Spartacusopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spartacusopprøret
Konflikt: Slavekrigene
Spartacusopprøret
Dato 73 - 71 f.Kr
Sted Italia
Resultat
Romersk seier
Parter
Den romerske republikk Hær av rømte slaver
Kommandanter
Crixus †,
Oenomaus †,
Spartacus †(antatt falt, ikke funnet død) ,
Castus †,
Gannicus †
Gaius Claudius Glaber,
Publius Varinius,
Gnaeus Clodianus,
Lucius Gellius Publicola,
Gaius Cassius Longinus,
Gnaeus Manlius,
Marcus Licinius Crassus,
Gnaeus Pompeius Magnus,
Marcus Terentius Varro Lucullus,
Lucius Quinctius,
Gnaeus Tremellius Scrofa
Styrker
120000 rømte slaver og gladiatorer 3,000+ milits,
8 Romersk legioner (40,000–50,000 menn),
12,000+ - organisasjonen ukjent.
Tap
Nesten alle korsfestet eller drept Uspesifisert men tunge

Spartacusopprøret (ofte kalt gladiatorkrigen) står utvilsomt igjen som det desidert største og alvorligste slaveopprøret i Romerriket. Dette var den siste (tredje) slavekrigen og varte fra 73 f.Kr. til 71 f.Kr. Den franske filosofen François Voltaire kalte slaveopprøret for "den mest rettferdige krigen i historien – kanskje den eneste rettferdige krigen i historien". Av mange ble Spartacus sett på som en frihetshelt. Men slavene vant ikke friheten. Dessuten vil de også bli husket for alle plyndringene, voldtektene og drepingen de begikk på sin ferd gjennom Italia.

Slaveri i den romerske republikk[rediger | rediger kilde]

Slavene var en uhyre viktig del av romernes liv, og en av Romerrikets aller største inntektskilde. Overalt tok romerne slaver, og som oftest endte de opp i Italia der hver tredje innbygger (!) var slave.[1]keiser Augustus' tid utgjorde slavene 3,5 millioner av en befolkning på 7,5 millioner![2] Slavene var et utbytte av krigene og erobringene av nytt land, og var en slags «produksjonsmåte» i Romerriket. Hele samfunnet bygde på slaver og slavehold. Slavene ble tvunget til å arbeide på store gods, der de dyrket jorden, eller de arbeidet som kveg- og sauegjetere. Andre slaver var for eksempel tjenestefolk, gladiatorer eller gruvearbeidere. Slavetilværelsen var ikke enkel, selv om romerne som regel tok godt vare på dem. Romerne ønsket naturligvis å holde slavene i live og i god form, av økonomiske årsaker. Slavene ble trolig ikke så veldig dårlig behandlet alle steder, men mange led likevel under harde avstraffelser og strenge eiere. Dette førte til i alt tre slavekriger i Romerriket.

Opprøret begynner (73 f.Kr.)[rediger | rediger kilde]

Krigen startet da ca. 200 gladiatorer på en gladiatorskole i Capua (sør for Roma), drevet av Lentulus Batiatus, gjorde opprør mot skolen og de fengselslignende forholdene de måtte leve under. Gladiatorene var for det meste kriminelle, krigsfanger og slaver. Ifølge den greskromerske historikeren Plutark klarte 72 av dem å kjempe seg ut av skolen med kniver og andre våpen fra skolens kjøkken. Ifølge Plutark hadde de også hell med seg; de møtte nemlig kjerretransport med gladiatorvåpen som skulle fraktes til en annen by. De bevæpnet seg med disse våpnene og klarte å komme seg ut av Capua. På sin ferd sørover i Italia fikk de mange andre slaver med seg, og valgte thrakeren (Thrakia er dagens Bulgaria og Nord-Hellas) Spartacus som leder. De dro først sørover. Ønsket var egentlig å få friheten, og ta hevn over gårdeiere og slavepiskere, noe som fikk mange slaver til å slutte seg til opprørsbanden. Det var definitivt ikke bare friheten de var ute etter, men også plyndringer og hevn over romerne. De røvet, voldtok og drepte flere romere på sin vei. Etter hvert fikk slavehæren en enorm styrke.

Seier over pretorhæren[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig bevegelser av romerske og Slave styrker fra Capuan opprør opp til og med vinteren 73-72 f.Kr.


Hele 70 000 slaver sluttet seg til Spartacus og var klar til kamp mot Romerriket. Spartacus' hær vant over flere legioner i Italia. Bl.a. satte en romersk hær på 3000 mann etter ham og prøvde å sulte ut slavehæren ved foten av Vesuv. Spartacus ledet da sine menn over vulkanen og rundt Vesuv og foretok et vellykket overraskelsesangrep på den romerske leiren bakfra. Senere slo han en legion på ca. 10 000 mann ledet av kommandør Varinius. Romerne forstod nok faren ved opprøret litt for sent, mener mange historikere. Senatorene og konsulene så på opprørerne som en ussel gjeng gladiatorer og slaver som ikke var verdige motstandere. De tok derfor ikke Spartacus’ hær særlig alvorlig, og opprørerne kunne dermed ferdes uhindret rundt i det sørlige Italia mens de fikk med seg flere og flere slaver.

Etter hvert dro Spartacus og slavehæren nordover. Den opprinnelige planen var å flykte over Alpene og opprette en stat for opprørerne i Gallia. En stor del av slavene kom nemlig fra nåværende Tyskland og Frankrike. Men slavene klarte å overtale Spartacus til å fortsette plyndringene i Italia, og å dra sørover. De mange seirene hadde gitt slavene selvtillit, og de ble etter hvert overmodige. Det førte til at opprørshæren vendte om, og satte kursen sørover igjen. De kom helt til sydspissen av Italia.

Mange historikere mener at Spartacus ville skape en fristat for slaver på Sicilia. Han hadde nemlig planer om å ta sjøveien over til Sicilia. Middelhavet var imidlertid fullt av sjørøvere og pirater. Spartacus prøvde å inngå en økonomisk transportavtale med piratene, men piratene snøt ham. Da forsøkte opprørerne å krysse stredet til Sicilia ved hjelp av tømmerflåter, men strømmen var for sterk. Spartacus måtte gi opp.

Slutten av krigen[rediger | rediger kilde]

En illustrasjon som viser en kamp mellom en gladiator og en bjørn, Galleria Borghese

I mens hadde imidlertid den romerske politikeren og feltherren Lucinius Crassus mobilisert sine styrker. Crassus, som senere inngikk i triumvirat med Cæsar og Pompeius, var en av Romerrikets desidert rikeste og mektigste menn. Han klarte å samle en hær på 50 000 mann som skulle forfølge slavehæren, og gjøre slutt på opprøret som nå hadde vart i over to år. Han bygget en enorm voll tvers over Italias sydspiss og sperret slavehæren inne på "tåen" av Italias sørlige fastland. Etter mange mislykkede forsøk klarte slavehæren å bryte seg gjennom vollen og flykte mot Brundisium der de håpet å ta noen skip. Men romerske hærstyrker fra Hellas hadde gått i land i byen. Da de var på vei nordover innhentet Crassus dem, og Crassus' styrker slo Spartacus' hovedstyrke i det berømte slaget ved Nares Lucaniae 71 f.Kr. Dette ble det avgjørende slaget etter to års krig. Spartacus selv kjempet til døden i det veldige slaget. 5000 slaver greide visstnok å flykte, ifølge historikeren Plutark, men de ble senere regelrett slaktet ned da de støtte på de spanske legionene, anført av Pompeius. 6000 andre slaver ble korsfestet langs den berømte romerske veien Via Appia mellom Roma og Capua, til skrekk og advarsel for andre slaver, og til glede og betryggelse for alle slaveeiere. Slavene gjorde aldri oppgjør igjen.

Litterær behandling[rediger | rediger kilde]

Den ungarskfødte britiske forfatteren Arthur Koestler skrev en roman om opprøret. Boken Gladiatorene (engelsk utgave: The Gladiators (1939)) som ble gitt ut på norsk noen år etter krigen skildrer en utvikling fra et rettferdig opprør mot et nådeløst regime til et like nådeløst og blodig svar. Han antyder at det er nærmest umulig å unngå å få uskyldig blod på egne hender, en må kompromisse med dem man skal lede som ikke nødvendigvis holder samme moralnivå og dermed havner en i samme moralske kategori som fienden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, "Servus", p. 1038; details the legal and military means by which people were enslaved.
  2. ^ Smith, Greek and Roman Antiquities, "Servus", p. 1039; Livy, The History of Rome, 6:12
Kilder fra antikken

'Stratagems, Loeb edition, 1925 av Charles E. Bennett. ISBN 0-674-99192-3

Kilder fra moderne tid
  • Bradley, Keith. Slaveri og opprør i den romerske verden. Bloomington: Indiana Universitet Press, 1989. ISBN 0-7134-6561-1.
  • Broughton, T. Robert S. Magistrater av den romerske republikk,vol. 2. Cleveland: Case Western Universitet Press, 1968.
  • Davis, William Stearns ed., Lesninger i Gamle Historie: Illustrasjon utdrag fra kilder, 2 Vols, vol. II: Roma og Vesten. Boston: Allyn og Bacon, 1912–13.
  • Matyszak, Philip, Fiender av Romerriket, Thames & Hudson, 2004. ISBN 0-500-25124-X.
  • Strachan-Davidson, J. L. (ed.), Appian, Civil Wars: Book I, Oxford University Press, 1902 (repr. 1969).
  • Mommsen, Theodor, Romerikets Historie, Bøker I-V, project Gutenburg elktronisk edition, 2004. ISBN 0-415-14953-3.
  • William Smith, D.C.L., LL.D., A Dictionary of Greek and Roman Antiquities, John Murray, London, 1875.
Multimedia

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Classical historical works

Works at LacusCurtius.

Verker på Livius.org.

Works at The Internet Classics Archive.

Nyere verker: