Abd el-Krim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Muhammad bin ‘Abd al-Karīm al-Khaṭābī

Muhammad bin ‘Abd al-Karīm al-Khaṭābī[note 1] (arabisk: محمد بن عبد الكري الخطابي - tarifit: ⵎⵓⵍⴰⵢ ⵄⴰⴱⴷ ⵍⴽⵔⵉⵎ ⵍⵅⵟⴰⴱⵉ, Mulay ‘abd Lkrim Lxṭabi), også kjent på dialekt, fransk og spansk som bare Abd el-Krim (født 1882 i Axdir, død 6. februar 1963 i Kairo) var berberlederen for Rif-republikken, som lå i et berbersk område i nordøst-Marokko.

Han ble lederen for en større væpnet motstandsbevegelse mot det franske og spanske kolonistyret i Marokko. Abd el-Krims geriljataktikker skal ha inspirert Hồ Chí Minh, Mao Zedong og Che Guevara.


Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Abd el-Krim tilhørte en stamme bosatt vid Alhucemasbukten i det nordlige Marokko. Han hadde fått en vesterlandsk utdannelse, og gikk i tjeneste hos den spanske forvaltningen i Melilla. En tvist med general Manuel Fernández Silvestre tvang i 1919 Abd el-Krim til å flykte fra byen. Han stilte seg deretter, sammen med sin bror, som hadde fått ingeniørsutdannelse i Spania, i spissen for sine stammefrender.

Opprørsleder[rediger | rediger kilde]

Krigen i Rif tok til i 1920. I 1921 proklamerte Abd el-Krim Rif-republikken. Etter slaget ved Annual, som raste fra 22. juli til 9. august, erobret han en fremskutt spansk post ved Annual. Deretter måtte spanjolene under store tap retirere inn i Fransk Marokko. Etter at ytterligere stammer var trukket med i opprøret ble spanjolene i 1924 nødsaget til å overgi alle fort i det indre av Spansk Marokko. Straks deretter ble imidlertid Abd el-Krim innviklet i stridigheter på den andre siden av grensen, mot Frankrikes protektorat.

Under første halvdel av 1925 foretok gan vellykkede offensiver inn på den franske siden. I oktober samme år ankom imidlertid forsterkninger fra Frankrike og dermed ble hanm tvunget til å trekke seg tilbake. Samtidig gjorde spanjolene en vellykket landdgang i Alhucemasbukten og startet en offensiv mot nord. Til tross for disse vanskeligheter trosset han motstandernes styrker frem til mai. De var det imidlertid over. Berberopprøret endte med at Abd el-Krim kapitulerte.

Eksil og landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Han ble da tvunget i eksil på den franske øya Réunion i Indiahavet. I 1947 fikk han lov til å flytte til Sør-Frankrike, men rømte så til Egypt. I Kairo ble han forman for Frigjøringskomiteen for den arabiske Vesten.[1]

Ikke en gang etter Marokkos uavhengighet (1956) vendte han hjem. Han fortsatte å leve i landflyktighet i protest mot at det fortsatt stod franske militære styrker i landet. Han hadde fått innbydelse til å vende hjem av kong Mohammed V.

Abd el-Krim fikk også oppleve at Algerie ble uiabhengig. Men så døde han den 6. februar 1963 i Kairo. Der ble han også begravet.[2]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • J. Roger-Mathieu (utg.): Mémoires d’Abd-el-Krim. 9. opplag. Librairie des Champs-Élysées, Paris 1927.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kurt Degenkolbe: Vom Schusterjungen zum Adjutanten Abd el Krims. Selbsterlebtes. Büttner, Berlin 1928.
  • Shannon E. Fleming: Primo de Rivera and Abd-el-Krim. The struggle in Spanish Morocco, 1923-27. University of Wisconsin, Madison 1974 (Dissertation).
  • Friedrich Jarschel: Abd el Krim. So kämpfte der Löwe des Atlas. Zeitbiographischer Verlag, Limburg/Lahn 1961 (ZbV-Zeitbiographien; 1).
  • Rudibert Kunz: Giftgas gegen Abd el Krim. Deutschland, Spanien und der Gaskrieg in Spanisch-Marokko 1922–1927. Rombach, Freiburg/B. 1990, ISBN 3-7930-0196-2 (Einzelschriften zur Militärgeschichte; 34).
  • Stephan Ronart, Nandy Ronart: Lexikon der Arabischen Welt. Ein historisch-politisches Nachschlagewerk. Artemis, München 1972, ISBN 3-7608-0138-2.

Anmerkninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etternavnet الخطابي (al-Khaṭābī) betyr Retorikeren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Abd el-Krim". Encyclopedia Britannica. I: A-Ak - Bayes (15te Auflage). Chicago, IL: Encyclopedia Britannica, Inc. 2010. S. 18. ISBN 978-1-59339-837-8.
  2. ^ Bruce Maddy-Weitzman (2012). Abdelkrim: Whose Hero is He?. s. 141–149. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]