Abd al-Qādir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Abd al-Qadir i Damascus, ca. 1875
Maleri av Abd al-Qādir av Ange Tissier, 1852.

Abd al-Qādir bin Muhyi ad-Din eller `Abd al-Qādir al-Jazā'irī (arabisk: عبد القادر الجزائري; stavet med fransk ortografi: Abd el-Kader ben Muhieddine eller Abd el-Kader el-Djazaïri; kabyle: Σebdelqader Adziri; født 1807 eller 6. mai eller 6. september 1808 i Muaskar/Mascara, nær Oran, Muskar, nå i Algerie; død 26. mai 1883 i Damaskus, Syria), vanligvis kjent som Al-Amir Abd al-Qādir og Abdel Kader med flere variasjoner, var en algirsk muslimsk lærd sufi og politisk og militær leder som den franske erobringen av det algirske innlandet på midten av det nittende århundre. Han var sønnen til Muhyi al-Din al-Hasani, en qadari-sufi-shayk, en berber fra Ifran-stammen og en hevdet etterkommer etter profeten Muhammad.

Abd al-Qādir ble gjort til amir i 1832, to år etter franskmennene hadde begynt sin erobring av Algerie, og støttet av en rekke lojale stammer. Opprøret hadde framgang og opprørerne ledet av al-Qādir vant flere seire fram til 1842, men opprøret ble til slutt beseiret av den franske marskalk og generalguvernør. Thomas Robert Bugeaud. I 1837 undertegnet al-Qādir og marskalk Buguead Tafna-traktaten, hvor al-Qādir anerkjente fransk styre i Oran og Alger mot at franskmennene anerkjente hans styre i de gjenværende to tredjedelene av landet nord for Sahara. I 1839 gjenopptok al-Qādir motstanden mot erobringen, og hadde framgang fram til 1842. I 1847 ble al-Qādir tvunget til å overgi seg på grunn av den stadig større og brutale franske hæren i Algerie og på grunn av hans vanskeligheter med å oppnå støtte fra de fleste stammene øst i landet.

I 1847 overga han seg til Christophe Léon Louis Juchault de Lamoricière mot at Lamoricière lovet at han kunne fritt dra til Alexandria eller Acre, men Frankrike nektet å anerkjenne dette løftet, og al-Qādir måtte derfor gå i eksil i Frankrike. Han ble holdt fanget i Toulon og Pau til han ble frigjort av Napoléon III i 1852. Han mottok deretter en årlig pensjon på 100.000 francs mot å sverge at han aldri igjen skulle skape uro i Algérie. Al-Qādir bodde deretter i Bursa og Damaskus til sin død i 1883, og besøkte senere også Paris etter å ha blitt invitert av keiser Napoléon, hvor han ble møtt av både offentlig og folkelig fransk respekt. I 1860 beskyttet han maronitter fra drusere i en konflikt i Libanon, og ble belønnet med Æreslegionen for sin innsats for å beskytte kristne. Al-Qadirs sønn var en av lederne for et opprør mot kolonisasjonen i Kabylia i 1870, da Frankrike var i krig mot Preussen.

I tillegg til å ha vært en dyktig militær leder ble al-Qādir kjent for sin ridderlige adferd ovenfor franskmennene. Al-Qādir er særlig merkbar for å ha bygd opp et rike som omfattet to tredjedeler av Algerie nord for ørkenen, som sammenlignet med andre muhammedanske opprør mot koloniseringen av Afrika, som for eksempel Abd el-Krim i Marokko og "Mahdi" Muhammad Ahmad i Sudan, var særlig spesielt siden det kombinerte en religiøs vekkelse med et moderniseringsprogram, som var nødvendig for å kunne kjempe effektivt mot den moderne franske hæren. Al-Qādirs stående hær besto av 10.000 mann opplært av europeiske rådgivere og utstyrt med moderne våpen, mens riket hans ble styrt av et styringsapparat bygd opp etter europeisk mønster som sørget for en puritansk islamsk lovgivning.

I Algérie blir al-Qadir regnet som landets nasjonalhelt, den første som kjempet for algirsk uavhengighet. Likevel er al-Qadir lojalitet omstridt, og i et brev til Napoléon viser han lojalitet ovenfor den franske keiseren. Al-Qadirs grønne og hvite banner ble senere brukt som Algéries nasjonalflagg under algeriekrigen.