Angela Carter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Angela Carter
Født7. mai 1940[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Eastbourne (England)[5]
Død16. feb. 1992[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (51 år)
London (England)
BeskjeftigelseLingvist, manusforfatter, romanforfatter,[6] oversetter, journalist, science fiction-forfatter, barnebokforfatter, skribent, dramatiker,[7] filmmanuskriptforfatter,[7] lyriker[7]
Embete
  • Booker Prize judge Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Bristol[8]
Streatham and Clapham High School
NasjonalitetStorbritannia[9]
GravlagtPutney Vale Cemetery
SpråkEngelsk[10][11][12]
UtmerkelserJames Tait Black Memorial Prize (1984) (for: Sirkusnetter)[13]
John Llewellyn Rhys-prisen (1968) (for: The Magic Toyshop)
Somerset Maugham-prisen
PseudonymAngela Olive Carter
Debuterte1966
Aktive år1966–1992
Notable verkSirkusnetter
Nettstedhttps://www.angelacarter.co.uk/
IMDbIMDb
Angela Carter på Commons

Angela Olive Pearce (tidligere Carter, født Stalker; 1940–1992), med forfatternavnet Angela Carter, var en engelsk forfatter, poet og journalist. Bøkene hennes ble kjent som feministisk litteratur, gjerne med innslag av magisk realisme; flere av bøkene hennes inngår i picaresk-tradisjonen. Blant hennes mest kjente romaner er The Bloody Chamber (1979). I 1984 ble novellen «The Company of Wolves» filmatisert; filmen har samme tittel som novellen. I 2008 fikk hun en tiendeplass på avisen The Times liste over «De 50 største britiske forfatterne etter 1945».[14] I 2012 ble romanen Nights at the Circus (norsk tittel: Sirkusnetter) kåret til tidenes beste vinner av James Tait Black Memorial Prize.[15]

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av Sophia Olive (født Farthing; 1905–1969), som arbeidet som kassadame i varehuset Selfridges, og journalisten Hugh Alexander Stalker (1896–1988). Som barn under andre verdenskrig ble hun evakuert fra London til sin mormor i Yorkshire.[16][17]Etter krigen flyttet hun tilbake til London. Hun gikk på Streatham og Clapham High School i London, og da hun var ferdig med skolegangen begynte hun som journalist i avisen The Croydon Advertiser.[18] Hun studerte deretter engelsk litteratur ved University of Bristol.[19][20]

Hun giftet seg to ganger, først i 1960 med Paul Carter; de skilte seg i 1972.[21] I 1969 brukte hun prispengene hun fikk da hun vant Somerset Maugham Award til å reise alene til Tokyo, der hun ble boende i to år mens ektemannen ble igjen hjemme. I boken Nothing Sacred (1982) hevder hun at det var under dette oppholdet at hun "lærte hva det er å være kvinne og ble radikalisert".[22] Hun skrev om det hun opplevde i Tokyo i artikler som ble publisert i tidsskriftet New Society og i novellesamlingen Fireworks: Nine Profane Pieces (1974). Man ser også spor av oppholdet i Japan i romanen The Infernal Desire Machines of Doctor Hoffman (1972).

Etter å ha bodd i Japan gjorde hun flere lengre reiser til USA, Asia og Europa; hun behersket både fransk og tysk flytende, og dette hjalp henne å komme på innsiden av ulike kulturer under sine reiser. På slutten av 1970-tallet og opp gjennom 1980-tallet hadde hun flere engasjementer som "writer in residence" på ulike universiteter, deriblant University of Sheffield, Brown University, University of Adelaide og University of East Anglia. I 1977 møtte hun Mark Pearce, som hun fikk en sønn med og som hun giftet seg med kort tid før sin død.[23] I 1979 ga hun romanen The Bloody Chamber, og samme år ble det feministiske essayet "The Sadeian Woman and the Ideology of Pornography" publisert.[24] I essayet 'dekonstruerer hun selve grunnlaget for The Bloody Chamber. Det handler om lyst og lystens ødeleggelse, om hvordan kvinner brenner seg selv på bålet, om hvordan kvinner samhandler og sammensverger seg om sin egen trelldom. Hun hadde en mye selvstendigere innstilling enn de tradisjonelle feministene i hennes samtid".[25]

I tillegg til å være en produktiv skjønnlitterær forfatter skrev Carter mange artikler som ble publisert i avisene The Guardian, The Independent og New Statesman; artiklene er utgitt i samlingen Shaking a Leg.[26] Hun dramatiserte en rekke av sine egne noveller for radio, og skrev to hørespill om henholdsvis maleren Richard Dadd (1817–1886) og om Ronald Firbank. To av romanene hennes har blitt filmatisert, og hun var selv sterkt involvert i manusarbeidet;;først ut var romanen The Company of Wolves (1984), og dernest ble The Magic Toyshop (1967) filmatisert. Carters filmmanus har blitt utgitt som del av samlingen The Curious Room, som også inneholder hennes hørespillmanus, en libretto til en opera basert på Virginia Woolfs Orlando: A Biography, manuset til et skuespill med tittelen The Christchurch Murders (basert på drapssaken som ble kjent som "the Parker-Hulme murder case", som også inspirerte Peter Jackson til å lage filmen Heavenly Creatures), og andre verk.[27] I 2003 ga Charlotte Croft ut boken Anagrams of Desire, der hun analyserer både Carters arbeider som dramatiker og Carters kontroversielle TV-dokumentar The Holy Family Album.

For romanen Sirkusnetter (originaltittel: Nights at the Circus) ble Carter i 1984 tildelt litteraturprisen James Tait Black Memorial Prize. Hennes siste roman, Wise Children, er en surrealistisk heisatur gjennom britiske teater- og music hall-tradisjoner.

Angela Carter døde av lungekreft i 1992, 51 år gammel.[28][29] Da hun døde hadde hun påbegynt en roman som skulle bli en oppfølger til Charlotte Brontë Jane Eyre; Carters hovedperson var Janes stedatter Adèle Varens. Carter etterlot seg kun synopsis til dette verket.[30]


Angela Carter på norsk[rediger | rediger kilde]

Per 2023 har fire av Carters blitt utgitt i norsk oversettelse: i 1980 kom sakprosaboken Den sadiske kvinnen (originaltittel: The Sadeian Woman and the Ideology of Pornography (1979))[31], i 1982 romanen Den forheksede leketøysbutikken (originaltittel: The Magic Toyshop (1967))[32], i 1985 kom romanen Sirkusnetter (originaltittel: Nights at the Circus (1984))[33], og i 1992 kom Kloke barn (originaltittel: Wise Children (1991))[34].

I 1994 ga forlaget Emilia ut antologien Frekke piker og falne kvinner : en novellesamling, som inneholder Carters novelle Lady Purpurs elskov. Novellesamlingens forord er viet Angela Carters forfatterskap og posisjon som feministisk forfatter, og skrevet av forfatteren Rune Christiansen.[35]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Romaner
  • 1966: Shadow Dance (også utgitt under tittelen Honeybuzzard)
  • 1967: The Magic Toyshop – utgitt på norsk i 1982 som Den forheksede leketøysbutikken[32]
  • 1968: Several Perceptions
  • 1969: Heroes and Villains
  • 1971: Love
  • 1972: Dr. Hoffmans Infernal Desire Machines – også utgitt under tittelen The War of Dreams
  • 1977: The Passion of New Eve
  • 1984: Nights at the Circus – utgitt på norsk i 1985 som Sirkusnetter[33]
  • 1991: Wise Children - utgitt på norsk i 1992 som Kloke barn[34]
Novellesamlinger
  • 1974: Fireworks: Nine Profane Pieces – også utgitt under titlene Fireworks: Nine Stories in Various Disguises, og Fireworks
  • 1979: The Bloody Chamber
  • 1983: The Bridegroom – en novelle som ikke er inkludert i noen av de utgitte novellesamlingene
  • 1985: Black Venus – utgitt under tittelen Saints and Strangers i USA
  • 1993: American Ghosts and Old World Wonders
  • 1995: Burning Your Boats
Diktsamlinger
  • 1966: Five Quiet Shouters
  • 1966: Unicorn
  • 2015: Unicorn: The Poetry of Angela Carter
Dramatikk
  • 1985: Come Unto These Yellos Sands: Four Radio Plays
  • 1996: The Curious Room: Plays, Film Scripts and an Opera
Barnebøker
  • 1970: The Donkey Prince – illustrert av Eros Keith
  • 1970: Miss Z, the Dark Young Lady – illustrert av Eros Keith
  • 1979: Comics and Curious Cats – illustrert av Martin Leman
  • 1982: Moonshadow – illustrert av Justin Todd
  • 2000: Sea-Cat and Dragon King – illustrert av Eva Tatcheva
Sakprosa
  • 1979: The Sadeian Woman and the Ideology of Pornography – utgitt på norsk i 1980 som Den sadiske kvinnen[31]
  • 1982: Nothing Sacred: Selected Writings
  • 1992: Expletives Deleted: Selected Writings
  • 1997: Shaking a Leg: Collected Journalism and Writing
Hørespill for radio
  • 1976: Vampirella: manus: Angela Carter, regi: Glyn Dearman for BBC. Dannet utgangspunkt for Carters novelle "The Lady of the House of Love".
  • 1979: Come Unto These Yellow Sands
  • 1980: The Company of Wolves; Carters adaptasjon av hennes egen novelle med samme tittel, regissert av Glyn Dearman for BBC
  • 1982: Puss-in-Boots (norsk oversettelse: Katten med støvlene); Carters adaptasjon av hennes egen novelle, regissert av Glyn Dearman for BBC
  • 1984: A Self-Made Man
TV-manus
  • 1991: The Holy Family Album
  • 1992: Omnibus: Angela Carters Curious Room

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Crofts, Charlotte, "Curiously downbeat hybrid" or "radical retelling"? – Neil Jordan's and Angela Carter's The Company of Wolves. I Cartmell, Deborah, I. Q. Hunter, Heidi Kaye and Imelda Whelehan (eds), Sisterhoods Across the Literature Media Divide, London: Pluto Press, 1998, ss. 48–63.
  • Crofts, Charlotte, Anagrams of Desire: Angela Carter's Writing for Radio, Film and Television. Manchester: Manchester University Press, 2003[36]
  • Crofts, Charlotte, ‘The Other of the Other’: Angela Carter's ‘New-Fangled’ Orientalism. I Munford, Rebecca Re-Visiting Angela Carter Texts, Contexts, Intertexts. London & New York: Palgrave Macmillan, 2006, s. 87–109[37]
  • Dimovitz, Scott A., Angela Carter: Surrealist, Psychologist, Moral Pornographer. New York: Routledge, 2016[38]
  • Dimovitz, Scott A. "I Was the Subject of the Sentence Written on the Mirror: Angela Carter's Short Fiction and the Unwriting of the Psychoanalytic Subject". Lit: Literature Interpretation Theory 21.1 (2010): 1–19
  • Dimovitz, Scott A., "Angela Carter's Narrative Chiasmus: The Infernal Desire Machines of Doctor Hoffman and The Passion of New Eve". Genre XVII (2009): 83–111
  • Dimovitz, Scott A., "Cartesian Nuts: Rewriting the Platonic Androgyne in Angela Carter's Japanese Surrealism". FEMSPEC: An Interdisciplinary Feminist Journal, 6:2 (desember 2005): 15–31
  • Dmytriieva, Valeriia V., "Gender Alterations in English and French Modernist 'Bluebeard' Fairytale". English Language and literature studies, 6:3. (2016): 16–20
  • Enright, Anne (17. februar 2011). «Diary». London Review of Books. 33 (4): 38–39. 
  • Gordon, Edmund, The Invention of Angela Carter: A Biography. London: Chatto & Windus, 2016[22]
  • Kérchy, Anna, Body-Texts in the Novels of Angela Carter. Writing from a Corporeagraphic Perspective. Lewiston, New York: Edwin Mellen Press, 2008[39]
  • Milne, Andrew, The Bloody Chamber d'Angela Carter, Paris: Editions Le Manuscrit, Université, 2006
  • Milne, Andrew, Angela Carter's The Bloody Chamber: A Reader's Guide, Paris: Editions Le Manuscrit Université, 2007.
  • Munford, Rebecca (ed.), Re-Visiting Angela Carter Texts, Contexts, Intertexts. London & New York: Palgrave Macmillan, 2006
  • Tonkin, Maggie, Angela Carter and Decadence: Critical Fictions/Fictional Critiques. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2012.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I september 2019 avduket English Heritage en blå plakett på bygningen som var Carters siste hjem; huset ligger på adressen 107, The Chase i Clapham i Sør-London. Hun skrev en rekke bøker i de seksten årene hun bodde på adressen, og ga også privatundervisning til den unge Kazuo Ishiguro mens hun bodde der.[40]

I 2008 ervervet British Library 'the Angela Carter Papers', en stor samling bestående av 224 arkivmapper og bind som inneholder manuskripter, korrespondanse, personlige dagbøker, fotografier og lydkassetter.[41]

Angela Carter Close i Brixton er oppkalt etter henne.[42]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Angela-Carter, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018847, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Virginia Blain; Isobel Grundy; Patricia Clements (1990) (på en), The Feminist Companion to Literature in English: Women Writers from the Middle Ages to the Present, OL2727330W, Wikidata Q18328141 
  7. ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2004213804, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  8. ^ The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 183[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb118953566; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 118953566.
  11. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2004213804, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  12. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 68123491, Wikidata Q16744133 
  13. ^ www.ed.ac.uk, besøkt 16. mars 2016[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ The 50 greatest British writers since 1945. 5. januar 2008. The Times. Besøkt 27. juli 2018.
  15. ^ Flood, Alison. «Angela Carter named best ever winner of James Tait Black award». Besøkt 6. desember 2012. 
  16. ^ «The Oxford Dictionary of National Biography». Oxford Dictionary of National Biography (online utg.). Oxford University Press. 2004. doi:10.1093/ref:odnb/50941.  (Abonnement eller «UK public library»-medlemskap påkrevd.)
  17. ^ «angelacartersite.co.uk». www.angelacartersite.co.uk. Besøkt 31. oktober 2023. 
  18. ^ «Obituary: Angela Carter». The Telegraph. 17. februar 1992. Besøkt 18. mai 2018. 
  19. ^ «Angela Carter – Biography». The Guardian. 22. juli 2008. Besøkt 24. juni 2014. 
  20. ^ «Angela Carter's Feminism». The New Yorker Magazine. 13. mars 2013. 
  21. ^ «Obituary: Angela Carter». The Telegraph. 17. februar 1992. Besøkt 18. mai 2018. 
  22. ^ a b Hill, Rosemary (22. oktober 2016). «The Invention of Angela Carter: A Biography by Edmund Gordon – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. september 2017. 
  23. ^ Gordon, Edmund. «Angela Carter: Far from the fairytale». Besøkt 13. mai 2019. 
  24. ^ Dugdale, John (16. februar 2017). «Angela's influence: what we owe to Carter». The Guardian. 
  25. ^ Marina Warner; sitat fra et innslag i Radio Three-programmet the Verb i februar 2012
  26. ^ «Book of a Lifetime: Shaking a Leg, By Angela Carter». The Independent (engelsk). 10. februar 2012. Besøkt 29. september 2017. 
  27. ^ Jordison, Sam. «Angela Carter webchat – your questions answered by biographer Edmund Gordon». Besøkt 13. mai 2019. 
  28. ^ Waters, Sarah (3. oktober 2009). «My hero: Angela Carter». The Guardian. Besøkt 24. juni 2014. 
  29. ^ Michael Dirda, "The Unconventional Life of Angela Carter – prolific author, reluctant feminist," The Washington Post, 8. mars 2017.
  30. ^ Clapp, Susannah (29. januar 2006). «The greatest swinger in town». The Guardian. Besøkt 25. april 2010. 
  31. ^ a b Carter, Angela (1980). Den sadiske kvinnen. Pax. ISBN 8253010915. 
  32. ^ a b Carter, Angela (1982). Den forheksede leketøysbutikken. Gyldendal. ISBN 8205139555. 
  33. ^ a b Carter, Angela (1985). Sirkusnetter. Gyldendal. ISBN 8257403911. 
  34. ^ a b Carter, Angela (1992). Kloke barn. Aschehoug. ISBN 8203169538. 
  35. ^ Frekke piker & falne kvinner : en novellesamling. Emilia. 1994. ISBN 8274190203. 
  36. ^ «Manchester University Press - 'Anagrams of desire'». Manchester University Press (engelsk). Besøkt 31. oktober 2023. 
  37. ^ Crofts, Charlotte (2006). «‘The Other of the Other’: Angela Carter’s ‘New-Fangled’ Orientalism». I Munford, Rebecca. Re-visiting Angela Carter: Texts, Contexts, Intertexts (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 87–109. ISBN 978-0-230-59587-3. doi:10.1057/9780230595873_5. Besøkt 31. oktober 2023. 
  38. ^ «Angela Carter: Surrealist, Psychologist, Moral Pornographer». Routledge & CRC Press (engelsk). Besøkt 31. oktober 2023. 
  39. ^ «Academic Book: Body Texts in the Novels of Angela Carter. Writing From a Corporeagraphic Point of View». mellenpress.com. Besøkt 31. oktober 2023. 
  40. ^ Flood, Alison (11. september 2019). «Angela Carter's 'carnival' London home receives blue plaque». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. september 2019. 
  41. ^ Angela Carter Papers Catalogue[død lenke] the British Library. Besøkt 6. mai 2020.
  42. ^ «Anne thorne architects LLP». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Angela_Carter&oldid=24175321»