Redningsskøyte

RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen»

Betegnelsen redningsskøyte stammer fra de første redningsfartøyene som var seilskøyter. I dag er redningsfartøyene er i hovedsak hurtiggående båter men man bruker fremdeles betegnelsen redningsskøyte, av praktiske årsaker og for å hedre de opprinnelige redningsskøytene.

I Norge eies og drives redningsskøyter av Redningsselskapet ; Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (forkortet NSSR, internt også kalt Selskapet). Redningsselskapet er privat og finansieres ved medlemskap, innsamlede midler og mottar betydelig statsstøtte.

Redningsvesenets opprinnelse i Norge

I Europa var det opprettet redningsstasjoner langs kysten som i hovedsak besto av landstasjoner. Disse hadde linekanoner som kunne skyte liner ut til strandede skip og få mannskapet halt i land. De hadde også robåter som kunne sjøsettes fra land for å plukke opp folk i sjøen. Europas kyst består mye av kystlinje uten øyer og skjærgård og det er som regel ganske langgrunt. England hadde startet sitt redningsvesen i 1824 og Frankrike like etter; Danmark i 1850 og Sverige i 1854. 

I Norge er det i hovedsak Jæren, Lista og Jomfruland med lignende kystlinje og her var det etablert lignende landstasjoner. Staten hadde siden 1851 drevet disse, underlagt fyrdirektøren og bemannet av frivillige. Ut over disse stasjonene mente man at kysten hadde så mange havner tett på hverandre at det ikke var nødvendig med flere stasjoner. 

Eilert Sundt påpekte i 1861 i en artikkel i «Folkevennen» at omtrent 750 mennesker omkom årlig på havet. Nord-Norge med de store fiskeriene der var overrepresentert. Han foreslo et redningsvesen, men ble ikke hørt. 

Legen Oscar Tybring (1846-95) ble i 1882 vitne til et dramatisk forlis utenfor Smøla som krevde mange liv uten at man kunne komme de skipbrudne til unnsetning. Tybring engasjerte seg for å etablere en bedre redningstjeneste for hele kysten, men han møtte også mye motstand. Kysten var så lang med tusenvis av øyer og skjær at det ville være umulig å dekke hele kysten.

Losskøyta blir sjødyktig

[Fil:Hjalmar Johnssen - Losbåt I Høy Sjø - IMG 9361.jpg|thumb|Losskøyte av den gamle typen]] Det var ikke noen selvfølge at en seilskøyte kunne bli et redningsfartøy. Losene, som var de fremste brukere av seilskøyter, hadde opp gjennom tidene lidd store tap på havet. Etter Peder Norden Søllings innsats på tidlig 1800-tallet hadde losbåtene fått dekk og blitt mer sjødyktige. Men så sent som november 1881 forliste den kjente losen Ulabrand med en dekket losskøyte syd for Tjøme. Skøyta ble ikke funnet, men noe av cockpitdørken drev i land. Årsaken til forliset er ikke kjent, men en av teoriene var at skøyta var blitt lagt ned av en brottsjø og ballasten hadde forskjøvet seg slik at skøyta ikke rettet seg før den ble fylt av vann gjennom cockpit og luker. 

Colin Archer startet å bygge spissgattede losskøyter i 1871. De var klinkbygget og etter Hvaler-skøyte modell med innvendig ballast og spririgg. Archer var godt kjent med bruk av ballastkjøl i utlandet og tok dette i bruk på sine lystbåter fra 1879. I 1882 lanserte han den første losskøyte med jernkjøl. Båten ble levert året etter og var også dypere enn tidligere og mye skarpere i baugen enn de gamle Hvaler-skøytene. Den var i tillegg den første kravellbygde losskøyte, var ca 35 fot med navnet «Garibaldi» og var bygget for Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Dette var tyngre båter enn de tidligere og spririggen ble derfor avløst av gaffelrigg som er mer letthåndterlig når riggen og seilarealet blir større. Losene var skeptiske til nyvinningen samt at båtene ble vesentlig dyrere, og Archer solgte bare én losskøyte i året de neste ti årene.

Oscar Tybring bosatte seg på Tjøme. Han hadde hørt om Colin Archers nye, trygge losskøyter og skrev i 1887 til Archer for å kjøpe en trygg legebåt. Bestillingen lot vente på seg da båten var for dyr for ham. Han forespurte Archer om billigere båt, men Archer ville ikke gå på akkord med sjødyktigheten. Etter hvert spurte han om Archer ville være med å kjempe for et landsdekkende redningsvesen, noe Archer stilte seg positiv til. Tybring fokuserte fortsatt på landstasjoner med robåter. Med antallet nødvendig for den lange kysten, ble Archers losskøyter vurdert for kostbare.

Tybring hadde kontakt med kommandør Johan Koren og med Colin Archer dannet de en liten komité for redningssaken. Archer bidro med en robåt han mente var bedre enn de europeiske. Den hadde jernkjøl, var selvlensende og hadde en liten rigg. Det er usikkert om de fokuserte på Eilert Sundts påpeking av behovet for redning av fiskere på det åpne havet, eller om dette ble ansett som for kostbart på dette tidspunktet. 

Redningsdampskip og kuttere

Tybring reiste rundt i landet og arrangerte møter for redningssaken. Han fikk stadig bredere oppslutning. selv om fartøy ikke var avklart. I 1888 og 1889 var det flere store skipsforlis langs kysten, og det førte til at Tybring fikk med seg Kristiania Kjøbmannsforening i komiteen i 1890. I Bergen ble det også samlet inn betydelige beløp. I Kristiania hadde man også håp om støtte fra staten og ville satse på dampskip med små redningsrobåter som kunne sjøsettes derfra. Muligens var dette med tanke på fiskerne på havet, men det kunne også være for større skipsforlis, som de siste års forlis i ytre skjærgård. Et stort forlis i 1842 var sikkert også ennå friskt i minne. Det russiske linjeskipet «Ingermanland» gikk på grunn utenfor Kristiansand med nesten 900 mennesker ombord. Det fikk slått hull på skroget, men fløt med dekket i vann og drev forbi Mandal. Losskøytene kom til kort som redningsfartøy. 

Dampskip hadde Colin Archer liten tro på. Han mente de var lite anvendelige som redningsfartøy i storm, og robåtene ville bli for små på åpent hav. Dampskip var dessuten meget dyre i anskaffelse, så selv med statsstøtte ville det bli vanskelig å finansiere en eneste båt. Drift med stort mannskap ville også bli meget dyrt. Colin Archer mente man måtte gjøre noe som var så rimelig at alle distrikter kunne få sine redningsstasjoner. Dette ville engasjere massene og gi økonomisk grunnlag for bedre redningsfartøy.

Archer ville derfor trekke seg fra komiteen, men etter en stund åpnet den også for å vurdere seilkuttere som redningsfartøy, og ville bygge to stykker. Seilskøyter ble fortsatt ikke vurdert, men de var i hvert fall kommet ned på en skala som Colin Archer hadde mer tro på og kunnskaper om. Da komiteen fikk stiftet Redningsselskapet (Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning- NSSR) i juli 1891, ble Colin Archer igjen med i styret. Tybring var nå syk av tuberkulose og malaria, og kunne ikke delta lenger. Mer penger ble samlet inn, samtidig som typen redningsfartøy fortsatt ble diskutert.

Losredningsskøyte

Kopi av RS 2 Langesund

I februar 1892 traff en orkanaktig fralandsstorm Telemark og Agder, og i Langesundsbukta reddet flere losbåter mange fiskere i havsnød. En av losene, Wilhelm Josephsen, hadde Colin Archers første kravellbygde losskøyte med jernkjøl. Han fortalte at den klossrevede losskøyta «ble lagt død flere ganger av de voldsomme, orkanaktige bygene som feide over oss. Det var imidlertid ingen fare med oss, for alt ombord var solid og sikkert.» 

Dette viste at Colin Archers nye losskøyter med jernkjøl nå var blitt så sjødyktige at de kunne klare seg i all slags vær. Mange mente nå at bare alle losene fikk slike skøyter, ville man ha en redningsskøyte i enhver losskøyte langs kysten.

Det var opprettet flere lokallag for redningssaken som samlet inn penger. Langesund krets var først ute og bestilte i april 1892 en losredningsskøyte etter Colin Archer losbåttegning. Den skulle bygges hos Thor Martin Jenssen i Porsgrunn. Han hadde tidligere jobbet som formann på Colin Archers verft og fikk med seg noen tegninger da han startet for seg selv i 1886. Bergens Krets kjøpte inn losskøyta «Tordenskjold» som var bygget i 1889 med jernkjøl, tegnet av Colin Archer men også den bygget av Thor Jenssen. «Tordenskjold» holdt til på Stråholmen ved Jomfruland, men var for dyp for den grunne havna der, så losene måtte ha en mindre båt. Bergens Krets bestilte samtidig en ny losredningsskøyte for bygging hos Colin Archer. 

Redningsskøyta blir til

«Stjernen», RS 5 «Liv» og RS 1 «Colin Archer»

Redningsselskapet (NSSR) ville på sitt møte juli 1992 også prøve losredningsskøyter. De var billige å bygge sammenlignet med de større båtene som tidligere var vurdert. Med losene som bemanning ville også driften bli meget rimeligere, og man kunne gi losene bidrag til å bygge de sjødyktige Archer-skøytene og gi tilskudd til driften for redningstjeneste. Det ble bevilget midler til bygging av to skøyter og midler til loser som ville forbedre båtene sine. 

Møtet besluttet også å utlyse en konkurranse om å konstruere en seilende losredningsskøyte med jernkjøl som kanskje kunne være enda bedre enn en de man kjente til nå. En bedømmelseskomité på fem ble opprettet. Colin Archer var med både i NSSR og i bedømmelseskomiteen, og deltok derfor ikke i konkurransen. 

Seks av de syv utkastene som kom inn i innen fristen i september 1892, var nokså ordinære lokale losskøyter, dog påsatt jernkjøl som forutsatt. Komiteen fant ingen av disse å være noen forbedring sammenliknet med Archers losskøyter. 

En skøyte skilte seg imidlertid ut med radikalt nye skroglinjer og ble kåret til vinner. Den var konstruert av skipsreder og lystbåtseiler Christian Lauritz Stephansen fra Arendal med rederi i Christiania. Modellen hans het «Stjernen» og var uvanlig smal, men likevel meget tung, hadde meget høyt fribord, og var litt lengre enn de andre. Komiteen på fem, som Colin Archer ledet, ønsket å prøve denne nyskapningen. Over vann var skutesiden og stevner sterkt svinget inn. Komiteen mente innsvingingen ikke var vesentlig for båtens egenskaper, kanskje heller uheldig for båtens bruk. Archer ble bedt om å modifisere dette, og komiteen anbefalte at det skulle bygges en skøyte etter modifisert tegning. Archer økte også jernkjølen fra 2,75 til 7,0 tonn og forlenget båten med et par fot til 47 fot..

RS 1 «Colin Archer»

«Stjernen» hadde to master med mindre seilføring enn losbåtene. Riggen var derfor lite egnet for losing da det var konkurranselosing så førstemann fram fikk jobben. Colin Archer mente at skøyta burde ha én mast men Stephansen argumenterte for to master da det var bedre i hardt vær. Mesanen var dessuten meget stor, slik at båten også kunne seiles uten storseil og således ha midtdekket klart for redningsoperasjoner. Dette ville således bli en ren redningsskøyte med eget mannskap, men siden det allerede var tre påtenkte losredningsskøyter, var dette antageligvis noe komiteen likevel ville prøve og fikk NSSR aksept for det. «Stjernen» hadde to master med mindre seilføring enn losbåtene. Riggen var derfor lite egnet for konkurranselosing, der førstemann fram fikk jobben. Colin Archer mente at skøyta burde ha én mast, men Stephansen argumenterte for to master, da det var bedre i hardt vær. Mesanen var dessuten meget stor, slik at båten også kunne seiles uten storseil og således ha midtdekket klart for redningsoperasjoner. Dette ville således bli en ren redningsskøyte med eget mannskap, men siden det allerede var tre påtenkte losredningsskøyter, var dette antageligvis noe komiteen likevel ville prøve, og fikk NSSRs aksept for det. 

RS 1 «Colin Archer»

Komitéen var usikker på om «Stjernen» ville fungere som redningsskøyte. Losskøytene hadde mye stabilitet pga. sin store bredde, mens «Stjernen» i hovedsak fikk stabilitet fra kjøl- og ballastvekt. Siden ingen av losredningsskøytene tilfredsstilte komiteen, anmodet den NSSR om at Colin Archer skulle komme med et utkast for den andre båten som skulle bygges. Man foreslo en forstørret utgave av hans siste losskøyte, som man betraktet som en nyvinning både i forhold til de innsendte bidragene og Archers tidligere losskøyter. Dette var «Straaholmen», som skulle erstatte nevnte «Tordenskjold» som Bergen hadde kjøpt inn.

Da Colin Archer tegnet sin versjon, valgte han også en 2-master på størrelse med «Stjernen», og fikk NSSRs godkjennelse til det. Men Colin Archer tegnet mesanen svært liten i forhold til Stephansens.

Båtbygger Carl Arnold fra Arendal hadde på sitt forslag en løsning for såkalt synkefri innredning, dvs. vanntett garnering (plank på innsiden av spantene), vanntette skott og vanntett dørk med lensebrønn. Denne løsningen ble brukt på alle redningsskøytene.

Skøytene bygges

Lokallaget Langesunds losredningsskøyte ble på 42 fot og ferdig rundt årsskiftet 1892/93, fikk navnet «Langesund» og satt i tjeneste lokalt. «Tordenskjold» ble oppgradert ved at det blant annet ble laget synkefri innredning. Ombygningen av 41 fot store «Tordenskjold» ferdig omtrent samtidig og ble bemannet av loser i Bergen. 

Colin Archers 2-master ble på 46 fot og ferdig i august 1893 og bemannet av loser fra Nevlunghavn for utprøving i ytre Oslofjord. Ved overrekkelsen i Christiania i september ble skøyta besiktiget «og fantes i alle dele tilfredsstillende» og «man besluttet å gi skøyta navnet COLIN ARCHER». NSSR bestilte samtidig en skøyte til av Colin Archer. «Langesund» eid av lokallaget hadde fått malt bynavnet i seilet på losskøytemaner, men «COLIN ARCHER» fikk som første båt i NSSRs eie malt en rød ring med «RS No 1» inni.

Colin Archer bygde deretter Bergens andre skøyte som ble ferdig i 1894 og ble RS «Feie», en losredningsskøyte med synkefri innredning på 38 fot. Colin Archer benyttet en losbåttegning fra 1887 men bygde den et par fot større, ga den høyere fribord, større deplasement og større jernkjøl. Størrelsen på bare 38 fot viser at det var stor usikkerhet på hvordan redningstjenesten best kunne organiseres og finansieres.

Thor Jenssen bygde deretter Stephansens konstruksjon som ble på 47 fot. Den ble ferdig på nyåret 1894 og fikk navnet «Liv».

Losredningsskøytene ble først drevet av losene, men det fungerte dårlig for losene samtidig å drive redningsvirksomhet. Lokallagene hadde ikke råd til bemanning særlig lenge, og skøytene ble snart overtatt av Redningsselskapet. De fikk derfor nr. 2, 3 og 4 og «Liv» ble nr. 5.

I 1894 bestilte Bergen Kreds ytterligere to skøyter som skulle bygges i Bergen.

I 1894 ble det satt motor i et smalt kutterskrog, 45 fot lang og 12 fot bred, 3 fot smalere enn seilskøytene. Motoren viste seg så lite anvendelig og upålitelig at båt og motor ble solgt etter kort utprøving.

Utprøving av skøytene

De første RS-ene ble stasjonert ved forskjellige viktige steder for fiskeflåten. Man hadde ikke værmelding, ikke kommunikasjonsmuligheter eller nødraketter, så selv i fint vær måtte redningsskøyta være med ut på fiskefeltet, klar til innsats om uvær satte inn. 

Fiskerne begynte å sette pris på tjenestene de utførte, men det var stor skepsis til hva en seilskøyte kunne utrette i virkelig hardt vær, inntil hendelsen i Hamningberg. I orkanaktig pålandsstorm 20. mai 1894 seilte RS 1 «Colin Archer» fra Vardø to turer til Hamningberg og reddet 36 personer fra fiskebåter som var i ferd med å fylles av brottsjøer eller slite ankertauene og kastes på land i den utsatte havnen. «På land sto vi som fjetret og fulgte det storslagne skuespill. Kunne virkelig den lille skøyta greie det?» Dette var en av de mer risikable redningsaksjoner som redningsskøytene har utført, kunne lett gått galt og redningssaken hadde fått seg et alvorlig skudd for baugen. Manøvreringen i havnen var farefull, og på hjemveien ble skøyta begravet av en brottsjø, fikk seilene fylt av vann og jolla på dekk ble knust. Dette skremte de 22 reddede under dekk, men RS 1 «Colin Archer» klarte seg og fikk alle trygt i havn.

Etter dette var all tvil borte om at en seilende skøyte kunne klare seg i all slags vær og den kunne til og med hjelpe andre. Fiskerkonene gikk mann av huse og samlet inn penger til flere Redningsskøyter. Redningsbragden fikk mye PR, så mange bidro med penger og NSSR så seg i stand til å bygge de store skøytene og ha dem kontinuerlig bemannet som rene redningsskøyter. 

Videre bygging

Bergen Kreds to nye skøyter ble konstruert av Oluf Joachim Hilmar og båtbygger var Rasmus Rolfsen, begge i Bergen. Sammenliknet med RS 1 «Colin Archer» de en halv fot kortere og en halv fot smalere, men rigget likt med to master.  De fikk navnene «Bergen» og «Stadt», ble nr. 7 og 9 og kom i tjeneste i 1895. 

RS 5 «Liv» ble den raskeste båten under alle forhold, samtidig var hun meget sjødyktig og fikk kallenavnet «Stormseileren». Datidens fiskebåter besto for det meste av relativt små, åpne båter som kom til kort når det ble mye vind. Redningsskøytenes hovedoppgave var å slepe dem til land når vinden ble for sterk. RS 1 «Colin Archer»s større bredde enn RS 5 «Liv» ga mer stabilitet og hun kunne derfor føre mer seil og fikk derved større slepekraft og kunne slepe flere fiskebåter samtidig. Losredningsskøytene var mindre og billigere, og kunne vært bygget flere av, men de ble for små i storm og fikk for liten slepekraft. Med hundretalls fiskere på feltet, var det viktig å kunne slepe mange båter av gangen.

Rs 12 Svolvær

RS 1 «Colin Archer»s slepekraft ble derfor avgjørende og ble derfor den foretrukne konstruksjonen for videre bygging. Losredningsskøytene ble beholdt inntil nok større skøyter var bygget.

Det viste seg også at rigg med to master var det riktige for en redningsskøyte; mindre storseil og kortere storbom var en fordel i storm. RS 5 «Liv» hadde for stor mesan for manøvrering med slep i mye vind og ble rigget om allerede etter første sesong. Med rigg som RS 1 «Colin Archer» fungerte hun godt som redningsskøyte. Den lille mesanen Archer hadde tegnet viste seg viktig for hjelp til å manøvrere med båter på slep. 

Colin Archer fikk bestilling på flere skøyter, men oppdrag gikk også til andre båtbyggere, se Båtbyggerliste over trebåter.

Svolvær-typen og Solli/Vardø-typen

RS 26 Bergen Kreds

Med RS 12 «Svolvær» i 1997 modifiserte Colin Archer skrogformen. Midtspantet fikk mere stabilitet og forstevnen mere helning for bedre manøvrering. Endringene var nærmest kosmetiske, men ble likevel regnet som en forbedring. Med RS 14 Stavanger i 1901 ble en ny innredning introdusert. Køyeantallet ble redusert fra seks til fire, men sittebenkene ble gjort bredere med slingrekanter slik at det ble åtte køyeplasser. Skøytene var bemannet av fire, men ved redning kunne det være behov for flere køyeplasser. Byssa ble også gjort bedre med mere skapplass. Stavanger fikk også som den første selvlensende cockpit. Disse forbedringene ble brukt på alle senere seilskøyter. 

Ny tegning ble utviklet med RS 21 Solli i 1908 og RS 22 Vardø i 1909. Bredden ble økt med 20 cm, baugen ble gjort betydelig fyldigere mens akterenden ble litt slankere. Dette ga mer stabilitet og bedre egenskaper i storm. Med tanke på motor ble akterstevnen gjort litt tykkere for at det skulle kunne borres opp for propellhylse og jernkjølen gjort litt mindre for å kunne bære vekten av datidens tunge motorer. 

Colin Archer avsluttet sin virksomhet i 1909, og all bygging ble overlatt andre. Siste seilskøyte ble bygget i 1924, og da var det bygget 36 seilskøyter, se Båtbyggerlista.

Forliste seilskøyter

To seilskøyter har totalforlist. Tre har delvis forlist hvorav to ble reparert og satt i tjeneste igjen. I bare ett forlis gikk menneskeliv tapt.

Som nevnt var redningsskøytene med fiskerne ut på feltet klar til innsats. Hvis uvær kom mens fiskere og redningsskøyta lå inne, dro redningsskøyta ut for å søke etter nødstedte. Det fantes ingen kommunikasjonsmidler på den tiden, ei heller nødraketter. Redningsskøyta måtte derfor patruljere inntil man var sikker på alle var i havn, eller forlist. 

Det betød at de seilende redningsskøytene var ute i alle stormer som traff kysten.

RS 6 «Nordland» bygget i 1894 skulle i en desemberstorm i 1900 ut gjennom et trangt løp i Kjelvik i Finnmark. En vindkantring gjorde at den ikke kom rundt i bauten, og båten ble kastet mot fjellveggen. Skutesiden og bunnen ble knust, men den synkefrie innredningen holdt båten flytende så den kom seg inn igjen. Under reparasjonen oppsto det brann ombord, og båten ble kondemnert.

RS 7 «Bergen» bygget i 1895 forliste i 1907 utenfor Vesterålen. Under en redningsoperasjon røk riggwiren, så masten gikk over bord. Mannskapet kastet anker, men det holdt ikke, så de drev mot land. Dette ble et meget dramatisk forlis, hvor mannskapet satt under dekk mens skøyta ble kastet inn over flere skjær. De stolte på den synkefrie innredningen, og den holdt dem så vidt flytende til de var så nær land at de kunne reddes av en robåt som ble satt ut fra land og kom dem til unnsetning. Neste storm kom før skøyta kunne berges, og den ble knust til pinneved. Jernkjølen ble tatt opp i 1987, og er nå utstilt foran ungdomshuset i Stave.

RS 24 «Risør», bygget i 1911, forliste 1913 i en desemberstorm utenfor Risør. Skøyta gikk ut for å patruljere, kom aldri tilbake, og alle fire ombord antas omkommet. Det ble aldri funnet vrakgods, og forliset er et uløst mysterium. Det er vanskelig å tenke seg at en så ny skøyte skulle kunne gå ned på åpent hav, så det har vært spekulert i at den må ha blitt knust av et grunnbrott. Da ville det imidlertid ha blitt funnet vrakgods. Det mest sannsynlige er at den likevel har gått ned i åpent hav, kanskje i kollisjon med et større skip eller drivgods. Mange dykkere har opp gjennom årene trodd at de har funnet vraket, senest i 2014, men det er ikke funnet gjenstander som identifiserer en redningsskøyte. Den store jernkjølen, støpt jernballast og mange andre spesifikke gjenstander er ikke funnet. Det som har blitt funnet, er ikke forenlig med hva et redningsskøytevrak inneholder. 

RS 17 «Christian Børs», bygget i 1904, satte i januar 1920 los ombord i «Stavangerfjord» da det var for mye vind for losskøyta. Under bordingen ble skøyta slengt inn i skutesida, brakk masten og gikk lekk. Skøyta ble forlatt, men den synkefrie innredningen holdt båten flytende. Båten drev inn i rolig farvann, ble berget og reparert.

RS «Cathrine Booth», bygget i 1901, sprang lekk utenfor Hasvik i en desemberstorm i 1930. Mannskapet klarte å seile skøyta innaskjærs, og den sank på grunnt vann. Skøyta var drevet av Frelsesarmeen, men vraket ble nå overdratt NSSR, som hevet og reparerte båten og ga den nr. 37.

«Nordland», «Bergen» og «Risør» ble erstattet av nye skøyter finansiert av forsikringspengene og fikk samme navn som forgjengerne.

Motorskøyter

RS 38 «Biskop Hvoslef»

Det mislykkede motorforsøket i 1894 førte til at det tok tid før NSSR prøvde motor på nytt. Dessuten så ikke skøyteførerne behov for det. I storm ga seil all den kraft man trengte, og i vindstille var ingen i nød. Men motorene ble stadig bedre og vanlig i de større fiskefartøyene. Skøyteførerne var imidlertid stolte når de slepte inn fiskebåter med motortrøbbel eller med tau og redskap i propellen. 

I 1930 ble den første skøyta med motor bygget hos Knut Christensen i Risør. Skrogformen var som seilskøytene, men forlenget med 5 fot til 52 fot. Seilføring var relativt mindre enn tidligere slik at de ikke lengre hadde klyverbom, men seilene var ennå viktig. 

Seilskøyta RS 34 «Haugesund» ex «Kristiansand» med motor.

Erfaring med motoren ble denne gang meget god, men den var for tung for seilskøytas slanke akterende. Knut Christensen foreslo derfor en fyldigere hekk for neste båt, men han overlot konstruksjonen til Bjarne Aas i Fredrikstad. 

I 1932 ble RS 38 «Biskop Hvoslef» på 55 fot bygget hos Brd. Løvfald, Løfallstrand i Hardanger. På denne ble det prøvd med bermudarigg. Det fungerte imidlertid dårlig, ga for liten seilflate i høyden, slik at båten slingret mye. Seilet var også vanskelig å håndtere da det uten gaffel ikke kom så lett ned. Skroget var imidlertid meget vellykket, og med gaffelrigg ble dette modellen for de kommende skøytene fram til RS 52 i 1940. Skøytene ble dog stadig bygget større og endte på 62 fot, se Båtbyggerlista. 

De første motorskøytene hadde ikke styrhus, men dette kom etter hvert og seilføringen minket samtidig som motorene ble større og kraftigere.

Det ble også satt motor i en del av seilskøytene.

Fra 1949 til 1953 ble det bygget fem rene motorkryssere uten seil konstruert av Richard Furuholmen. Den største var på 78 fot, den minste på 38 fot og ble den siste trebåten, se Trebåtlista.

Moderne materialer og båter

RS «Emmi Dyvi»

Fra nr. 58 ble skøytene bygget i stål. Størrelsen varierte nå mye mer enn før. Etter hvert ble skøytene også bygget i andre og lettere materialer, aluminium og plast, for å bli hurtiggående. Det ble også opprettet sjøredningskorps bemannet av frivillige. Disse har ganske små hurtiggående båter for operasjoner innaskjærs og den nære kyst.

De større båtene uten seil blir kalt redningskryssere, mens de andre båtene blir kalt redningsskøyter. 

Litteratur

	+	

• Sannes, Tor Borch. Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer : skipene (1978) og Colin Archer : skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3

	+	

• McDonald, Lorna. Magic ships : life story of Colin Archer, 1832–1921, and Sailing for pleasure. Central Queensland University Press, 1997. ISBN 1-875998-26-8

Eksterne lenker

• Gjenværende Colin Archer skøyter
• Liste over alle Colin Archers skøyter og lystbåter.
• Seilskøyteklubben Colin Archer(SSCA) Forening for alle seilskøyter, nye og gamle, uansett kontruktør, men bygget i tre.
• Tollerodden, Colin Archers barndomshjem Nå restaurert og offentlig tilgjengelig med kafé.
• RS «Colin Archer»
• RS «Stavanger» hjemmeside (NSSR). Stavanger skal på museum.
• RS «Stavanger»s Historie
• RS «Risør II» Hjemmeside «Risør II» drives av venneforeing og er offentlig tilgjengelig.
• RS «Sandefjord»
• Losskøyta «West Wind» fra 1887
• Merkevaren Colin Archer Artikkel i Redningsskøyta Nr 1 2005
• Losskøyta «Frithjof II» Bygget av Thor Jensen i 1896. Thor Jensen var formann hos Colin Archer i flere år før han startet sitt eget båtbyggeri i Porsgrunn. Drives av Venneforening i Larvik, offentlig tilgjengelig.
• Bilde av RS «Idun» 1958, Oslo Museum
• Bilde av RS «Idun» 1958, Oslo Museum
• Gjenstander og bilder knyttet til Colin Archer på Digitaltmuseu.no

Se også

• Liste over norske redningsskøyter.

Eksterne lenker

• Bilde av RS «Idun» 1958, Oslo Museum