Douglas DC-3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Douglas DC-3

Informasjon
Type	Kort- og mellomdistanse
Produsent	Douglas
Produsert	1935-1946
Passasjerer	21-32
Mannskap	3-5
Forrige modell	Douglas DC-2
Neste modell	Douglas DC-4
Spesifikasjoner – Douglas DC-3
Lengde	19.65 m
Høyde	6.16 m
Vingespenn	28.96 m
Vingeareal	91.70 m²
Egenvekt	7,967 kg
Vekt (lastet)	12,500 kg
Motorer	2 × Pratt & Whitney Twin Wasp S1C3G
Topphastighet	370 km/t
Marsjfart	274 km/t
Marsjhøyde	7,315 m
Rekkevidde	1,650 km
Klatrefart	344 m/min
Se også: Kategori:Flyprodusenter

Douglas DC-3 – Douglas Dakota eller C-47 er et av verdens mest produserte transportfly. Prototypen fløy første gang den 22. desember 1935. Flyet ble utviklet av Douglas Aircraft Corporation og er en videreutvikling av DC-2 som er et passasjer- og postfly.

Innhold

1 Historie
2 Etterkrigstiden
- 2.1 Norskregistrerte DC 3
- 2.2 Museums og veteranfly
3 Eksterne lenker
- 3.1 Se også

[rediger] Historie

Flyet kom første gang til Skandinavia da det svenske ABA kjøpte flyet i 1937 for å sette det inn på sine internasjonale ruter.

Det var under den andre verdenskrigen at flyet virkelig ble kjent som DC-3 da behovet for rask lufttransport økte voldsomt og den amerikanske hærens luftforsvar USAAF rekvirerte nesten alle sivile DC-3-fly og alle fly som var under produksjon etter bestilling fra sivile selskaper. En militær versjon med større dør for innlasting av militære kjøretøyer og med forsterket gulv, forsterkede vinger og en øket lastekapasitet fikk betegnelsen C-47. Det var denne utgaven som ble produsert i flest eksemplarer. Den militære passasjerversjonen fikk betegnelsen C-53. Det britiske flyvåpen RAF og det kanadiske RCAF gav flyet betegnelsen «Dakota»

Alle disse varianter av DC-3 ble brukt av de allierte på samtlige krigsskueplasser under andre verdenskrig. Det ble også brukt av Japan som før krigen hadde fått lisens til å bygge flyet, og hadde gitt det navnet Showa L2D . I Sovjet ble flyet lisensprodusert, men med russiske motorer, og fikk betegnelsen Lisunov Li-2 Senere granskning i sovjetiske arkiver viser at det er blitt produsert mellom 7 000 og 8 000 Li-2.

Douglas DC-3 i Portuguese Air Museum

Under invasjonen i Normandie den 6. juni 1944, ble C- 47 brukt til å slepe lasteglideflyet Airspeed Horsa. En C-47 kunne om nødvendig slepe opp til tre full-lastede glidefly samtidig. Totalt ble det produsert 455 sivile DC-3 og ytterligere 10 174 i forskjellige militære utgaver i USA og ved krigens slutt i 1945 var ca. 1 000 planlagt bygget. Disse ble ferdigstilt som sivil versjon.

RAFs DC3-Dakota-KN413(ODM-F) styrtet 18. desember 1945 i Voksenkollen ved Oslo. Alle 15 ombord omkom.

Eksakt antall DC-3 i alle varianter inklusive de russisk og japanske bygde versjoner er i en artikkel i Airliner World for juni 2007 oppgitt til 16 079.

[rediger] Etterkrigstiden

Etter krigen ble et stort antall DC 3 lagt ut for salg til sivile flyselskaper. East African Airways hadde mange i sin flåte.

Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47A-25-DK fly PH-TFA fra flyselskapet Aero Holland den 20. november 1949 kl. 16.56 under innflyvning til Fornebu lufthavn krasjet i skogen på Hurum. 30 jødiske barn av tilsammen 31 barn passasjerer og hele besetningen på 4, tilsammen 34 personer omkom. 1 barn overlevde.

Også i Norsk luftfart har DC-3-eren vært en trofast arbeidshest. Både Det norske Luftfarts- selskap som senere ble SAS, Braathens SAFE, Widerøes flyveselskap og Fred. Olsens flyselskap brukte DC-3-ere på 40 og 50-tallet.