Hopp til innhold

Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale
FødtPrince Albert Victor Christian Edward of Wales
8. jan. 1864[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Frogmore Estate
Død14. jan. 1892[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (28 år)
Sandringham House
BeskjeftigelsePolitiker, aristokrat Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Overhuset (–ukjent)
  • Duke of Clarence and Avondale (1890–1892) Rediger på Wikidata
Utdannet vedTrinity College
Universitetet i Heidelberg
Partner(e)Mary av Teck (1891–1892) (familierelasjon: forlovede, avslutningsårsak: død)
FarEdvard VII av Storbritannia[5]
MorAlexandra av Storbritannia[5]
SøskenGeorg V av Storbritannia (familierelasjon: yngre bror)[5]
Maud av Norge (familierelasjon: yngre søster)
Louise av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster)[5]
Prinsesse Victoria av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster)
Alexander John av Wales (familierelasjon: yngre bror)
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtSt. George's Chapel
Medlem avden britiske kongefamilien (1864–1892)
Middle Temple (1885–)
Utmerkelser
8 oppføringer
Serafimerordenen
Stjerneordenen
Storkorsridder av Italias kroneorden
Kommandør av Tårn- og sverdordenen
Hosebåndsordenen
Æresdoktor ved Dublin Universitet
Æresdoktor ved universitetet i Cambridge
Storkors av Den nederlandske løves orden (1885)[6]
Signatur
Albert Victor, hertug av Clarence og Avondales signatur
Våpenskjold
Albert Victor, hertug av Clarence og Avondales våpenskjold
Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale på Commons
Prins Albert Victors våpenskjold

Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale (Albert Victor Christian Edward; født 8. januar 1864, død 14. januar 1892) var et medlem av den britiske kongefamilien som eldste sønn av Albert Edvard, fyrste av Wales (senere Edvard VII) og Alexandra av Storbritannia. Ved fødselen var han nummer to i arvefølgen til den britiske tronen etter sin far. Men Albert Victor døde før faren, og kronen skulle derfor ende hos hans yngre bror, prins Georg (Georg V), oldefar til dagens britiske monark, Charles III.

Albert Victor var kjent i sin familie som «Eddy», og mange senere biografer har referert til ham ved dette navnet. Da han var ung, reiste han mye som marinekadett. Som voksen var han i hæren, men deltok ikke i noen aktiv militærtjeneste. Etter to mislykkede frierforsøk ble han forlovet med Mary av Teck sent i 1891. Bare noen få uker senere døde han i en influensaepidemi. Mary giftet seg senere med hans yngre bror, George, som i 1910 ble kong George V.

Det har vært spekulasjoner og konspirasjonsteorier rundt flere aspekter ved prinsens liv, blant annet hans intelligens, seksualitet og sinnstilstand. Dette gjorde ham til en mistenkt for drapene begått av Jack the Ripper. Det har gått rykter om at han oppsøkte et homoseksuelt bordell, men det finnes ingen faste bevis for at han noengang var der eller at han i det hele tatt var homofil. Når det gjelder beskyldningene om at han var Jack the Ripper, er det slått fast at han ikke var i London da mordene ble begått, og at beskyldningene kan avvises.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Albert Victor ble født to måneder for tidlig i januar 1864 på Frogmore House, Windsor, Berkshire. Han var det eldste barnet til Edward VII av Storbritannia og Alexandra av Danmark. Etter sin bestemor, dronning Victorias ønsker ble han døpt Albert Victor, men ble uformelt kjent som Eddy.[7] Som barnebarn av den styrende monark ble han tiltalt som Hans kongelige høyhet Prins Albert Victor av Wales fra fødselen av.

Albert Victor ble døpt i det private kapellet i Buckingham Palace 10. mars 1864 av erkebiskopen av Canterbury, Charles Thomas Longley. Hans gudfedre var hans farmor dronning Victoria, hans grand-grand onkel kong Leopold I av Belgia, hans morfar kong Christian IX av Danmark, hans grandtante Alexandrine av Baden, hans tante prinsesse Victoria av Preussen, hans onkel Alfred, hertug av Saxen-Coburg og Gotha, hans oldefar på morssiden markgreve William av Hesse-Cassel og hans oldemor på morssiden prinsesse Louise Caroline av Hesse-Cassel.[8]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]
Albert Victor i 1875

Da Albert Victor var rundt sytten måneder gammel, ble hans bror George født 3. juni 1865. Siden det det var så liten aldersforskjell mellom de to, ble de utdannet sammen. I 1871 utnevnte dronningen John Neale Dalton som deres lærer. De to prinsene gikk igjennom et strikt studieprogram, som inkluderte spill og militær drill i tillegg til intellektuelle sysler.[9] Dalton klaget på at Albert Victors sinn var abnormalt slapt og søvnig .[10] Selv om han lærte å snakke dansk, var fremgangen i andre språk og emner liten.[11] Albert Victor utmerket seg aldri intellektuelt. Lady Geraldine Somerset klandret Dalton for Albert Victors dårlige utdannelse,[12] men mulige fysiske forklaringer for hans mangel på konsentrasjon og dårlige arbeidsevner kan finnes i hans for tidlige fødsel. For tidlige fødsler kan føre til lærevansker og en mild form for epilepsi.[13] Henry Ponsonby mente at Albert Victor kunne ha arvet sin mors døvhet.[14]

Å skille brødrene resten av utdanningsperioden ble vurdert, men Dalton rådet prinsen av Wales til ikke å gjøre det siden «Prince Albert Victor trenger stimulansen som prins Georges selskap gjør for at han skal bli noe i det hele tatt.»[15] I 1877 ble de to guttene sent til marinens treningsskip HMS «Britania». Der begynte de to måneder etter de andre kadettene siden Albert Victor hadde fått tyfoidfeber, noe han ble behandlet for av sir William Gull.[16] Dalton ledsaget dem som kapellan til skipet. I 1879, etter mye diskusjon mellom dronningen, Prinsen av Wales, de respektive familier og regjeringen, ble brødrene sent på et treårig tokt rundt hele verden på skipet «Bacchante».[17] Albert Victor ble offisersaspirant på sin sekstenårsdag.[18] De dro gjennom det britiske Imperiet, ledsaget av Dalton og besøkte Amerika, Falklandsøyene, Syd-Afrika, Australia, Fiji, Det fjerne østen, Singapore, Ceylon, Aden, Egypt, Det hellige land og Hellas. De skaffet seg blant annet tatoveringer i Japan. Da de kom tilbake til Storbritannia, var Albert Victor blitt 18 år.[19]

Brødrene gikk hver sine veier i 1883, George fortsatte i marinen og Albert Victor startet på Trinity College i Cambridge.[20] James Kenneth Stephen ble utnevnt til lærer for ham og bodde delvis på Sandringham House under undervisningen, samtidig med Dalton som fortsatt hadde oppsynet på Sandringham og Trinity.[21] Stephen var uttalt kvinnehater. Han var muligens følelsesmessig tiltrukket av Albert Victor, men om disse følelsene var klart homoseksuelle er uvisst.[22] Ingen detatljer om Albert Victors sexliv ved Cambridge er kjent (ikke engang om han hadde et sexliv vites) men partnere av begge kjønn ville vært tilgjengelige for ham.[23] Albert Victor viste liten interesse for den intellektuelle atmosfæren og han slapp eksaminasjoner i det. I august 1884 tilbrakte han noe tid ved Universitetet i Heidelberg, der han studerte tysk.[24] Da han forlot Cambridge i 1885, der han allerede hadde tjenestegjort som kadett i 2. Cambridge University Battalion, ble han offiser i 10. Hussars.[25]

En av Albert Victors instruktører sa at han lærte ved å lytte heller enn ved lesning og skrivning og at han ikke hadde noen vanskeligheter i å huske informasjon,[26] men hans onkel, Prins George, Hertug av Cambridge, hadde en mindre positiv mening om ham og kalte ham: «an inveterate and incurable dawdler».[27] Mye av Albert Victors tid ved hans post i Aldershot ble brukt til drilling som han mislikte, selv om han likte å spille polo.[28] Han klarte eksamenene og i mars 1887 ble han forflyttet til Hounslow der han ble forfremmet til kaptein. Han ble gitt flere offentlige oppgaver, besøkte Irland og Gibraltar og åpnet Hammersmith Bridge.[29] Om hans privatliv sa en av hans barndomsvenner senere at det var begivenhetsløst: «his brother officers had said that they would like to make a man of the world of him. Into that world he refused to be initiated».[30]

Cleveland Street-skandalen

[rediger | rediger kilde]
Albert Victor, c. 1888

I juli 1889 avdekket Metropolitan Police et mannsbordell i Cleveland Street i London. Under etterforskningen avslørte hallikkene og de mannlige prostituerte navnene på kundene, deriblant Lord Arthur Somerset som var Equerry for Prinsen av Wales.[31] På denne tiden var alle homoseksuelle handlinger forbudt, og de anklagede i skandalen risikerte sosial utstøtning, rettslig forfølgelse og opptil 2 års tvangsarbeid. Skandalen involverte flere høytstående personer i det britiske samfunnet. Ryktene gikk i overklassekretser i London, de gikk blant annet ut på at Albert Victor skulle ha vært kunde ved bordellet i Cleveland Street.[32] De mannlige prostituerte hadde ikke nevnt Albert Victors navn, og det var blitt foreslått at Somersets advokat, Arthur Newton, fabrikkerte ryktet og spredde det for å få oppmerksomheten vekk fra sin klient.[33] Brev utvekslet mellom Treasury Solicitor, sir Augustus Stephenson og hans assistent, The Hon. Hamilton Cuffe,inneholder kodede referanser til Newtons trusler om å implisere Albert Victor.[34] Prinsen av Wales intervenerte i etterforskningen, ingen av klientene ble noen gang rettsforfulgt og ingen beviser mot Albert Victor kom noensinne frem.[35] Selv om det ikke er noen klare beviser for at han noensinne besøkte en homoseksuell klubb eller bordell,[36] har ryktene ledet noen biografer til å anta at han faktisk var gjest i Cleveland Street[37] og at han var «muligens biseksuell, antagelig homoseksuell».[38] Dette blir sterkt imøtegått av andre som refererer til ham som åpenbar heteroseksuell og hans involvering i ryktene var «somewhat unfair».[39] Den kjente historieforskeren på homoseksualitet, H. Montgomery Hyde, skrev: «Det er intet bevis for at han var homoseksuell eller biseksuell».[40]

Prinsen og prinsessen av Wales, Albert Edward og,Alexandra, Med deres nyfødte sønn, Albert Victor i 1864

Somersets søster, Lady Waterford, benektet at hennes bror visste noe som helst om Albert Victor: «Jeg er sikker på at gutten er rett som en linjal;... Arthur vet ikke noen ting om hvor gutten tilbringer sin tid;...han tror at gutten er helt uskyldig», skrev hun.[41] I etterlatte private brev fra Somerset til hans venn Lord Esher, benekter han at han vet noe om Albert Victor, men bekrefter at han har hørt om ryktene og håper at de vil hjelpe til med å stoppe rettsforfølgelser. Han skriver: «Jeg kan absolutt forstå at Prinsen av Wales er svært irritert over at hans sønns navn er koblet med tingen men sånn var saken før jeg forlot den;... vi var begge beskyldt for å ha gått til dette stedet, men ikke sammen;...det vil slutte med at alt kommer ut i retten, alt det de prøver å holde skjult. Jeg lurer på om det er et faktum eller bare et påfunn.»[42] Han fortsetter, «Jeg har aldri nevnt guttens navn annet enn til Probyn, Montagu and Knollys når de opptrådte for meg og jeg syntes de burde vite. hadde de vært smarte, når de hørte hva jeg visste og hva andre da nødvendigvis må vite, burde de ha hysjet saken ned i stedet for å lage oppstyr slik de gjorde, sammen med autoriteter.»[43]

Ryktene døde aldri helt; seksti år senere ble den offisielle biografen til Kong Georg V, Harold Nicholson, fortalt av Rayner Goddard, som var en tolv år gammel skolegutt da skandalen skjedde, at Albert Victor «hadde vært involvert i hendelser på et mannlig bordell, og at en advokat hadde begått mened for å renvaske ham. Advokaten mistet bevillingen på grunn av dette, men fikk den deretter tilbake.»[44] Ingen av advokatene i saken ble dømt for mened eller mistet bevillingen i løpet av skandalen, men Somersets advokat, Arthur Newton, ble dømt for å hindre rettferdigheten i å skje fyldest ved at han hjalp sin klient med å flykte til utlandet og ble derfor dømt til seks ukers fengsel. Over tyve år senere, i 1910, mistet Newton bevillingen sin i ett år for å ha forfalsket brev fra en annen klient, den kjente morderen Harvey Crippen.[45] I 1913 mistet han bevillingen på ubestemt tid og ble dømt til tre års fengsel for å ha mottatt penger på falske premisser.[46]

Reise til India

[rediger | rediger kilde]

Utenlandsk presse antydet at Albert Victor ble sent på en syv måneder lang tur til Britisk India i oktober 1889 for å unngå sladderen som spredte seg i London etter skandalen.[47] Dette medfører ikke riktighet, siden reisen hadde vært planlagt siden våren.[48] Reisen gikk via Athen, Port Said, Kairo og Aden, og Albert Victor ankom til Bombay 9. november 1889.[49] Han ble underholdt i Hyderabad av nizamen og andre steder av mange andre maharajaer. Han tilbrakte julen i Mandalay og feiret Nyttårsaften i Calcutta. Det meste av reisen ble unnagjort via tog, selv om elefanter ble ridd som del av seremonier.[50] I henhold til tidens vaner ble mange villdyr skutt for sportens skyld.[51]

Etter at han vendte hjem fra India i mai 1890 ble Albert Victor tildelt tittelen Hertug av Clarence og Avondale. Han ble fra nå av tiltalt som Hans Kongelige Høyhet Hertugen av Clarence og Avondale.[52]

Død

[rediger | rediger kilde]

Akkurat idet planene for ekteskapet mellom Albert Victor og Mary og Alberts fremtidige utnevnelse som visekonge av Irland var under utarbeiding, ble han rammet av den store influensapandemien som raste i 1889-92. Han fikk lungebetennelse og døde på Sandringham House i Norfolk 14. januar 1892, mindre enn en uke etter at han hadde fylt 28 år. I henhold til Dighton Probyn var Prinsen og Prinsessen av Wales, prinsessene Maud og Victoria, Prins George, Prinsesse Mary, Hertugen og Hertuginnen av Teck, tre leger (Manby, Francis Laking og William Broadbent) og tre sykepleiere til stede.[53] Kapellanen til Prinsen av Wales, Lord Alfred Hervey, sto ved sykeleiet og leste bønner for den døende prinsen.[54]

Nasjonen var i sjokk. Butikker stengte. Prinsen av Wales skrev til Dronning Victoria; «Gladelig skulle jeg ha gitt mitt liv for hans.»[55] Prinsesse Mary skrev til Dronning Victoria om Prinsessen av Wales: «det desperate uttrykket i ansiktet hennes var det mest hjerteskjærende jeg noen gang har sett.»[56] Hans yngre bror, Prins George, skrev «hvor dypt jeg elsket ham; & jeg husker med smerte nesten hvert ord & lille krangel jeg noen sinne hadde med ham & jeg lengter etter å be om hans tilgivelse men, akk, det er for sent nå!»[57] George tok nå Albert Victors plass i arverekken, og han ble kong George V av Storbritannia i 1910. Knyttet sammen i sorgen ble prins George og Mary et par, og de giftet seg i 1893. Således ble Mary allikevel dronning.[58]

Konspirasjonsteorier rundt Albert Victors død – at han angivelig skal ha dødd av syfilis eller gift, at han ble dyttet utfor en klippe etter instruksjoner fra Lord Randolph Churchill eller at hans død ble arrangert for at han aldri skulle arve tronen og egentlig døde på 1930-tallet på et mentalsykehus på Isle of Wight eller innesperret i Glamis Castle – er blitt tilbakevist som fabrikasjoner.[59]

Albert Victors mor Alexandra kom seg aldri helt etter sønnens død, og beholdt hans rom uforandret som et minne om ham, ikke ulikt hennes svigermors tilbedelse av Prins Alberts minne.[60] Ved begravelsen la Mary sin brudekrans med oransje blomster på kisten. Bryllupet skulle ha funnet sted 27. februar 1892.[61] Hans tidligere lærer, James Kenneth Stephen, nektet fra Albert Victors dødsdag av å spise, og døde 20 dager senere; han hadde fått en hodeskade i 1886 som hadde gitt ham en psykose.[62]

Prinsen er begravd i Albert Memorial Chapel nær St. George's Chapel ved Windsor Castle. Hans gravmonument, laget av Alfred Gilbert, er en av de best kjente art nouveau-skulpturene i Storbritannia.[63]

Monumentet viser prinsen liggende i husaruniform, og over ham kneler en engel som holder en krone. Graven er omgitt av helgenfigurer.[64]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00000276, oppført som Prince Albert Victor of Great Britain and Ireland[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage, oppført som Albert Victor Christian Edward Saxe-Coburg and Gotha, 1st Duke of Clarence and Avondale, The Peerage person ID p10066.htm#i100660, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Albert Victor, Find a Grave-ID 7462, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Prince Albert Victor, Duke of Clarence and Avondale, SNAC Ark-ID w6tb2cdd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ hdl.handle.net[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Cook, pp.28–29
  8. ^ Demoskoff, Yvonne (27 December 2005). "Yvonne's Royalty Home Page: Royal Christenings" Arkivert 8. oktober 2007 hos Wayback Machine.. Accessed 25 June 2008
  9. ^ Nicolson, pp.7–9
  10. ^ Letter from Dalton in the Royal Archives, 6 April 1879, quoted in Cook, p.52
  11. ^ Cook, pp.52, 56–57 and Harrison, pp.68–69
  12. ^ Quoted by Aronson, p.74
  13. ^ Aronson, pp.53–54 and Harrison, p.35
  14. ^ Aronson, p.54 and Harrison, p.34
  15. ^ Nicolson, pp.12–13
  16. ^ Cook, p.62 and Harrison, p.37
  17. ^ Cook, pp.70–72
  18. ^ Cook, p.79
  19. ^ Cook, pp.79–94 and Harrison, pp.41–56
  20. ^ Cook, p.98 and Harrison, p.72
  21. ^ Aronson, pp.64–67 and Cook, pp.101–104
  22. ^ Aronson, pp.66–67
  23. ^ Aronson, p.73
  24. ^ Cook, pp.104–111
  25. ^ Cook, pp.119–120
  26. ^ Major Miles quoted in Aronson, p.81, Cook, p.123 and Harrison, p.92
  27. ^ Harrison, p.90
  28. ^ Pope-Hennessy, p.192
  29. ^ Cook, p.135
  30. ^ Rev. William Rogers quoted in Bullock, Charles (1892). "Prince Edward: A Memory" p.53 quoted by Aronson, pp.80–81
  31. ^ Cook, pp.16 and 172–173
  32. ^ Hyde, The Other Love
  33. ^ Channel 4. "The monarchs we never had: Prince Albert Victor (1864–1892)". Accessed 28 March 2008.
  34. ^ Aronson, p.34, Cook, pp.172–173 and Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.55
  35. ^ Howard, Philip (11 March 1975). "Victorian Scandal Revealed". The Times p.1; Issue 59341; col.G
  36. ^ Aronson, p.117
  37. ^ Aronson, p.170
  38. ^ Aronson, p.217
  39. ^ Bradford, p.10
  40. ^ Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.56
  41. ^ Blanche Beresford, Marchioness of Waterford to Reginald Brett, 2nd Viscount Esher, 31 December 1889, quoted in Aronson, p.168 and Cook, pp.196 and 200
  42. ^ Lord Arthur Somerset to Reginald Brett, 2nd Viscount Esher, 10 December 1889, quoted in Cook, p.197
  43. ^ Lord Arthur Somerset to Reginald Brett, 2nd Viscount Esher, 10 December 1889, quoted in Aronson, p.170, Cook, pp.199–200 and Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.122
  44. ^ Lees-Milne, p.231
  45. ^ Cook, pp.284–285
  46. ^ Cook, pp.285–286 and Hyde, The Cleveland Street Scandal, p.253
  47. ^ e.g. The New York Times (10 November 1889) quoted in Cook, p. 195
  48. ^ Aronson, pp. 128, 147 and Cook, p. 202
  49. ^ Aronson, p. 147 and Cook, p. 191
  50. ^ Cook, p. 207
  51. ^ Cook, pp. 205–208 and Harrison, pp. 212–214
  52. ^ Aronson, p. 181
  53. ^ Official statement released to the press and quoted in many newspapers, e.g. "The Death of the Duke of Clarence: Description of His Last Hours". (15 January 1892). The Times Issue 33535, p. 9, col. F
  54. ^ Pope-Hennessy, p. 223
  55. ^ Quoted in Harrison, p. 237
  56. ^ Mary of Teck writing to Queen Victoria, quoted in Pope-Hennessy, p. 226
  57. ^ Nicolson, p. 46
  58. ^ Aronson, p. 212
  59. ^ Aronson, pp. 213–217 and Cook, p. 10
  60. ^ Duff, p. 184
  61. ^ Pope-Hennessy, p. 226
  62. ^ Aronson, p. 105, Cook, p. 281 and Harrison, p. 238
  63. ^ Roskill, Mark (1968). "Alfred Gilbert's Monument to the Duke of Clarence: A Study in the Sources of Later Victorian Sculpture." The Burlington Magazine Vol. 110 Issue 789, pp. 699–704
  64. ^ St. George's Chapel, Windsor Castle (2008). "Albert Memorial Chapel" Arkivert 10. juni 2008 hos Wayback Machine.. Accessed 28 March 2008

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Theo Aronson|Aronson, Theo (1994). Prince Eddy and the Homosexual Underworld. London: John Murray. ISBN 0-7195-5278-8.
  • Bradford, Sarah (1989). King George VI. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-79667-4.
  • Cook, Andrew (2006). Prince Eddy: The King Britain Never Had. Stroud, Gloucestershire: Tempus Publishing Ltd. ISBN 0-7524-3410-1.
  • Cornwell, Patricia (2003). Portrait of a Killer: Jack the Ripper Case Closed. London: Time Warner Paperbacks. ISBN 0-7515-3359-9.
  • Duff, David (1980) Alexandra: Princess and Queen. London: Collins. ISBN 0-002-16667-4.
  • Michael Harrison (writer)|Harrison, Michael (1972). Clarence: The life of H.R.H. the Duke of Clarence and Avondale (1864–1892). London and New York: W. H. Allen. ISBN 0-491-00722-1.
  • H. Montgomery Hyde|Hyde, H. Montgomery (1970). The Other Love: An Historical and Contemporary Survey of Homosexuality in Britain. London: Heinemann. ISBN 0-434-35902-5.
  • Hyde, H. Montgomery (1976). The Cleveland Street Scandal. London: W. H. Allen. ISBN 0-491-01995-5.
  • Knight, Stephen (1976). Jack the Ripper: The Final Solution. New York: McKay. ISBN 0-679-50711-6.
  • James Lees-Milne|Lees-Milne, James (1981). Harold Nicolson: A Biography. Volume 2: 1930–1968 London: Chatto & Windus. ISBN 0-7011-2602-7.
  • Marriott, Trevor (2005). Jack the Ripper: The 21st Century Investigation. London: John Blake. ISBN 1-84454-103-7.
  • Meikle, Denis (2002). Jack the Ripper: The Murders and the Movies. Richmond, Surrey: Reynolds and Hearn Ltd. ISBN 1-903111-32-3.
  • Neubecker, Ottfried (1976). Heraldry: sources, symbols and meaning. New York : McGraw-Hill. ISBN 0-07-046308-5.
  • Harold Nicolson|Nicolson, Harold (1952). King George the Fifth: His Life and Reign. London: Constable.
  • James Pope-Hennessy|Pope-Hennessy, James (1959). Queen Mary: 1867–1953. London: George Allen and Unwin Ltd.
  • Rumbelow, Donald (2004). The Complete Jack the Ripper: Fully Revised and Updated Penguin Books. ISBN 0-140-17395-1.
  • John Van der Kiste|Van der Kiste, John (Sept 2004; online edn, Jan 2008). "Albert Victor, Prince, duke of Clarence and Avondale (1864–1892)" Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. Accessed 2 May 2008.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Albert_Victor,_hertug_av_Clarence_og_Avondale&oldid=24138169»