Apsley Cherry-Garrard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Apsley Cherry-Garrard
Apsley Cherry-Garrard
Apsley Cherry-Garrard under Terra Nova-ekspedisjonen.
Født 2. januar 1886
Bedford
Død 18. mai 1959 (73 år)
Yrke Polfarer

Apsley Cherry-Garrard (født 2. januar 1886 i Bedford, død 18. mai 1959) var en engelsk polfarer.

Cherry-Garrard ble født som Apsley George Benet Cherry men byttet sammen med sin far navn på grunn av at testament fra en tante som gjorde faren til arving av store eiendommer i Wheathampstead i grevskapet Hertfordshire.

Terra Nova-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Han var ett av de yngste medlemmet av Robert Falcon Scott sin andre ekspedisjon til Antarktis fra 1910–1913 med skipet «Terra Nova». Cherry-Garrard ble egentlig nektet å være med på ekspedisjonen, men søkte en gang til, denne gangen med et løfte om å betale £1000. Han fikk imidlertid et nytt avslag. Han gav da Scott beskjed om at han ville gi donasjonen uansett, dette sammen med en sterk anbefaling fra Edward A. Wilson gjorde at Scott valgte å ta med Cherry-Garrard som assisterende biolog.

Ekspedisjonen til Cape Crozier[rediger | rediger kilde]

Sammen med Wilson og Henry Bowers gjennomførte Cherry-Garrard en ekspedisjon til Cape Crozier i juli 1911. Målet for ekspedisjonen var å få samlet embryo fra keiserpingvinen. Cherry-Garrard var meget nærsynt og så lite uten briller, men disse kunne han ikke bruke mens de trakk sledene på grunn av at dogg som frøs på glasset. I nærmest totalt mørke og i temperaturer på mellom −40°C og −56°C trakk de sledene 97 kilometer fra basen på Cape Evans til den andre siden av Rossøya. Forfrosne og utslitte nådde de målet, men ble liggende værfast på grunn av snøstorm. Teltet ble revet vekk av vinden og etterlot mennene i soveposene under et stadig tykkere lag med snø som kom drivende med vinden. For å holde humøret oppe sang mennene sanger.

Da vinden løyet ble teltet til alt hell funnet klemt inn under noen steiner ikke langt unna. Etter at de hadde fått samlet tre egg kjempet de seg tilbake til Cape Evans, noen ganger klarte de bare to og en halv kilometer i løpet av en dag. Cherry-Garrard omtalte senere denne opplevelsen som «worst journey in the world» («den verste ferden i verden»), som også gav tittel til boken han senere ga ut om opplevelsene på ekspedisjonen.

Ekspedisjonen til Sydpolen[rediger | rediger kilde]

Cherry-Garrard fikk senere ansvar for å hjelpe til med utlegging av depoter med fyringsolje og proviant på den planlagte ruten som gruppene som skulle forsøke å nå sydpolen skulle bruke. Han ble også med sydpolgruppen opp til toppen av Beardmorebreen. Han returnerte sammen med tre andre fra toppen av breen den 22. desember 1911. På returen tok Cherry-Garrard over navigasjonen ved en rekke anledninger, ved å bruke synet til partneren frem til partneren ble snøblind. Uten partner som kunne se skikkelig klarte Cherry-Garrard å overkomme den ekstreme nærsyntheten ved å navigere etter det svake skinnet fra solen. I februar 1912 var han ansvarlig for å lede en gruppe som gjorde en siste tur til det største depotet på Rossbarrieren, som hadde fått navnet «ett tonn depotet». Han ventet der i syv dager i håp om å møte den gruppen som var ventet tilbake fra polpunktet. Oppdraget hans var likevel å resupplere depotet, ikke å eskortere polgruppen, som ikke var ventet tilbake til dette punktet før en til to uker senere. Cherry-Garrard snudde tilbake til basen på den 10. mars 1912 av hensyn til sledehundene som hadde lite mat og på grunn av helsen til en av medlemmene i gruppen. Nitten dager senere døde Scott, Edward A. Wilson og Henry Bowers i teltet 11 kilometer sør for depotet.

I april 1912, da den antarktiske vinteren i anmarsj, var det klart for alle på ekspedisjonen at sydpolgruppen hadde omkommet. Edward Atkinson tok kommando over ekspedisjonen og Cherry-Garrard fortsatte med zoologisk arbeid. Det vitenskapelige arbeidet fortsatte gjennom vinteren og først i oktobet 1912 satte en gruppe ledet av Atkinson og som blant annet bestod av Cherry-Garrard og Tryggve Gran sydover for å fastslå skjebnen til sydpolgruppen. Den 12. november 1912 ble teltet med likene av Scott, Wilson og Bowers funnet, sammen med dagbøkene og flere brev. På sleden var fremdeles steinprøver som gruppen hadde dratt med seg fra fastlandet lenger inne. Cherry-Garrard var dypt preget av gruppens skjebne, særlig på grunn av dødsfallene til Wilson og Bowers, som han hadde vært med til Cape Crozier.

Livet etter ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Cherry-Garrard utviklet klinisk depresjon kort tid etter han returnerte fra Antarktis. Selv om han aldri ble friskmeldt fra sykdommen klarte han til en viss grad å helbrede seg selv ved å skrive om sine opplevelser. Han gjennomgikk mange ganger spørsmålet om hva som kunne ha blitt gjort annerledes for å redde sydpolgruppen, først og fremst i boken Den fryktelige ferden (engelsk: The Worst Journey in the World) som han utgav i 1922. Den ble utgitt for første gang på norsk i 2011. Boken er ansett som en klassiker og har blitt fremhevet som en av de beste sanne opplevelseshistoriene som noen gang er skrevet. Han ble oppfordret til å skrive boken av sin venn og nabo, nobelprisvinneren George Bernard Shaw.

Eggene som Wilson, Bowers og Cherry-Garrard bragte med seg tilbake fra Cape Crozier er nå i samlingene til Natural History Museum i London.