André Breton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Andre Breton»)
André Breton
André Breton, 1924
FødtAndré Robert Breton
19. februar 1896
Tinchebray, Orne
Død28. september 1966 (70 år)
Paris
BeskjeftigelsePoet, teoretiker
Utdannet vedLycée Chaptal
EktefelleJacqueline Lamba
Elisa Breton
Simone Breton[1]
BarnAube Elléouët
PartiParti communiste français
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
GravlagtBatignolles Cemetery
MorsmålFransk
SpråkFransk
PeriodeSurrealisme
Notable verkSurrealist Manifesto, Manifestoes of Surrealism, Second Surrealist Manifesto
Signatur
André Bretons signatur
André Breton på Commons

André Breton (født 19. februar 1896 i Tinchebray i Frankrike, død 28. september 1966 i Paris) var en fransk forfatter og poet. Han er kjent som grunnlegger av surrealismen. Blant hans skrifter det første surrealistiske manifest (Manifeste du surréalisme) i 1924, hvor han blant annet definerte surrealisme som «ren psykisk automatisme».

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Minneplakett ved rue Fontaine 42

Breton ble født i en familie med beskjedne midler i Tinchebray (Orne) i Normandie, han studerte medisin og psykiatri. I løpet av første verdenskrig arbeidet han på en nevrologisk avdeling i Nantes, hvor han møtte Jacques Vaché, en entusiastisk tilhenger av Alfred Jarry. Hans antisosiale holdning og forakt for de etablerte kunstneriske tradisjoner påvirket Breton betydelig.[2] Vaché begikk selvmord 24 år gammel og hans krigsbrev til Breton og andre ble utgitt i et bind kalt Lettres de guerre (1919) og hvor Breton skrev fire innledningsessayer til.[3]

Breton giftet seg med sin første hustru, Simone Kahn, den 15. september 1921. Paret bosatte seg i rue Fontaine # 42 i Paris den 1. januar 1922. Eiendommen ved rue Fontaine ble hjem til Bretons samling av mer en 5 300 kunstgjenstander: moderne malerier, tegninger, skulpturer, fotografier, bøker, kunstkataloger, tidsskrift, manuskripter og annet fra populærkunsten, men også kunstgjenstander fra Oseania.[4][5]

Fra dada til surrealisme[rediger | rediger kilde]

I 1919 tok Breton initiativet til tidsskriftet Littérature sammen med Louis Aragon og Philippe Soupault. Han var også assosiert med dadaisten Tristan Tzara. I 1924 var han instrumental i grunnlegge «Byrået for surrealistisk forskning».[6][7]

I en utgivelse kalt for De magnetiske marker (Les Champs Magnétiques), en samling med Soupault, iverksatte han prinsippet med automatisert skriving. Det innebar at kunstneren i den kreative skapelsesprosessen, særlig innenfor poesi, men også innenfor billedkunst, lar fornuften trå tilbake for å tillate et underbevisst billedspråk å bli satt fri.[8] Han utga Det surrealistiske manifest i 1924, og ble redaktør av tidsskriftet La Révolution surréaliste fra 1924. En gruppe av forfattere ble assosiert med ham: Philippe Soupault, Louis Aragon, Paul Éluard, René Crevel, Michel Leiris, Benjamin Péret, Antonin Artaud, og Robert Desnos.

Skilt på Place André Breton i Paris.

Ivrig etter å kombinere disse temaene om personlig omforming funnet i verkene til Arthur Rimbaud med de politiske teoriene til Karl Marx, meldte Breton seg inn i det franske kommunistpartiet i 1927, men partiet utvist ham allerede i 1933.[9] I løpet av denne tiden levde han hovedsakelig av hva han greide å selge av malerier fra sitt kunstgalleri.

I 1935 oppsto det en konflikt mellom Breton og Ilya Ehrenburg under den første «Internasjonale kongress av forfattere til forsvar av kulturen», som åpnet i Paris i juni. Breton hadde blitt fornærmet av Ehrenburg — sammen med alle andre surrealister — i en pamflett som sa, blant annet, at surrealister var «pederaster». Breton klappet til Ehrenburg flere ganger på gaten, noe som førte til at surrealistene ble utvist fra kongressen. Forfatteren René Crevel, som i henhold til Salvador Dalí, var «den eneste seriøse kommunisten blant surrealistene»,[10] ble isolert og utstøtt av Breton og de andre surrealistene ettersom de mislikte at han var homofil, og dessuten irritert over kommunistene generelt.

I 1938 aksepterte Breton en kulturelt oppdrag fra den franske regjering om å reise til Mexico. Etter en konferanse ved Universidad Nacional Autónoma de México om surrealismen, uttalte Breton etter å ha gått seg bort i Mexico by (da ingen tok imot ham på flyplassen): «Jeg vet ikke hvorfor jeg har kommet. Mexico er det mest surrealistiske landet i verden.»[11]

Imidlertid førte besøket i Mexico til at Breton fikk muligheten til å møte Lev Trotskij etter at denne hadde blitt utvist fra Norge. Trotskij bodde da tidvis hos maleren Diego Rivera. Breton og andre surrealister reiste via en lang båtreise fra Patzcuaro til byen Erongaricuaro. Diego Rivera og Frida Kahlo var også blant besøkende i det hemmelige samfunnet av intellektuelle og kunstnere. Sammen med Trotskij skrev Breton et manifest, Pour un art révolutionnaire indépendent (utgitt under navnene til Breton og Diego Rivera) som krevde en «fullstendig frihet for kunsten», noe som var blitt økende vanskelig på denne tiden grunnet den rådende verdenssituasjonen.[12]

I 1939 samarbeidet Breton med kunstneren Wifredo Lam ved utgivelsen av Bretons dikt «Fata Morgana», som ble illustrert av Lam.[13][14]

1940-tallet[rediger | rediger kilde]

Breton tjenestegjorde på nytt i det medisinske korps i den franske hæren ved utbruddet av den andre verdenskrigen. Det fascistiske Vichy-regimet forbød hans skrifter som «den fullstendige negasjonen av den nasjonale revolusjon»[15] og Breton ble tvunget til å rømme for livet. Han fikk hjelp av amerikanerne Varian Fry og Harry Bingham til å komme seg til Karibia og USA i løpet av 1941. Breton ble kjent med forfatteren Aimé Césaire fra Martinique, og skrev senere innledningen til utgivelsen av Césaire's Cahier d'un retour au pays natal (1947). I løpet av sin landsforvisning i New York City møtte han Elisa, en kvinne fra Chile, som senere ble hans tredje hustru.

I 1944 reiste Breton og Elisa til den kanadiske Gaspéhalvøya i Québec hvor han skrev Arcane 17, en bok som uttrykte hans frykt for den andre verdenskrig, og som beskrev begeistret de store bergformasjonene av Rocher Percé og den ytterste nordvestlige delen av Nord-Amerika. Den hyllet også hans nye kjærlighet til Elisa:

Quand le sort t'a portée à ma rencontre, la plus grande ombre était en moi et je puis dire que c'est en moi que cette fenêtre s'est ouverte
«Da skjebnen førte deg til å møte meg, den største skygge var i meg, og jeg kan si at det er i meg at dette vindu har blitt åpnet.»[16]

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Ved freden kunne Breton reise tilbake til Paris i 1946 hvor han motsatte seg fransk kolonialisme, eksempelvis som underskriver ved Manifest av 121 mot krigen i Algerie, og fortsatte fram til sin død fostre en andre gruppe av surrealister i form av redegjørelser eller omtaler (La Brèche, 1961–1965). I 1959 organiserte han en utstilling i Paris.

Etter den andre verdenskrig besluttet André Breton å omfavne anarkismen uttrykkelig og uttalt. I 1952 skrev han «Det var i det svarte speilet til anarkismen at surrealismen først gjenkjente seg selv.»[17] Han var konsistent i sin støtte til den fransktalende delen av anarkistføderasjonen i Frankrike og Belgia, Fédération Anarchiste og han fortsatte tilby sin solidaritet etter fraksjoneringen av bevegelsen og Georges Fontenis opprettet Federation Communiste Libertaire (FCL). Han var en av de få intellektuelle som fortsatte å gi støtte til FCL da organisasjonen under Algeriekrigen gikk i undergrunnen. Han skjulte Georges Fontenis da han var i dekning. Breton nektet å velge side da den franske anarkistbevegelsen delte seg og uttrykte solidaritet med begge grupper.[17]

André Breton døde i 28. september 1966, 70 år gammel og ble gravlagt på gravlunden Cimetière des Batignolles i Paris.

Samleren Breton[rediger | rediger kilde]

Graven til André Breton i Cimetière des Batignolles i Paris.

Breton var en ivrig samler av kunst, etnografisk materiale og uvanlige gjenstander av ulik art. Han var særlig interessert i materiale fra nordvestkysten av Nord-Amerika. I løpet av tiden med pengeproblemer som han fikk i 1931 ble det meste av hans samling solgt. Deretter gjenoppbygget han samlingen i sitt hjem i rue Fontaine 42. Samlingen vokste til over 5 300 gjenstander: moderne maleri, tegninger, skulpturer, fotografier, bøker, kunstkataloger, tidsskrifter, manuskripter og andre gjenstander.[18] Den franske antropologen Claude Lévi-Strauss[19] snakket i et intervju i 1971 om Bretons dyktighet i å avgjøre ektheten i objektene. Lévi-Strauss beskrev også deres vennskap mens de bodde i New York: «Vi bodde i New York mellom 1941 og 1945 i et godt vennskap, gikk på museer og antikviteter sammen. Jeg skylder ham mye om kunnskapen og vurderingen av objekter. Jeg har aldri sett ham [Breton] gjøre en feil på eksotiske og uvanlige objekter. Når jeg sier en feil, mener jeg dets ektehet, men også dens kvalitet. Han [Breton] hadde en følelse, bortimot en forutanelse.»[20][21]

Etter Bretons død i 1966, lot Bretons tredje hustru Elisa og deres datter Aube forskere og studenter få tilgang til Bretons arkiv og samling. Etter trettiseks år, da forsøkene på å etablere en surrealistisk stiftelse for å beskytte samlingen oppgitt, og den ble aksjonert bort av Calmels Cohen ved Drouot-Richelieu.[22] En vegg i den opprinnelige leiligheten er bevart ved Pompidou-senteret for kunst og kultur.[23][24]

Ni tidligere upubliserte manuskripter, inkludert Manifeste du surréalisme, ble auksjonert av Sotheby's i mai 2008.[25]

Familie[rediger | rediger kilde]

Breton ble gift tre ganger:

  • hans første hustru, fra 1921 til 1931, var Simone Collinet, født Simone Kahn (1897–1980).
  • hans andre hustru var Jacqueline Lamba (1910-1993), skilt 1943, og med henne fikk han sitt eneste barn, en datter kalt Aube.
  • hans tredje hustru var Elisa Claro (født Bindhoff)[26] (1906-2000).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Utvalgte verker:

  • Mont de piété, 1919
  • S'il Vous Plaît, 1920
  • Les Champs magnétiques, 1920
  • Manifeste du surréalisme, 1924; det surrealistiske manifest
  • Les Pas perdus, 1924
  • Poisson soluble, 1924
  • Un Cadavre, 1924
  • Légitime Défense, 1926
  • Le Surréalisme et la peinture, 1926
  • Nadja, 1928
  • L'Immaculée Conception, 1930
  • Deuxième Manifeste du surréalisme, 1930; det andre surrealistiske manifest
  • Ralentir travaux, 1930
  • L'Union libre, 1931
  • La Revolver à cheveux blancs, 1932
  • Les Vases communicants, 1932
  • Le Message automatique, 1933
  • Qu'est-ce que le surréalisme, 1934
  • L'Air de l'eau, 1934
  • Point du Jour, 1934
  • Position politique du surréalisme, 1935
  • Notes sur la poésie, 1936 (med Paul Éluard)
  • L'Amour fou, 1937
  • Point du jour, 1937
  • Dictionnaire abrégé du surréalisme, 1938 (med Paul Éluard)
  • Manifest for en uavhengig revolusjonær kunst, 1938 (med Lev Trotskij)
  • Fata Morgana, 1940
  • Anthologie de l'humour noir, 1940
  • Arcane 17, 1945
  • Jeunes Cerisiers garantis contre les lièvres, 1946
  • Ode à Charles Fourier, 1947
  • Yves Tanguy, 1947
  • Poèmes 1919–48, 1948
  • La Lampe dans l'horloge, 1948
  • Martinique, charmeuse de serpents, 1948
  • Entretiens, 1952
  • La Clé des champs, 1953
  • Farouche à quatre feuilles, 1954 (med Lise Deharme, Julien Gracq, Jean Tardieu)
  • Les Manifestes du surréalisme, 1955
  • L'Art magique, 1957
  • Constellations, 1958
  • Le la, 1961
  • Flagrant délit, 1964
  • Le Surréalisme et la Peinture, 1965
  • Pas-de-preuve (non-lieu), 1966

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.slam.org, «[3] Purchase records from the Pierre Matisse Gallery Archives indicate the painting was purchased by the gallery in 1935 from Simone Kahn, who was the first wife (from 1921-1929) of André Breton [Purchase records, stock no. 393, SLAM document files].»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brandon, Ruth: Surreal Lives. The Surrealists 1917-1945, kapittel 1, New York Times
  3. ^ Vaché, Jacques (1919): Lettres de guerre. Paris: Au Sans pareil.
  4. ^ André Breton, The Collection
  5. ^ Riding, Alan (17. desember 2002): Surrealism For Sale, Straight From The Source; André Breton's Collection Is Readied for Auction, New York Times
  6. ^ Durozoi, Gérard: An excerpt from History of the Surrealist Movement, kapittel 2: 1924-1929 Salvation for Us Is Nowhere, oversatt av Alison Anderson
  7. ^ Mark Dion’s Surrealist Legacy (PDF)
  8. ^ Montagu, Jemma (2002): The Surrealists: Revolutionaries in art & writing 1919–1935, Tate Publications, s. 15
  9. ^ Bru, Sascha; Martens, Gunther (2006): The Invention of Politics in the European Avant-garde (1906-1940), Rodopi, s. 183
  10. ^ Crevel, René (1932): Le Clavecin de Diderot, Afterword. s. 161.
  11. ^ Kaasa, Adam: The importance of being seen Arkivert 16. april 2014 hos Wayback Machine.
  12. ^ Manifesto: Towards a Free Revolutionary Art - Breton/ Trotsky (1938)
  13. ^ Greet, Michele (2003): Inventing Wifredo Lam: The Parisian. Avant-Garde's Primitivist Fixation
  14. ^ «Wifredo Lam», Art Directory
  15. ^ Rosemont, Franklin (1978): André Breton and the First Principles of Surrealism, ISBN 0-904383-89-X.
  16. ^ Arcane 17, s. 71.
  17. ^ a b Heath, Nick: «1919–1950: The politics of Surrealism». Libcom.org.
  18. ^ Breton, André (2003): 42, rue Fontaine : tableaux modernes, sculptures, estampes, tableaux anciens. Paris : CalmelsCohen
  19. ^ Wilcken, Patrick (2011): Claude Lévi-Strauss: The Poet in the Laboratory, Bloomsbury Publishing, s. 122, forteller om hvordan Lévi-Strauss og Breton ble venner.
  20. ^ Lévi-Strauss, Claude & Eribon, Didier (1991): Conversations with Claude Levi-Strauss Arkivert 15. april 2014 hos Wayback Machine., University of Chicago Press
  21. ^ Julius Carlebach, Antiques and Art Objects, 943 Third Avenue, Surrealist NYC, 31. januar 2013
  22. ^ «André Breton's 42 rue Fontaine Art Collection goes to Auction». Afterimage, mars–april, 2003.
  23. ^ «Surrealist Art». Centre Pompidou - Art Culture Mus. Arkivert 15. april 2014 hos Wayback Machine. Web. 11. mars 2010. Centrepompidou.fr
  24. ^ «Centre Pompidou – Mur De L'atelier D'Andr». Centre Pompidou – Art Culture Mus.[død lenke] 22. mars 2010. Centrepompidou.fr
  25. ^ «Nine Manuscripts by André Breton at Sotheby's Paris». ArtDaily.org. 20. mai 2008
  26. ^ Breton, Andre (19. september 2003). Andre Breton: Selections (engelsk). Berkeley: University of California Press. ISBN 9780520239548. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=André_Breton&oldid=22654958»