William Ernest Henley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Ernest Henley
William Ernest Henley
William Ernest Henley
Født 23. august 1849
Gloucester
Død 11. juli 1903 (53 år)
London
Yrke Dikter, dramatiker, redaktør
Nasjonalitet Storbritannia
Debut In Hospital

William Ernest Henley (født 23. august 1849, død 11. juli 1903) var en engelsk viktoriansk poet, litterær kritiker og redaktør. Han tolket britisk nasjonalfølelse, stoisme og det britiske imperium, og er best kjent for diktet «Invictus» fra 1875.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Henley var født i Gloucester som den eldste i en barneflokk på seks barn: fem gutter og en jente. Faren William var bok- og papirhandler. Moren Mary Morgan nedstammet fra poeten og litteraturkritikeren Joseph Warton (1722–1800). Henley hadde en oppvekst i fattigdom, men han kom inn som elev ved skolen The Crypt School i Gloucester, hvor han var elev fra 1861 til 1867.

Ledelsen av The Crypt School hadde forsøkt å fornye skolen ved å sikre seg den briljante og akademisk framragende Thomas Edward Brown (18301897) som rektor. Brown var teolog og poet, født på øya Man. Ansettelsen ved skolen var relativt kort, ca 1857-1863, men for Henley fikk Brown stor betydning: Han ble kjent med en poet og «et geni — den første jeg noensinne hadde truffet». Vennskapet ble langvarig, og Henley skrev et beundrende minneord over Brown i New Review desember 1897: «Han var særdeles vennlig mot meg på et tidspunkt hvor jeg trengte vennlighet mer enn jeg trengte oppmuntring.»[1]

Fra han var 12 år gammel led Henley av tuberkulose i beinet, noe som resulterte i amputering av den venstre foten nedenfor kneet. Amputasjonen er tidfestet til 1865 eller til perioden 186869.[2] Hyppig sykdom gjorde at Henley var mye borte fra skolen, skjønt at farens forretning gikk dårlig kan også ha bidratt. I løpet av 1867 flyttet han til London hvor han forsøkte å etablere seg selv som journalist.[3] Faren William døde i 1868 og etterlot moren Mary Morgan og barna en rekke kreditorer.

Arbeidet som journalist ble forstyrret av lange perioder på sykehus, da også den høyre foten var blitt dårlig. Henley motsatte seg at også denne foten skulle bli amputert, og han ble pasient hos den fremragende legen Joseph Lister (18271912) ved Det kongelige sykehus i Edinburgh. Ved dette sykehuset oppholdt han seg i tre år (1873-75), og i løpet av denne perioden skrev han dikt som ble utgitt i samlingen «In Hospital». Listers behandling og radikale metoder berget den andre foten. Behandlingen ga ikke fullstendig helbredelse, men gjorde det mulig for Henley å ha et relativt aktivt liv i bortimot 30 år.

I Edinburgh ble Henley forelsket i Hannah (Anna) Johnson Boyle (18551925). Hun var søster av en av værelseskameratene, kaptein Boyle, og den yngste datter av Edward Boyle, en maskiningeniør i Edinburgh.

I januar 1875 fikk Leslie Stephens den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson til å besøke Henley på sykehuset. Dette besøket innledet et nesten livslangt vennskap. Ifølge opplysninger i brev fra Robert Louis Stevenson ble idéen til figuren Long John Silver i Skatten på sjørøverøya inspirert av vennen Henley. Stevensons stesønn, Lloyd Osbourne, beskrev Henley som «... en stor, glødende, fyr med brede skuldre, med et stort rødt skjegg og en krykke; jovial, forbløffende begavet, og med en latter som rullet som musikk; han hadde en utenkelig ild og vitalitet; han feide folk overende.» I et brev til Henley etter utgivelsen av Skatten på sjørøverøya skrev Stevenson «Jeg vil nå komme med en innrømmelse: Det var synet av din bydende kraft som skapte Long John Silver… idéen om en lemlested mann, herskende og fryktet, var tatt helt og holdent fra deg.».

Senere i 1875 ble Henley utskrevet fra sykehuset og dro tilbake til London. Den 22. januar 1878 giftet han seg med Anna Boyle i Edinburgh. Paret skaffet seg bolig i Shepherd's Bush i vestlige London, den første av mange i de neste ti årene.[4]

Ekteparet Henleys eneste barn Margaret ble født 4. september 1888. Hun fikk bare leve i fem år og døde 1. februar 1894, på grunn av hjernehinnebetennelse.[5] Den sykelige datteren er blitt udødeliggjort av Henleys venn, forfatteren James Matthew Barrie, i den klassiske barneboken om Peter Pan:[6][7] Ute av stand til å snakke klart refererte unge Margaret til sin venn Barrie som hennes «fwendy-wendy», hvilket førte til navnet Wendy ble med i tittelen på «Peter and Wendy», utgitt i 1911. Margaret selv fikk aldri lese boken, siden hun døde i 1894. Hun ble gravlagt på landeiendommen til hennes fars venn, Harry Cockayne Cust, i Cockayne Hatley i Bedfordshire.[6][7]

Byste av Henley gjort av Rodin

Etter at Henley ble frisk og kom ut av sykehuset, skapte han seg et levebrød av skriving. I løpet av 1889 ble han redaktør av Scots Observer, et blad i Edinburgh tilsvarende den gamle Saturday Review. Bladet ble overført til London i løpet av 1891 og omdøpt til National Observer. Begge avisene ble betraktet som konservative. National Observer forble under Henleys ledelse fram til 1893. I 1889 oppsto det en større strid over en anmeldelse av Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray.

National Observer hadde, som Henley selv ironisk uttrykte det, omtrent like mange lesere som skribenter. Bladet var hovedsakelig lest i litterære sirkler, men var likevel et levende og innflytelsesrikt bidrag til Storbritannias litterære liv. Henley hadde en egen evne til å oppdage talentfulle skribenter, og disse bekreftet i stor grad den tilliten han ga dem. En av Henleys nære venner var Charles Whibley, og han hjalp til med redigeringen av både Scots Observer og National Observer.

Den konservative holdningen i National Observer gjorde at bladet var positivt innstilt til tidens voksende imperialisme. Via tidsskriftet ble Henley venn med Rudyard Kipling og kom til å utgi Kiplings krigslyrikk Barrack-Room Ballads, «Ballader fra barakkene». Diktene ble utgitt i to deler, første del i 1892 og andre del i 1896. Henley introduserte forfatterene Joseph Conrad, H.G. Wells og W.B. Yeats for det britiske publikumet.

Henley redigerte også The Magazine of Art (1882–1886), hvor han fremmet kunstnere som James McNeill Whistler og Auguste Rodin. Han arbeidet også for Encyclopædia Britannica.[8]

Vennskapet med Robert Louis Stevenson kom etter hvert til å skrante. I desember 1901 skrev Henley med en viss bitterhet i Pall Mall Gazette:[9] «For meg var det to av Stevenson: den Stevenson som dro til Amerika i '87, og den Stevenson som aldri kom tilbake. Den første kjente jeg og likte; den andre mistet jeg kontakt med, og selv om jeg beundrer ham, var det ikke med den største aktelse.»

Som unge menn var Stevenson og Henley svært gode venner, og Henley hjalp Stevenson med det litterære arbeidet. Han sikret avtale for utgivelsen av Skatten på sjørøverøya (1883) med forlaget Cassell og for utgivelse av A Child’s Garden of Verses (1885) med Longmans. Mot slutten av 1880-tallet begynte vennskapet å sprekke opp. Grunnene for endringene var mange: Henley mislikte Stevensons hustru, den amerikanskfødte Fanny Van de Grift, som han mente blandet seg inn vennskapet mellom mennene. Han hadde større tro enn Stevenson på skuespillene de skrev sammen, og da Henley stadig hadde pengeproblemer, mente han stykkene burde være mer lukrative. Stevenson var på sin side mindre interessert i fortsatt samarbeid, da han følte at skuespillene ikke var en litterær suksess. Den største krangelen oppsto i mars 1888, da Henley anklaget Fanny Van de Grift for plagiat, noe Stevenson tok ille opp. Vennskapet kom aldri over dette.[10]

I 1902 falt Henley av en jernbanevogn, og hendelsen førte til at den passive tuberkulosen blomstret opp igjen. I juli 1903 døde han fredelig, 53 år gammel. Han ble gravlagt på den samme kirkegården som datteren, i Cockayne Hatley. Hustruen Anna Boyle Henley ble senere gravlagt på samme sted.

Litterære tekster[rediger | rediger kilde]

Henley, tegning i Vanity Fair 1892
Henleys gravstein i Cockayne Hatley

I dag er Henley mest husket for diktet «Invictus» (latin for «uerobret» eller «uovervinnelig»), skrevet i 1875. Diktet avslutter som følgende: «I am the master of my fate; / I am the captain of my soul.» («Jeg mestrer min skjebne / Jeg er herre over min sjel»).[11]

Til tross for Henleys mange og til dels imponerende dikt, er det «Invictus» alene som har forhindret at han har blitt glemt. En side ved diktet er den agnostiske holdningen som Henley uttrykker: Da han ikke kan vite om det finnes en Gud eller flere, takker han de guder som finnes, «whatever gods may be», om det i det hele tatt finnes noen. Mot slutten av diktet er det åpenbart at eksistensen av en gud eller flere er i seg selv ikke viktig for hans egen eksistens,. Han utfordrer oppfatningen at man ikke kan stole på ens egen indre styrke alene, og avviser således at han må ha behov for en eller annen guddom for å overleve: [12]

Out of the night that covers me,
Black as the pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

Diktet kan være et bilde på Henleys utholdenhet etter amputasjonen av foten. Det lidenskapelige og trassige diktet er blitt sammenstilt med hans vakre og tankefulle aksept av døden og av det å dø, i diktet «Margaritae Sorori». En del av de impresjonistiske diktene som ble utgitt i samlingen «In Hospital» er blant de første eksemplene på frivers, eller rimfri poesi, som er skrevet i England.

Sammen med J.S. Farmer redigerte Henley «Slang and its Analogues», et oppslagsverk på syv bind om slanguttrykk. Dette arbeidet inspirerte også Henley til å lage to oversettelser av ballader av den franske poeten Francois Villon, gjennomført i slangspråk til tyver.

I 1890 utga Henley «Views and Reviews», en bok med litterære omtaler. Henley selv beskrev arbeidet som «ikke egentlig en bok, men en mosaikk av utklipp og remser, reddet fra søppelbøtten gjennom rundt fjorten år med journalistikk». De litterære omtalene er svært innsiktsfulle. De fleste forfatterne omtalt er engelske og franske, bortsett fra Heinrich Heine og Leo Tolstoj.

Henley utga en ny diktsamling «The Song of the Sword» i 1892, navngitt etter det første diktet. I andreutgaven i 1893 ble boken omdøpt til «London Voluntaries», etter en annen del av samlingen. Robert Louis Stevenson skrev at ingen poesi hadde gjort ham så entusiastisk, og vært så inderlig og så dypt, siden George Merediths «Joy of Earth» og «Love in the Valley». «Jeg ville ikke ha gjettet at du var en slik stor magiker. Dette er nye toner, dette er en undertone av den sanne Apollon. Dette er ikke vers, det er poesi.»

Sammen med Stevenson gan Henley i 1892 også ut tre teaterstykker: «Beau Austin», «Deacon Brodie» og «Admiral Guinea». Tre år senere, i 1895, ble Henleys dikt «Macaire» utgitt i et bind sammen med de andre skuespillene. Skuespillet Deacon Brodie ble satt opp i Edinburgh i 1884 og senere i London. Herbert Beerbohm Tree satte opp Beau Austin i Haymarket i London den 3. november 1890.

Under den første verdenskrig ble Henleys dikt «Pro Rege Nostro» populært, på grunn av det patriotiske innholdet. Diktet inneholder følgende omkved:

What have I done for you, England, my England?
What is there I would not do, England my own?

Diktet og nasjonalfølelsen det uttrykker har siden blitt parodiert av mange som har vært misfornøyd med det de oppfatter som sjåvinisme i innholdet, eller som har vært misfornøyd med måten diktet har blitt brukt på i propagandaøyemed. «England, My England» er tittelen på en novelle av D. H. Lawrence, og «England, Their England» er tittelen på en roman av A.G. Macdonell; begge hentyder til Henleys omkved.

Mens Nelson Mandela var fengslet på Robben Island pleide han å sitere diktet «Invictus» til andre fanger. Mandela var oppløftet av diktets budskap om ens eget potensial.[13][14] I filmen Invictus – de uovervinnelige fra 2009, produsert og regissert av Clint Eastwood, ble diktet referert flere ganger: Diktet blir gitt som inspirasjon fra Mandela til François Pienaar, kaptein for rugbylaget Springbok før Rugby World Cup i 1995. Sør-Afrika var vert for dette mesterskapet, som til slutt ble vunnet av underdogen Springboks.[15]

Den finske forfatteren Hella Wuolijoki nevner i sine memoarer Enkä ollut vanki at diktet «Invictus» også inspirerte og oppmuntret henne da hun satt fengslet i Katajanokka/Skatudden i Helsingfors, mot slutten av den andre verdenskrig.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Connell, John (1949): W. E. Henley, London, s. 31
  2. ^ Connell daterer dette til 1865, men Ernest Mehew William Ernest Henley, (1849–1903), Oxford Dictionary of National Biography, 2004-08, antyder 1868-69 da Henley ble behandlet på St Bartholomew's Hospital, London
  3. ^ Connell, John (1949): W. E. Henley, London, s. 35
  4. ^ Oppslag i Oxford Dictionary of National Biography
  5. ^ Biographical Information
  6. ^ a b «The History of Wendy»
  7. ^ a b Winn, Christopher (2007): I Never Knew That About England, Ebury Press.
  8. ^ [ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/261258/William-Ernest-Henley Oppslag] hos Encyclopædia Britannica
  9. ^ Henley, W.E.: «RLS», Pall Mall Gazette, xxv [Desember 1901], ss. 505-514. Sitat: «For me there were two Stevensons: the Stevenson who went to America in '87; and the Stevenson who never came back. The first I knew and loved; the other I lost touch with, and, though I admired him, did not greatly esteem»
  10. ^ William Ernest Henley – RLS Website
  11. ^ Manvotional #5: «Invictus» by William Ernest Henley
  12. ^ Our Interpretations
  13. ^ Daniels, Eddie (1998): There and back: Robben Island, 1964-1979. Mayibuye Books, s. 244.
  14. ^ Boehmer, Elleke (2008): «Nelson Mandela: a very short introduction». Oxford University Press. Sitat: «'Invictus', taken on its own, Mandela clearly found his Victorian ethic of self-mastery given compelling expression within the frame of a controlled rhyme scheme supported by strong, monosyllabic nouns. It was only a small step from espousing this poem to assuming a Victorian persona, as he could do in letters to his children. In ways they predictably found alienating, he liked to exhort them to ever-greater effort, reiterating that ambition and drive were the only means of escaping an 'inferior position' in life»
  15. ^ Omtale av filmen hos IMdB
  16. ^ Wuolijoki, Hella (1945): Enkä ollut vanki. Helsinki.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:William Ernest Henley – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: William Ernest Henley – sitater