store konsekvenser å miste jobb og inntekt, huset måtte han gå fra.[4]
Under den kalde krigen ble tidligere partisaner med rette og urette mistenkt for fortsatt å spionere for Sovjet. Det ble også avdekket hvordan norske partisaner hadde endt i sovjetiske fangeleire, for det Sovjet oppfattet som svik. I femtitallets opphissede kaldkrigsdebatt var Sneve lojal mot Sovjet og partisan-eden han en gang hadde avlagt. Han rykket bittert og offentlig ut mot tidligere partisan-venner når de fortalte om urett og grusomheter de hadde opplevd.[9]
I dette politiske klimaet hadde Sneve problemer med å få jobb i det hele tatt, men fikk etter hvert ansettelse ved svømmehallen i Kirkenes, og fikk tillit i lokalsamfunnet. I 46 år var han lagrettemann. Sovjet-stempelet skulle imidlertid følge ham gjennom hele den kalde krigen, og vel så det. På 1980-tallet var han forbitret da Politiets overvåkingstjeneste innkalte ham, etter at han hadde hatt besøk av noen studenter fra Berlin. Verst var det kanskje da han måtte innlevere sivilforsvarsuniformen sin, - og overlate den til en av de lokale nazistene fra krigens dager.[4]
Rødt-politikeren Marie Sneve Martinussen er barnebarn av Håkon Sneve.[10]
Senterparti-politikeren Finn-Håkon Sneve Steinbakk er oldebarn av Håkon Sneve.[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Håkon Sneve, (22.november 1916 - 07.juni 2002).», besøkt 14. november 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no, oppført som Iver Håkon Sneve[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dødsårsakregisteret, www.digitalarkivet.no, oppført som Iver Håkon Sneve[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Troms og Finnmark» - «Livet som innsats - et helvete til takk», NKPs historiesider (Besøkt 3. februar 2015)
- ^ a b Morten Jentoft: «Her er norsk krigshistories glemte ansikter», NRK 11. oktober 2014
- ^ Side 86-87. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Side 94. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Side 87. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Spionfamilien, Kjell Fjørtoft Side 234-236. Gyldendal 1986
- ^ «Nord og opp», Klassekampen 26. mai 2018
- ^ Henriksen, Hallgeir. «Nittenåring er ny leder i Sør-Varanger Sp». Ságat (norsk). Besøkt 2. desember 2019.