William Gull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
William Gull
Sir William Gull.jpg
Født31. desember 1816
Colchester
Død29. januar 1890 (73 år)
London
Beskjeftigelse Lege
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Medlem av Royal Society

William Withey Gull, 1. baronett (født 31. desember 1816, død 29. januar 1890) var en britisk lege. Han kom fra en alminnelig familie, men steg i gradene i den medisinske profesjon, etablerte en lukrativ privat praksis og hadde en rekke fremtredende roller, som blant annet guvernør for Guy's Hospital, var professor i fysiologi og president i det Kliniske samfunn. I 1871, etter å ha behandlet fyrste av Wales for et livstruende angrep tyfoidfeber ble han utnevnt til baronett, og utpekt som livlege for HM Dronning Victoria.

Gull huskes for en rekke viktige bidrag til den medisinske vitenskap, herunder for forståelsen av myxoedema, nefrologi, lammelser og anorexia nervosa (som han ga navnet).[trenger referanse]

En mye diskreditert konspirasjonsteori fra 1970-årene hevdet at Gull kjente identiteten til gjerningsmannen av de uløste Whitechapel-drapene i 1888, eller selv var identisk med den beryktede Jack the Ripper. Selv om den ble avvist av forskere, utviklet den dramatiske teori seg og forble populær blant produsenter av skjønnlitterære verk, til tross for Gull var 72 år gammel og med dårlig helse da drapene ble begått. Eksempler på hans rolle som Jack the Ripper omfatter 1988 TV-filmen Jack the Ripper med Michael Caine samt romanen From Hell' i 1996 og dens påfølgende filmatisering.

Barndom og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Gull ble født 31. desember 1816 i Colchester i Essex. Hans far, John Gull, var kaptein på en lekter og var trettiåtte år gammel da William ble født ombord i lekteren «Duva» fortøyd ved St Osyth Mill i sognet St. Leonards. Hans mors pikenavn var Elizabeth Chilver og hun var førti år gammel da William ble født. Williams mellomnavn, Withey, kom fra hans gudfar, kaptein Withey, en venn og farens arbeidsgiver. Han var den yngste av åtte barn, to av dem døde som spedbarn. William overlevde fem søsken, to brødre (John og Josef) og tre søstre (Elizabeth, Maria og Maria).

Som ung gutt gikk William Gull på en lokal dagskole med sine eldre søstre. Senere gikk han på en annen skole i samme prestegjeld, drevet av den lokale presten. William gikk på denne skolen til han var femten, da han flyttet over til en kostskole i to år. Det var på denne tiden at han først begynte å studere latin. Prestens undervisning virker å ha vært svært begrenset, og sytten år gammel bestemte William at han ikke ville gå lenger.[trenger referanse]

Tidlig karriere i medisin[rediger | rediger kilde]

1820 Gravering av Guy's Hospital, inngangen

Omtrent på den tiden da ble Gull introdusert til Benjamin Harrison (administrator for Guys Hospital) som ble imponert over hans evner.[trenger referanse] Han inviterte ham til å arbeide Guys Hospital under hans beskyttelse, og i september 1837, høsten før han var tjue-en år gammel reiste Gull hjem og gikk inn for sitt livsverk, medisin.

Ekteskap og familie[rediger | rediger kilde]

Den 18. mai 1848 giftet Gull seg med Susan Ann Lacy, datter av oberst J. Dacre Lacy, i Carlisle. Kort tid etterpå flyttet de til Finsbury Square.

William Gull.

De fikk tre barn: Caroline Cameron Gull ble født i 1851 på Guys Hospital, (død 1929), hun giftet seg med Theodore Dyke Acland (sønn av Henry Acland. De fikk to barn, en datter (Aimee Sarah Agnes Dyke Acland) som døde som spedbarn i 1889, og en sønn Theodore Acland] (1890–1960), som ble rektor ved Norwich School

Baronett og Dronning Victorias livlege[rediger | rediger kilde]

En karikatur av Gull dukket opp i det britiske magasinet Vanity Fair 18. desember 1875. Dette var en av en serie på over 2000 karikaturer som viste fremtredende personligheter i tiden.

Da fyrsten av Wales viste de første tegnene på sykdom 13. november 1871, mens han bodde i den kongelige residensen i Sandringham, Norfolk i begynnelsen ble han ble fulgt opp av dr. Lowe fra Kings Lynn Hospital, og av dr. Oscar Clayton som mente at feberen var forårsaket av et sår på en finger. Etter en uke uten tegn til bedring ble det diagnostisert tyfoidfeber og sendt bud på dr. Gull 21. november, og William Jenner den 23. Det kom for dagen at tyfusangrepet ble komplisert av bronkitt og det var fare for prinsens liv i mange dager.

Den neste måneden ble daglige bulletiner fra Sandringham lagt ut på politistasjoner rundt om i landet. William Hale-White, forfatter av "«Great Doctors of the Nineteenth Century» fortalte senere «da jeg var gutt da sendte min fader meg hver kveld til politistasjonen for å få de siste nyhetene. Det var ikke før like pøør Jul at bulletiner ble utstedt bare én gang om dagen».[trenger referanse]

Våpenskjold av Baronetcy av Brook Street. Fra New York Times, gjengitt fra The Times of London, 1872
Sir William Withey Gulls gravstein på kirkegården i Thorpe-le-Soken, Essex, England
Bronse minnetavle i Guy's Hospitals Kapell, London

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

I 1887 fikk William Gull det første av flere slag i sitt skotske hjem på Urrard House i Killiecrankie. Angrepet av afasi var forårsaket av en cerebral blødning, som den eneste advarsel. Det hadde vært uforklarlig et par dager tidligere. Han kom seg etter et par uker, og reiste til London, men var under ingen illusjoner om fare for sin helse, bemerket han; «En pil har ikke truffet blink, men det er i ngen ting å engste seg over»

Avisskriving i USA 1895/97[rediger | rediger kilde]

Sir William Gull.

Forbindelser til 1888 Whitechapel-drapene[rediger | rediger kilde]

Gull har i en rekke teorier og skjønnlitterære verk blitt påpekt å ha forbindelse med «Jack the Ripper»-drapene i 1888.[trenger referanse] Disse er vanligvis (men ikke alltid) forbundet med varianter av konspirasjonsteorier som involverte den kongelige familie og frimurerne.[trenger referanse]

Den tidligst kjente påstand som knyttet Whitechapel-drapene til en fremtredende London-lege (ikke nødvendigvis Gull) var i to artikler publisert i en rekke amerikanske aviser mellom 1895 og 1897.[trenger referanse]

Den første artikkelen dukket opp i Fort Wayne Weekly Sentinel (24. april 1895 og Ogden Standard, Utah. De rapporterte en påstått samtale mellom William Greer Harrison, en fremtredende mann i San Francisco, og en dr. Howard i London. I henhold til Howard var morderen var en «medisinsk mann av høy rang», hvis hustru var blitt skremt av hans uberegnelige oppførsel i løpet av Whitechapel-drapene. Hun formidlet sine mistanker til noen av sin manns medisinske kolleger som, etter å intervjue ham og lette i huset, «fant rikelig med bevis for mord og la ham inn på et asyl».[trenger referanse]

Varianter av den andre artikkelen dukket opp i Williamsport Sunday Grit (12. mai 1895, California og Brooklyn Daily Eagle (28. desember 1897). Denne artikkelen kommenterte «dentiteten som en inkarnert djevel som var død for lenge siden»[trenger referanse] og at morderen var "en dement lege, plaget med svært sterk erotisk mani. Den gjentok noen av detaljene i den tidligere rapporten, og la til at dr Howard «var en av et dusin London-leger som satt i en kommisjon»[trenger referanse] og la til at Jack the Ripper «var en lege med høy anseelse og nøt beskyttelse av de beste samfunnet i West End i London».[trenger referanse] Artikkelen fortsatte med å hevde at predikanten og spiritualisten Robert James Lees spilte en ledende rolle i legens arrestasjonen ved hjelp av sine synske krefter i det guddommelig Whitechapel og at morderen bodde i et hus i Mayfair. Han fikk politiet til å gå inn i huset, en fremtredene leges hjem som angivelig ble fjernet og lagt inn på et privat sinnssykeasyl i Islington under navnet «Thomas Mason». I mellomtiden ble forsvinningen av legen forklart ved å annonsere hans død og arrangere en falsk begravelse – «en tom kiste, som nå er plassert i familien hvelv i Kensal Green, som er ment å inneholde de jordiske levninger av en fantastisk West End lege, hvis død alle i London sørget over» (Denne detaljen ikke er i samsvar med William Gull som ble gravlagt på kirkegården,Thorpe-le-Soken i Essex.)

Identiteten til dr. Howard som er anklaget for å ha gitt informasjonen til den første artikkelen ble aldri etablert. Den 2. mai 1895 publiserte Fort Wayne Gazette en oppfølging ved å sitere William Greer [sic] noe som bekrefter nøyaktigheten av historien, og som beskriver dr. Howard som en «godt kjent London-lege som reiste gjennom San Francisco på en reise for flere måneder siden».[trenger referanse] En videre oppfølging artikkelen i London People 19. mai 1895, skrevet av Joseph Hatton, som identifiserte ham som dr. Benjamin Howard, en amerikansk lege som hadde praktisert i London på slutten av 1880-tallet.[trenger referanse] Artikkelen ble vist til dr. Benjamin Howard under et nytt besøk i London i januar 1896, som førte til et sterk brev som ble publisert i London People 26. januar 1896.[trenger referanse]

SitatIn this publication my name is dishonourably associated with Jack the Ripper – and in such a way – as if true – renders me liable to shew cause to the British Medical Council why my name with three degrees attached should not be expunged from the Official Register. Unfortunately for the Parties of the other part – there is not a single item of this startling statement concerning me which has the slightest foundation in fact. Beyond what I may have read in the newspapers, I have never known anything about Jack the Ripper. I have never made any public statement about Jack the Ripper – and at the time of the alleged public statement by me I was thousands of miles distant from San Francisco where it was alleged that I made it.[1]Sitat

Kriminologen Thomas Stowells artikkel 1970[rediger | rediger kilde]

Kriminologen Thomas Eldon Alexander Stowell publiserte en artikkel i The Criminologist med tittelen «Jack the Ripper – A Solution?». Stowell var juniorkollega av dr. Theodore Dyke Acland, Gulls svigersønnsønn. Han påstod at en av Gulls pasienter var Whitechapel-morderen.[trenger referanse] Han viste til at morderen som en «S» uten noen gang å identifisere ham, men identiteten til «S» var allment antatt å være prins Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale, dronning Victorias barnebarn og presumptive arving til tronen.[trenger referanse] Stowell skrev

Sitat"'S'" was the heir to power and wealth. His grandmother, who outlived him, was very much the stern Victorian matriarch... His father, to whose title he was the heir, was a gay cosmopolitan and did much to improve the status of England internationally. [At 21, he was] gazetted to a commission in the army... He resigned his commission shortly after the raiding of some premises in Cleveland Street, which were frequented by aristocrats and well-to-do homosexuals."Sitat

[trenger referanse]

Stowell utviklet tilsynelatende sin teori ved hjelp av Gulls private papirer som sitt primære kildematerialet.[trenger referanse] Dette kan imidlertid ikke bekreftes da Stowell døde noen dager etter publisering av artikkelen og hans familie brente hans papirer.[trenger referanse] Gull (som ble navngitt i artikkelen) kastet angivelig papirer som viste at «S» hadde ikke døde av lungebetennelse, som hadde blitt rapportert, men av tertiær syfilis. Stowell sier at «S» fikk syfilis i Vestindia på turné i slutten av tenårene, og det var denne sykdommen som førte til galskapen som førte til drapene.[trenger referanse]

Han fortsetter med å hevde at «S» ble bekreftet gal av Gull og plassert i en privat mentalanstalt, som han rømte, og begikk det siste og mest brutale mord på Mary Jane Kelly i november 1888.[trenger referanse] Han frisknet tilstrekkelig til å ta en fem-måneders cruise før han fikk tilbakefall og døde «i sin fars hus på landet» av bronkitt.[trenger referanse]

«Jack the Ripper» (BBC mini-serie) 1973[rediger | rediger kilde]

I 1973 produserte BBC TV-serien «Jack the Ripper» en mini-serie i dokudramaformat. Serien, med manus av Elwyn Jones og John Lloyd brukte fiktive detektiver, detektiv, Chief inspktør Charles Barlow og detektiv Chief inspektør John Watt fra dramaserien Softly, Softly for å skildre en undersøkelse av Whitechapel-drapene.

Serien kom ikke frem til en enkel konklusjon, men var viktig som den første offentlige utsendelsen av en historie om Joseph «Hobo» Sickert, angivelig uekte sønn av kunstneren Walter Sickert.[trenger referanse] Denne teorien hevdet at statsminister Lord Salisbury konspirerte med dronning Victoria og senior frimurere, inkludert ledende polititjenestemenn for å drepe en rekke kvinner med kunnskap om en illegitim katolsk arving til tronen, far til Prins Albert Victor. I henhold til denne teorien ble drapene utført av William Gull med hjelp av en kusk, John Netley.[trenger referanse] Sickert trakk senere tilbake historien i et intervju med Sunday Times 18. juni 1978.[trenger referanse] Han ble sitert med «Det var en spøk, jeg gjorde det helt store, og det var en heidundrende spøk».[trenger referanse]

1976 – «Jack the Ripper: Den Endelige Løsningen» (Stephen Knight)[rediger | rediger kilde]

Stephen Knight var reporter for East London Advertiser som intervjuet Joseph Sickert etter BBC-serien. Han ble så fasinert av historien at han skrev en bok – Jack the Ripper: The Final Solution – som ser på Sickert historie som dens sentrale konklusjon.[trenger referanse] Boken har gitt inspirasjon til en rekke skjønnlitterære verk knyttet til Whitechapel-drapene.[trenger referanse]

Knight hadde foretatt sin egen forskning for å finne ut om det virkelig var en kusk som het John Netley; at et ikke navngitt barn ble slått ned i Strand i oktober 1888, og om en mann som het «Nickley» som forsøkte å begå selvmord ved seg ved å hoppe fra Westminster Bridge i 1892. Han hadde også tilgang til Home Office's arkiver og en rekke moderne politirapporter som ble gjort offentlig for første gang.

Knight's hevdet at William Gull, sammen med ulike andre var alle høystående frimurere, er omstridt.[trenger referanse] Knight skriver:

SitatIt is impossible to find out if some of the lesser known people in Sickert’s story were Masons. The chief characters certainly were. Warren, Gull, and Salisbury were all well advanced on the Masonic ladder. Salisbury, whose father had been Vice Grand Master of All England, was so advanced that in 1873 a new Lodge was consecrated in his name. The Salisbury Lodge met at the premier Masonic venue in England, the Freemasons’ Hall in Great Queen Street, London.Sitat

[trenger referanse]

Denne påstanden er tilbakevist av John Hamill, tidligere bibliotekar for Frimurernes United Grand Lodge of England. Han skriver

SitatThe Stephen Knight thesis is based upon the claim that the main protagonists, the Prime Minister Lord Salisbury, Sir Charles Warren, Sir James Anderson and Sir William Gull were all high-ranking Freemasons. Knight knew his claim to be false for, in 1973, I received a phone call from him in the Library, in which he asked for confirmation of their membership. After a lengthy search I informed him that only Sir Charles Warren had been a Freemason. Regrettably, he chose to ignore this answer as it ruined his story.[2]Sitat

Populær-kultur siden 1976[rediger | rediger kilde]

I den fiktive karakteren Thomas Spivey, (1976), spilt av skuespiller Roy Lansford i Murder by Decre, spiller skuespillerne Christopher Plummer Sherlock Holmes og James Mason som Doctor Watson. Thomas Spivey, en kongelig lege hvis karakter er basert på William Gull avsløres som morder i en handling som er basert på Stephen Knight's Jack the Ripper: The Final Solution. Spivey avbildes som assistert av en person som het William Slade, som også er basert på John Netley.

En fiksjonalisert William Gull vises i Iain Sinclairs roman fra 1987 White Chappell, Scarlet Tracings også basert på Stephen Knight’s Jack the Ripper: The Final Solution.

Gull er portrettert av Ray McAnally i Jack the Ripper (1988) i en TV-dramatisering av mordene med skuespillerne Michael Caine og Jane Seymour. Stykket avslører Gull som morderen, assistert av kusken John Netley, men ellers utelater han de viktigste personene i den kongelige konspirasjonsteori.

Fra 1991 til 1996 ble en fiksjonalisert Gull omtalt i den grafiske romanen From Hell av forfatteren Alan Moore og artisten Eddie Campbell. Handlingen skildrer Gull som morder og tar Stephen Knight's Jack the Ripper: The Final Solutrion som forutsetning. Eddie Campbell skrev i bloggen sin:

SitatI've always liked to imagine that our William Gull is a fiction who just happens to share a name with a real one who existed once.Sitat

[trenger referanse]

Den fiktive karakter «sir Nigel Gull» vises i romanen The_List_of_Seven , 1993 av Mark Frost «sir Nigel Gull» avbildes som en kongelig lege og ser ut til å være basert på William Gull. Handlingen har okkult tema med prins Edward, Hertug av Clarence, men har ikke referanse til Whitechapel-drapene.

I filmen From Hell 2001 filmatiseres den grafiske romanen From Hell er William Gull portrettert av Ian Holm. Skuespiller Peter Penry-Jones spilte Gull i 2004 Julian Fellowes Investigations: A Most Mysterious Murder– Charles Bravo – en dramatisert dokumentar av det uløste drapet på advokat Charles Bravo i 1876.

Gull opptrer i Brian Catling's roman, (2012) Den Vorrh, hvor beretninger om hans forhold til Eadweard Muybridge og hans på anoreksi er blandet inn i en fantasi-fortelling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Crimes, Detection and Death of Jack the Ripper (1987), ISBN 0-297-79136-2, Martin Fido, pp. 190–191
  2. ^ MQ MAGAZINE Issue 2 – Jack the Ripper: Exploring the Masonic link. Mqmagazine.co.uk. Retrieved on 2012-04-20.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Medisinske Papirer, Sir William Withey Gull, redigert av T D Acland (1894).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]