Skjellgribb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjellgribb
Skjellgribb  Foto: Rob Schoenmaker
Skjellgribb
Vitenskapelig(e)
navn
:
Gyps rueppellii
A. Brehm, 1852
Norsk(e) navn: skjellgribb
Hører til: haukefamilien,
haukefugler,
fugler
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Habitat: tørre fjellområder og halvørkener
Utbredelse: det sentrale Afrika
Gyps rueppellii

Skjellgribb (vitenskapelig navn: Gyps rueppellii) er en stor gribb i haukefamilien med utbredelse i det sentrale Afrika, inklusive Etiopia, Sudan, Tanzania og Guinea. Den har fått sitt vitenskapelige navn etter den tyske forskeren Eduard Rüppell.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Gyps rueppellii

Voksne individer av skjellgribb er nær en meter i lengde, med et vingespenn på rundt 2,6 m, og en vekt som vanligvis ligger mellom 7 og 9 kg. Kjønnene har samme utseende, spraglet brun eller svart farget overside med blekbrun underside. Tynn, skitten lys lo dekker hode og nakke. Lengst ned på halsen finnes en hvit krage, øyet er gult eller oransje, og det har en mørk sjokoladebrun strupeflekk. I regelen er de lydløse, men de kan høres under hekking, og når de eter på åtsel skriker de mye.

Økologi[rediger | rediger kilde]

Skjellgribber er særs sosiale fugler, de hviler, hekker og eter i store flokker. De kan flytte seg raskt når det trengs, de svever med en fart opptil 35 km/t, og kan gjerne fly så langt som 150 km fra reirplassen for å finne mat. De kan gå opp i store høyder, 6000 m er ikke uvanlig, og i en veldig spesiell hendelse hendte det en gang at et fly over Elfenbeinskysten kolliderte med en skjellgribb 11 300 moh. Dette er den høyeste kjente fugleobservasjonen i verden.[2] Skjellgribber har en spesialisert variant av hemoglobin alphaD typen; dette proteinet i blodet gjør at fuglene effektivt kan ta opp oksygen til tross for det lave partielle trykket i den øvre troposfæren.[3]

Dette er en art som er tilpasset steppeland i tørre områder og fjellområder i Afrika, særlig halvørkener og randsonen av ørkener. Hvileplasser ligger på utilgjengelige fjellhyller og i trær, vanligvis akasie.

Når termikken setter inn omtrent to timer etter soloppgang, tar skjellgribbene av fra hvileplassen, starter patruljering av territoriet og søker etter åtsel eller matrester etter at rovdyr har tatt bytte. Om nødvendig kan de vente i mange dager til kjøtteterne forlater åtselet. Det er kjent at de kan ta levende bytter selv, men det hender sjeldent.

Skjellgribber har et spesielt kraftig nebb. De tar først for seg av de mest attraktive myke delene av åtselet, så holder de frem med de harde delene, til og med beinstrukturer. Riller på tunga hjelper til med å skrape av kjøtt fra beina. De stapper i seg så mye at de knapt kan fly.

Status[rediger | rediger kilde]

Skjellgribb skiftet kategori fra livskraftig til nær truetIUCNs rødliste fra 2006 til 2007.[4] Den er i sterk tilbakegang, og i 2012 fikk den status sterkt truet. Fra og med 1990-tallet har arten begynt å vise seg i Spania og Portugal. Den følger med gåsegribb som trekker nordover, men har ennå ikke begynt å hekke her.[1]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International 2012. Gyps rueppellii. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 28. april 2014.
  2. ^ Thomas Alerstam, David A. Christie, Astrid Ulfstrand, Bird Migration, (1990) side 276
  3. ^ Weber RE, Hiebl I, Braunitzer G., "High altitude and hemoglobin function in the vultures Gyps rueppellii and Aegypius monachus", 369 (4): 233–40
    Biologisk Institutt, Universitetet i Odense, April 1988
  4. ^ Rekneark hos birdlife.org: Species changing category 2006-2007