Viktor III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den salige Victor III
Victor III
Den salige Victor III
Født Ukjent dato
Benevento, Italia
Død 16. september 1087
Dåpsnavn Desiderius / Dauferius
Valgt 9. mai 1086
Innsatt 24. mai 1086
Saligkåret 1887
Helligkåret Ikke helligkåret
Festdag 16. september
Forgjenger Gregor VII
Etterfølger Urban II

Den salige Viktor III (opprinnelig Dauferius, klosternavn Desiderius, født ukjent dato, død 16. september 1087) var pave fra 24. mai 1086 til sin død.

Dauferius kom fra en adelsfamilie i Benevento, som var i slekt med det langobardiske hertughuset i området. Familien planla ekteskap for ham, men han ønsket selv å gå i kloster. Faren døde i kamp mot normannerne, og Dauferius klarte å komme unna slektningene. De fant ham etter en tid, rev av ham munkedrakten og slepte ham hjem. Han rømte igjen, og denne gang gikk slektningene med på å la ham bli munk.

Inntreden i Benediktinerordenen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha forsøkt å leve som eremitt, gikk Dauferius inn i Benediktinerordenen. I 1048 eller 1049 trådte han inn i St Sofiaklosteret i Benevento, og tok klosternavnet Desiderius. Han forsøkte seg igjen som eremitt, men fikk i 1055 ordre fra pave Leo IX om å vende tilbake til klosteret. Pave Viktor II tillot at han flyttet til Monte Cassino-klosteret. Etter en periode som leder for et kloster i Capua ble Desiderius 19. april 1058 valgt til abbed av Monte Cassino.

Da Desiderius tok over, lå det store benediktinerklosteret Monte Cassino delvis i ruiner. Han var en sterk leder, foretok en fullstendig gjenoppbygging, og fikk oppført flere nye bygninger. Han hentet inn kunstnere helt fra Konstantinopel for å forskjønne kirken med marmor og mosaikker. Klosterbiblioteket ble utvidet med omkring 70 bind, en svært stor innsats når bøkene ble håndskrevet på pergament. Desiderius skrev selv Dialogi de miraculis Sancti Benedicti (Dialog over St. Benedikts mirakler) i årene 1076 til 1079.

Utnevnelse til kardinal[rediger | rediger kilde]

Etter å ha inspirert til en nyorientering av pavens politikk overfor normannerne ble Desiderius i 1059 utnevnt til kardinal av pave Nikolas II. Han ble kardinalprest av kirken Santa Cecilia in Trastevere, og pavelig vikar for klostrene i Sør-Italia. Som kardinal ledet han fredsforhandlinger med normannerne, og han lyktes i juni 1080 med å forsone Gregor VII med den normanniske hertugen av Puglia, Robert Guiscard.

Av hensyn til klosteret sluttet Desiderius seg i 1082 til kong Henrik IVs følge til Roma, noe som vakte pavens vrede. Det ser ut til at han unngikk å bli ekskommunisert. Han meglet mellom paven og kong Henrik, som ønsket å motta keisertronen i Det hellige romerske rike av tysk nasjon.

Senest våren 1084 ble han forsont med paven, som måtte flykte fra Roma til Salerno, og underveis søke tilflukt i Monte Cassino. Desiderius satt ved Gregor VIIs dødsleie i 1085. Han var dog ikke blant de tre kandidater Gregor foreslo som sin etterfølger.

Pavevalget 1085 - 1086[rediger | rediger kilde]

At Gregor VII døde i eksil 25. mai 1085 svekket den romerske reformkretsen. De var også svekket av desertering til motpave Klemens (III), som fortsatt satt i Roma. Det tok derfor ett år før valget var klart. Det som førte til at Desiderius ble valgt, ser ut til å være hans vennskap med normannerne, som var en sårt tiltrengt alliert; hans muligheter for forsoning med Henrik IV, og press på kardinalene fra den normanniske prins Jordan av Capua.

Da valgresultatet var klart, nektet Desiderius å akseptere det. Kardinalene syntes lite om dette, og han ble tatt med til kirken Santa Lucia for å bli innsatt i embetet. Han fikk navnet Viktor III som en henvisning til Viktor II, som hadde vært Henrik IVs verge.

Tilbaketrekning til Monte Cassino[rediger | rediger kilde]

Bare fire dager etter valget brøt det ut opptøyer i Roma, og Viktor måtte forlate byen. Opptøyene var ledet av Roger Borsa[trenger referanse], sønn av Robert Guiscard. Han trakk seg tilbake til Monte Cassino, og gjenopptok embetet som abbed. Han hadde sterk støtte fra Jordan av Capua og grevinne Matilda av Toscana.

I mars 1087 innkalte han til en synode, ikke som pave, men i kraft av embetet han tidligere hadde blitt tildelt som pavelig vikar i Sør-Italia. Valget ble satt i kraft igjen, og han ble overtalt til å akseptere det. 9. mai 1087 kunne Viktor III endelig konsekreres i Peterskirken, som nylig var tatt tilbake fra motpave Klemens (III) av normanniske styrker.

Det var allikevel umulig å etablere seg i Roma, som for en stor del var okkupert av motpavens styrker. Etter bare omkring én uke vendte Viktor tilbake til Monte Cassino, men virket nå som pave derfra. I juni 1087 dro han sjøveien til Roma, og 1. juli 1087 lyktes det ham å ta full kontroll over byen.

I midten av juli dro han igjen til Monte Cassino på grunn av rykter om at Henrik IV hadde kommet til Italia. Viktor III var alvorlig syk, men holdt likevel en ny synode i Benevento. Utfallet av denne er uklart, men det ser ut til at den fordømte simoni (kjøp av embeter), bannlyste motpave Klemens (III) og hans støttespillere, og forbød leginvestitur. Viktor virket også, inntil tre dager før sin død, som abbed av Monte Cassino i tillegg til embetet som pave.

Under synoden forverret hans helse seg, og han reiste raskt tilbake til Monte Cassino, der han døde 16. september 1087. Han ble gravlagt i klosteret.

Saligkåring i 1887[rediger | rediger kilde]

Viktor III ble regnet som helgen kort tid etter sin død, men han ble ikke formelt saligkåret før 1887, under pave Leo XIII. Minnedagen er hans dødsdag, 16. september.


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Gregor VII
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Urban II