Ødegården Verk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ødegården Verk
Fra Ødegaardens Ver. Arbeidere.jpeg
Gruvearbeidere ved Ødegården Verk sør for Feset i Bamble i 1910-årene
Generelt
Drift:  1872-1926
1941-1945
Gruveselskap:  Compagnie Française des Mines de Bamble
Bamble Apatitt A/S (1915-1926)
Metaller:  Apatitt, Thoritt, Rutil,Titanitt
Driftstype:  Både underjordsdrift og dagbrudd
Utvunnet:  Opptil 10 000 tonn årlig
Arbeidsstyrke:  Opptil 800 mann
kilde:  [http://Ødegårdens verk]
Ødegården Verk

Ødegården Verk eller Ødegården Apatittgruver i Bamble i Telemark er et nedlagt gruvekompleks som utvant hovedsakelig apatitt fra 1872.

Gruvekomplekset var opprinnelig for utvinning av apatitt gjennom både sjaktgruver og dagbrudd. På sitt meste var Ødegården Verk en av de største apatittgruvene i landet, og utvant opp til 10 000 tonn av mineralet årlig, og noen kilder anslår at arbeidsstyrken på sitt meste var på mer enn 800 mann.[1][2]

Ødegården Verk ligger rundt 1 km før for E18, ved Feset mellom Kragerø og Brevik.[2] Apatitt og de andre mineralene ble opprinnelig transportert ved hjelp av hest og kjerre av de lokale bøndene fra stedet til en av de tre utskipningshavnene: Åby øst i Åbyfjorden, Brevikstranda i Brevikstrandfjorden i sørøst, eller mot sør til Isnes, 300 meter vest for Valle.[3] Senere ble det bygget en kabelbane fra gruvene og ned til havnen ved Isnes, som kunne frakte både passasjerer, forsyninger og stein opp og ned fra gruvene.

Den dominerende steinen som ble utvinnet var en rutil-bærende skapolitt-hornblendestein som ble beskrevet av den norske geologen Waldemar Christofer Brøgger i 1934 som ødegårditt.[4] Hovedsakelig ble det fra Ødegårdens Verk eksportert en særlig karbonat-rik hydroksylapatitt. Brøgger kalte dette mineralet dahllite etter Tellef Dahll og hans bror Johan som ledet gruveoperasjonene her på denne tiden.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Gruvedriften i området ble opprinnelig drevet som to adskilte virksomheter, Østgruven og Vestgruven.[6] Den østlige ble drevet av det franske gruveselskapet Compagnie Française des Mines de Bamble og startet virksomheten i 1872, den vestlige ble startet opp året etter av Johan Dahll.

Østgruven[rediger | rediger kilde]

Østgruven ble etablert under ledelse av direktør Auguste Daux, som bodde i et stort hus rett ved gruven som han ga navnet Dauxborg.[7]

Daux ble i 1877 etterfulgt av gruveingeniøren Charles Antoine Delgobe som ledet arbeidet fram til 1886.[8] I motsetning til Daux, lærte Delgobe seg norsk, noe som gjorde at han fikk bedre kontakt med sine arbeidere. Delgobe fortsatte å bo i Norge fram til sin død 1. januar 1916 i Kristiania, og var da en innflytelsesrik slektsforsker, sivilingeniør, oversetter og belgisk visekonsul.[8]

Under Delgobes ledelse ble Østgruven en av landets største gruver,[8] i 1880 hadde de en arbeidsstyrke på 350 mann.[4] Få år etter møtte de nedgang, hovedsakelig fordi apatitt sank i pris på verdensmarkedet. I 1885 hadde de verdier for rundt en million kroner på lager somm de ikke kunne sende ut på markedet på grunn av prisfallet.[9] De ble tvunget til å redusere virksomheten betydelig, helt ned til en arbeidsstyrke på bare 86 arbeidere, og de resterende ble arbeidsløse. Men selv som en mindre gruve var den ikke lønnsom, og tidlig i 1890-årene opphørte gruvevirksomheten. Compagnie Française des Mines de Bamble valgt å kutte tapene og solgte gruven til sine kreditorer og konsentrerte seg i stedet om Blika gullgruve i Svartdal i Seljord, som de drev fram til århundreskiftet.

Vestgruven[rediger | rediger kilde]

Selv om Dahll-brødrenes vestgruve var mindre med sin arbeidsstyrke på 46 mann totalt, enn østgruven til Compagnie Française, gjorde den det noe bedre i de siste årene av 1800-tallet. I 1895, da østgruven hovedsakelig var stengt, eksporterte Johan Dahll 1 200 tonn apatitt, til en pris av kr 65 per tonn for den beste kvaliteten.[10] Apatitt-eksemplarer fra de vestlige Dahll-gruvene ble en del av den norske utstillingen på verdensutstillingen i 1876 i Philadelphia.[11]

Samlet virksomhet[rediger | rediger kilde]

Gruvesamfunnet i 1921. Det store huset til venstre er den såkalte Dauxborg, direktørboligen bygget for Auguste Daux i 1875, men senere revet. Gården Ødegården kan sees nede i dalbunnen
Del av Ødegårdens anlegg, men særlig gruvelaven til venstre, kjøreveien (ned til høyre) og dumpen (gjennomgående)

I 1910 ble virksomheten i Ødegården Verk slått sammen i en felles aktivitet, da et konsortium ledet av Håkon Mathiesen kjøpte opp begge selskapene og gjenopptok produksjonen. I 1915 dannet Mathiesen og de andre aksjonærene aksjeselskapet Bamble Apatitt A/S til å gjennomføre virksomheten.[4] Erland Eide hadde rollen som øverste leder på denne tiden.

Gruvedriften opplevde et stort oppsving i etterspørselen under første verdenskrig, da det europeiske landbruket fikk svekket bemanning som følge av at folk ble skrevet ut til krigstjeneste. Med færre landbruksarbeidere, og en økende etterspørsel etter billig mat, gjorde at landbruket måtte effektiviseres ved hjelp av økt bruk av landbruksredskaper sammen med kunstgjødsel for å øke produksjonen. Da den norske regjeringen erklærte at landet var offisielt nøytrale under krigen, kunne Norge møte noe av denne etterspørselen og myndighetene forsøkte å utvide med tilsvarende gruvedrift i området.[12]

Fra 1905 hadde også Norsk Hydro etablert kunstgjødselsproduksjon og dette var en stor konkurrent til virksomheten på Ødegård Verk da Norsk Hydros produksjonsmetode baserte seg på Birkeland-Eyde-prosessen som fremstiller nitrogendioksid til bruk i kunstgjødsel. Under krigen var imidlertid etterspørselen så stor at det var rom for produksjonen ved Ødegården Verk, og denne tiden var verkets mest produktive år. Men da krigen var over, var det vanskelig for Ødegården Verk å konkurrere med Norsk Hydro, Bamble Apatitt A/S meldte seg konkurs i 1920. Håkon Mathiesen tok igjen over virksomheten og drevet i egen regi fram til nedleggelsen i 1926.[13]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Gruvene ble gjenåpnet under andre verdenskrig. Adam Petterson kjøpte gruven i 1941 og gjenopptok produksjonen. Denne gjenopptakelsen var imidlertid ikke vellykket, og gruvene ble stengt da krigen tok slutt i 1945.[13]

Området i dag[rediger | rediger kilde]

Norges geologiske undersøkelse gjennomførte undersøkelser i området mellom 1989 og 1993. Det blant annet i en rapport fra 1990 konkludert med at det kunne være økonomisk drivverdige forekomster av ødegårditt.[14]

Det er lite som i dag kan sees av det tidligere Ødegården Verk, men det er visse spor i terrenget etter gruveaktivitetene. Noen gruvedumpene (fyllplasser) og dagbruddene er mulige å finne, men gruvesjaktene er avstengt og hele området er i dag overgrodd med skog. Alle bygninger og utstyr er revet eller fjernet. De store tremastene som kabelbanen brukte er revet ned, og kablene og vognene ble solgt til England. Rester av havneanlegget på Isnes kan fortsatt sees. Noe av steinen fra gruvedumpene ble brukt som tilslag ved bygging og vedlikehold av veier i området.[6]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Raade, Gunnar. «Apatitt» (norsk). Store norske leksikon. Besøkt 29. mai 2016. 
  2. ^ a b Axelsson, Göran (2001). «Ødegårdens verk» (svensk). Arkivert fra originalen 6. januar 2009. Besøkt 29. mai 2016. 
  3. ^ Cohn, Wilhelm (1883). «III. Phosphorsäurehaltige Düngemittel». Die Käuflichen Düngemittel, ihre Darstellung und Verwendung (tysk). Braunschweig: Friedrich Vieweg u. Sohn. s. 20. Besøkt 29. mai 2016. 
  4. ^ a b c Norges geologiske undersøkelse (2010). Navn på forekomstområde : Ødegårdens Verk. Besøkt 29. mai 2016. 
  5. ^ «Dahllite» (engelsk). Mindat. Arkivert fra originalen 9. mars 2009. Besøkt 29. mai 2016. 
  6. ^ a b «Ødegården Apatite mines, Bamble (Bamle), Telemark, Norway» (engelsk). Mindat. Arkivert fra originalen 5. november 2012. Besøkt 29. mai 2016. 
  7. ^ Bruland, Kristine; Kjedstadli, Knut (2005). «Immigration and industrialisation, Norway c.1840-1940». Essays on industrialisation in France, Norway and Spain (engelsk). Oslo: Unipub. s. 173. ISBN 8274772059. Besøkt 30. mai 2016. 
  8. ^ a b c «Delgobe». Salmonsens Konversationsleksikon (dansk). bind V: Cikorie—Demersale. København: J. H. Schultz Forlagsboghandel. Arkivert fra originalen 4. mars 2012. 
  9. ^ «Sweden and Norway». House of Commons Papers (engelsk) (Great Britain Foreign Office), 65, s. 354–355. 1895. Besøkt 30. mai 2016. 
  10. ^ «Report on the Trade and Navigation of Norway for the Year 1895». Diplomatic and Consular Reports (engelsk) (Great Britain Foreign Office), 1798, s. 15–16. 1895. Besøkt 29. mai 2016. 
  11. ^ Kommission for Verdensutstillingen i Philadelphia (1876). «Department I. Mining and Metallurgy». Norwegian Special Catalogue for the International Exhibition at Philadelphia 1876 (engelsk). Christiania, Norge: B. M. Bentzen. s. 14. Besøkt 29. mai 2016. 
  12. ^ «Dybedalsgruva» (norsk). Gea Norvegica Geopark. Besøkt 29. mai 2016. 
  13. ^ a b «Ødegården Apatite mines, Bamble (Bamle), Telemark, Norway» (engelsk). Besøkt 29. mai 2016. 
  14. ^ Jens Hysingfjord (20. april 1990). «Skapolitt-undersøkelser i Bamble-feltet» (norsk). Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 29. mai 2016. 
  15. ^ «Tellef Dahll» (norsk). Norsk biografisk leksikon. Besøkt 29. mai 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • W. C. Brøgger & H. H. Reusch: Norske apatittforekomster. Nyt Magasin for Naturvidenskab, 25. 1880. side 255-300.
  • Kjell Woje: Arbeiderne ved Ødegården verk i Bamble 1874-1901. 2001, 200s