Sulfittprosessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sulfittfabrikken på Köpmanholmen i Sverige på begynnelsen av 1900-tallet.

Sulfittprosessen er en prosess for fremstilling av papirmasse fra ved. Prosessen utnytter sulfitter til å bryte ned lignin for å frigjøre fibrene i veden. Dette gjøres i store kjeler som kalles kokere. I dag er prosessen nesten helt erstattet av sulfatprosessen, som gir sterkere papir.

Sulfittprosessen er sur og en av ulempene er at de sure forholdene gir hydrolysering av endel cellulose. Dette fører til svekkelse av fibrene. Utbyttet av papirmasse er allikevel høyere enn sulfittprosessen og er lettere å bleke. En spesialkvalitet av masse som kun kan kun lages med sulfittprosessen er dissolving cellulose som kan benyttes til blant annet kunstsilke.[1] Lignosulfonater et viktig biprodukt av prosessen.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Anvendelse av ved til papirmasse begynte med utviklingen av mekanisk masse i Tyskland av F.G. Keller i 1840-årene.[3] Utviklingen gikk raskt videre til kjemiske masser. Først ute var J. Roth med svovelsyre fulgt av B. Tilghman som patenterte kalsuimbisulfitt, Ca(HSO3)2, i 1867.[4]

Det første massebruk som anvendte sulfittprosessen ble bygd i Sverige i 1874 og anvendte magnesiumsulfitt basert på arbeidet til Carl Daniel Ekman.[4] Kalsiumsulfitt overtok for magnesiumsulfitt på 1950-tallet. Sulfittprosessen var dominerende for fremstilling av papirmasse fram til sulfatprosessen overtok i 1940-årene. Sulfittmasser utgjør mindre enn 10 % av den totale produksjon av kjemiske papirmasser.[4]

Produkter[rediger | rediger kilde]

Sulfittmasse kan anvendes i finpapir, tissue, silkepapir og lignende.[5] og for å gi styrke til avispapir.

En spesialkvalitet av bleket sulfittmasse er dissolving cellulose[1] som er råvare for en lang rekke cellulosederivater, for eksempel viskose (kunstsilke), cellofan, celluloseacetat, metylcellulose og mye mer.[6]

Prosessen[rediger | rediger kilde]

Kokevæsker / Kjemikalier[rediger | rediger kilde]

Kokevæskene til de fleste sulfittbruk lages ved å brenne svovel med rett mengde okygen for å lage svoveldioksid som blir absorbert i vann og danner svovelsyrling

S + O2 → SO2
SO2 + H2O H2SO3

Man må være forsiktig for å ikke lage svoveltrioksid siden det gir uønsket svovelsyre når den løses i vann.

2 SO2 + O2 → 2SO3
SO3 + H2O H2SO4

Svovelsyre gir hydrolysering av cellulose uten å bidra til delignifisering.

Deretter tilsettes motioner som hydroksider eller karbonater. Den relative mengden avhenger av mengden svovel som er anvendt. For monovalente hydroksider (Na+, K+ og NH4+), MOH:

H2SO3 + MOH → MHSO3 + H2O
MHSO3 + MOH → M2SO3 + H2O

For divalente (Ca2+, Mg2+) karbonater, MCO3:

MCO3 + 2H2SO3 → M(HSO3)2 + CO2 + H2O
M(HSO3)2 + MCO3 → 2 MSO3 + CO2 + H2O

Koking[rediger | rediger kilde]

Sulfittkoket utføres ved pH mellom 1,5 – 5,0 avhengig av motionet til sulfitten (bisulfitten) og forholdet mellom base og svovelsyrling. Treflisen er i kontakt med kjemikaliene i 4 til 14 timer ved 130 – 160 °C.

Flesteparten av mellomproduktene i delinifiseringen er resonansstabiliserte karbokationer, dannet ved protonering av karbon-karbondobbeltbindinger eller sur splitting av esterbindinger i lignin. Den siste er hovedreaksjonen for delignifiseringen.[3] De elektrofile karbokationene reagerer med bisulfittioner (HSO3-) og gir sulfonater.

R-O-R' + H+ → R+ + R'OH
R+ + HSO3- → R-SO3H

Sulfittprosessen spalter ikke lignin i samme grad som sulfatprosessen og lignosulfonatene som dannes er anvendlige biprodukter.

Kjemikaliegjennvinning[rediger | rediger kilde]

Den brukte kokeluten fra sulfittprosessen blir kallt brun- eller rødlut (sammenlignet med svartlut fra sulfatprosessen). Massevasken bruker motstrøms vask (luten går motsatt vei av massen) for å fjerne utløst lignin og hemicellulose. Brunluten oppkonsentrert i flerstegs inndampere. Deretter kan luten brennes i en sodapanne for å generere energi og gjenvinne de uorganiske kokekjemikaliene eller nøytraliseres for å fa tak i verdifulle biprodukter fra prosessen.

Ammoniumsulfitt kan ikke gjenvinnes siden ammoniumioner og ammoniakk blir oksidert til nitrogen og nitrogenoksider når de blir forbrent. De tidligste prosessene anvendte kalsium fra billig kalsiumkarbonat og det var lite insentiver i å gjenvinne kokekjemikaliene. Natriumbasert sulfittprossess anvender et lignende gjenvinningsystem som sulfatprosessen bortsett fra at det ikke er noen kalksyklus.

Gjennvinningsprosessen i magnesiumbasert sulfittkoking, ofte kalt magnefittprosessen er godt utviklet.[7] Den oppkonsentrerte brunluten blir brent i en sodapanne hvor det dannes magnesiumoksid og svoveldioksid. Disse blir gjennfunnet i avgassene fra forbrenningen. Magnesiumoksid blir gjenvunnet i en scrubber for å gi en slurry av magnesiumhydroxid.

MgO + H2O → Mg(OH)2

Denne slurryen blir så brukt i en annen scrubber for å absorbere svoveldioksid og danne en bisulfittløsning som blir klaret, filtrert og anvendt som kokekjemikalie igjen.

Mg(OH)2 + 2 SO2 → Mg(HSO3)2

Biprodukter[rediger | rediger kilde]

Sulfittprosessen er generelt mindre destruktiv enn sulfatprosessen, så det blir fler anvendelige biprodukter. Størstedelen er lignosulfonater som har mange anvendelsesområder. De kan brukes som dispergeringsmidler i garving av lær, i betong, i borevæsker, i gipsplater med mer.[2]

Lignosulfonater kan anvendes til produksjon av vanillin (kunstig vanilje).[8]

Sur hydrolyse av cellulose gir hovedsakelig monosakkarider, hovedsakelig som mannose.[3] Dette kan fermenteres til etanol.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Dissolving pulp by the sulfite process (engelsk)». 
  2. ^ a b «Uses of lignosulfonates (engelsk)». 
  3. ^ a b c E. Sjöström (1993). Wood Chemistry: Fundamentals and Applications. Academic Press. 
  4. ^ a b c Biermann, Christopher J. (1993). Essentials of Pulping and Papermaking. San Diego: Academic Press, Inc. ISBN 0-12-097360-X. 
  5. ^ «Grades and uses of paper». Besøkt 12. oktober 2007. 
  6. ^ «Applications for Methocel cellulose ethers from Dow Chemical (engelsk)». 
  7. ^ «Magnefite porcess». Besøkt 11. oktober 2007. 
  8. ^ Hocking, Martin B. (September 1997). «Vanillin: Synthetic Flavoring from Spent Sulfite Liquor» (PDF). Journal of Chemical Education, 74 (9), s. 1055. Besøkt 9. september 2006.