Viktor III
| Den salige Victor III Victor III |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | Ukjent dato Benevento, Italia |
||
| Død | 16. september 1087 | ||
| Dåpsnavn | Desiderius / Dauferius | ||
| Valgt | 9. mai 1086 | ||
| Innsatt | 24. mai 1086 | ||
| Saligkåret | 1887 | ||
| Helligkåret | Ikke helligkåret | ||
| Festdag | 16. september | ||
| Forgjenger | Gregor VII | ||
| Etterfølger | Urban II | ||
|
Se også liste over paver
|
|||
Den salige Viktor III (opprinnelig Dauferius, klosternavn Desiderius, født ukjent dato, død 16. september 1087) var pave fra 24. mai 1086 til sin død.
Han var fra en adelsfamilie i Benevento, som var i slekt med det langobardiske hertughuset i området. Familien planla ekteskap for ham, men han ønsket selv å gå i kloster. Faren døde i kamp mot normannerne, og han klarte å komme unna slektningene. De fant ham etter en tid, rev av ham munkedrakten og slepte ham hjem. Han rømte igjen, og denne gang gikk slektningene med på å la ham bli munk.
Etter å ha forsøkt å leve som eremitt gikk han inn i benediktinerordenen. I 1048 eller 1049 trådte han inn i St Sofiaklosteret i Benevento, og tok klosternavnet Desiderius. Han forsøkte seg igjen som eremitt, men fikk i 1055 ordre fra pave Leo IX om å vende tilbake til klosteret. Pave Viktor II tillot at han flyttet til Monte Cassino. Etter en periode som leder for et kloster i Capua ble han 19. april 1058 valgt til abbed av Monte Cassino.
Da han tok over lå det store benediktinerklosteret Monte Cassino delvis i ruiner. Han var en sterk leder, og foretok en fullstendig gjenoppbygging, og fikk oppført flere nye bygninger. Han hentet inn kunstnere helt fra Konstantinopel for å forskjønne kirken med marmor og mosaikker. Klosterbiblioteket ble utvidet med omkring 70 bind, en svært stor innsats når bøkene ble håndskrevet på pergament. Han skrev selv Dialogi de miraculis Sancti Benedicti (Dialog over St. Benedikts mirakler) i årene 1076 til 1079.
Etter å ha inspirert til en nyorientering av pavens politikk overfor normannerne ble han i 1059 utnevnt til kardinal av pave Nikolas II. Han ble kardinalprest av kirken Santa Cecilia in Trastevere, og pavelig vikar for klostrene i Sør-Italia. Som kardinal ledet han fredsforhandlinger med normannerne, og han lyktes i juni 1080 med å forsone Gregor VII med den normanniske hertugen av Apulia, Robert de Guiscard.
I 1082 sluttet han seg av hensyn til klosteret til kong Henrik IVs følge til Roma, noe som vakte pavens vrede. Det ser ut til at han unngikk å bli ekskommunisert. Han meglet mellom paven og kongen, som ønsket å motta keisertronen i Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon.
Senest våren 1084 ble han forsont med paven, som måtte flykte fra Roma til Salerno, og som underveis måtte søke tilflukt i Monte Cassino. Han satt ved Gregor VIIs dødsleie i 1085. Han var dog ikke med blant de tre kandidater Gregor foreslo som sin etterfølger.
At Gregor VII døde i eksil 25. mai 1085 svekket den romerske reformkretsen. De var også svekket av desertering til motpave Klemens (III), som fortsatt satt i Roma. Det tok derfor et år før valget var klart. Det som førte til at han ble valgt ser ut til å være hans vennskap med normannerne, som var en sårt tiltrengt alliert; hans muligheter for forsoning med Henrik IV, og press på kardinalene fra den normanniske prins Jordan av Capua.
Da valgresultatet var klart nektet Desiderius å akseptere det. Kardinalene syntes lite om dette, og han ble tatt med til kirken Santa Lucia for å bli innsatt i embetet. Han fikk navnet Viktor III som en henvisning til Viktor II, som hadde vært Henrik IVs verge.
Bare fire dager etter valget brøt det ut opptøyer i Roma, og Viktor måtte forlate byen. Opptøyene var ledet av Roger de Guiscard, sønn av Robert. Han trakk seg tilbake til Monte Cassino, og gjenopptok embetet som abbed. Han hadde sterk støtte fra Jordan av Capua og grevinne Matilda av Toscana.
I mars 1087 innkalte han til en synode, ikke som pave, men i kraft av embetet som pavelig vikar i Sør-Italia som han tidligere hadde blitt tildelt. Valget ble satt i kraft igjen, og han ble overtalt til å akseptere det. 9. mai 1087 kunne han endelig konsekreres i Peterskirken, som nylig var tatt tilbake fra motpave Klemens (III) av normanniske styrker.
Det var allikevel umulig å etablere seg i Roma, som for en stor del var okkupert av motpavens styrker. Etter bare omkring en uke vendte han tilbake til Monte Cassino, men virket nå som pave derfra. I juni 1087 dro han sjøveien til Roma, og 1. juli 1087 lyktes det ham å ta full kontroll over byen.
I midten av juli dro han igjen til Monte Cassino på grunn av rykter om at Henrik IV hadde kommet til Italia. Han var alvorlig syk, men holdt likevel en ny synode i Benevento. Utfallet av denne er uklart, men det ser ut til at den fordømte simoni (kjøp av embeter), bannlyste motpave Klemens (III) og hans støttespillere og forbød leginvestitur. Viktor virket også, inntil tre dager før sin død, som abbed av Monte Cassino i tillegg til embetet som pave.
Under synoden forverret hans helse seg, og han reiste raskt tilbake til Monte Cassino, der han døde 16. september 1087. Han ble gravlagt i klosteret.
Viktor III ble regnet som helgen kort tid etter sin død, men han ble ikke formelt saligkåret før 1887, under pave Leo XIII. Minnedagen er hans dødsdag, 16. september.
 |
forgjenger: Gregor VII |
Pave (liste over paver) |
etterfølger: Urban II |
