Douglas DC-3

Informasjon

Rolle

Kort- og mellomdistanse

Produsent

Douglas

Produsert

1935-1946

Passasjerer

21-32

Mannskap

3-5

Utviklet fra

Douglas DC-2

Videreutviklet til

Douglas DC-4

Spesifikasjoner

Lengde

19,65 m

Høyde

6,16 m

Vingespenn

28,96 m

Vingeareal

91,70 m²

Egenvekt

7.967 kg

Vekt (lastet)

12.500 kg

Motorer

2 × Pratt & Whitney Twin Wasp S1C3G

Topphastighet

370 km/t

Marsjfart

274 km/t

Marsjhøyde

7.315 m

Rekkevidde

1.650 km

Klatrefart

344 m/min

Douglas DC-3 – Douglas Dakota eller C-47 er et av verdens mest produserte transportfly. Prototypen fløy første gang den 22. desember 1935. Flyet ble utviklet av Douglas Aircraft Corporation og er en videreutvikling av DC-2 som er et passasjer- og postfly.

Innhold

1 Historie
2 Etterkrigstiden
- 2.1 Norskregistrerte DC-3
- 2.2 Museums og veteranfly
3 Eksterne lenker
- 3.1 Se også

Historie [rediger]

Flyet kom første gang til Skandinavia da det svenske ABA kjøpte flyet i 1937 for å sette det inn på sine internasjonale ruter.

Det var under den andre verdenskrigen at flyet virkelig ble kjent som DC-3 da behovet for rask lufttransport økte voldsomt og den amerikanske hærens luftforsvar USAAF rekvirerte nesten alle sivile DC-3-fly og alle fly som var i produksjon på bestilling fra sivile selskaper. En militær versjon med større dør for innlasting av militære kjøretøyer og med forsterket gulv, forsterkede vinger og en øket lastekapasitet fikk betegnelsen C-47. Det var denne utgaven som ble produsert i flest eksemplarer. Den militære passasjerversjonen fikk betegnelsen C-53. Det britiske flyvåpen RAF og det kanadiske RCAF gav flyet betegnelsen «Dakota».

Alle disse variantene av DC-3 ble brukt av de allierte på samtlige krigsskueplasser under andre verdenskrig. Det ble også brukt av Japan som før krigen hadde fått lisens til å bygge flyet, og hadde gitt det navnet Showa L2D . I Sovjet ble flyet lisensprodusert, men med russiske motorer i stedet for de amerikanske Pratt & Whitneyene, og fikk betegnelsen Lisunov Li-2. Senere granskning i sovjetiske arkiver viser at det er blitt produsert mellom 7 000 og 8 000 Li-2.

Douglas DC-3 i Portuguese Air Museum

Under invasjonen i Normandie den 6. juni 1944 ble C- 47 brukt til å slepe lasteglideflyet Airspeed Horsa. En C-47 kunne om nødvendig slepe opp til tre full-lastede glidefly samtidig. Totalt ble det produsert 455 sivile DC-3 og ytterligere 10 174 i forskjellige militære utgaver i USA, og ved krigens slutt i 1945 var ca. 1 000 planlagt bygget. Disse ble ferdigstilt i sivil versjon.

RCAFs C-47 Dakota ODM-F (KN413) styrtet 18. desember 1945 i Voksenkollen ved Oslo. Sytten av de nitten ombord omkom.

Eksakt antall DC-3 i alle varianter, inklusive de russisk- og japanskebygde versjonene, er i en artikkel i Airliner World for juni 2007 oppgitt til 16 079.

Etterkrigstiden [rediger]

Etter krigen ble et stort antall DC-3 lagt ut for salg til sivile flyselskaper. East African Airways hadde mange i sin flåte.

Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47A-25-DK fly PH-TFA fra flyselskapet Aero Holland den 20. november 1949 kl. 16.56 under innflyvning til Fornebu lufthavn krasjet i skogen på Hurum. Ombord var 31 jødiske barn og en besetning på fire. Samtlige ombord med unntak av ett av barna omkom i ulykken.

Også i Norsk luftfart har DC-3-eren vært en trofast arbeidshest. Både Det norske Luftfartsselskap (som senere ble en del av SAS), Braathens SAFE, Widerøes flyveselskap og Fred. Olsens flyselskap brukte DC-3-ere på 1940- og 50-tallet.