Cecily Neville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Cecily Neville, grevinne av Worcester
Cecily Neville
Født3. mai 1415Rediger på Wikidata
Raby Castle
Død31. mai 1495Rediger på Wikidata (80 år)
Berkhamsted Castle
BeskjeftigelseAristokrat, nonne Rediger på Wikidata
EktefelleRichard Plantagenet, 3. hertug av York[1][2]
FarRalph av Neville, 1st Earl av Westmorland[1]
MorJoan Beaufort, grevinne av Westmorland[1]
Søsken
11 oppføringer
Katherine Neville, hertuginne av Norfolk[1]
Alice Neville
Eleanor Neville[1]
William Neville
Richard Neville, 5. jarl av Salisbury[1]
Edward Neville, 3rd Baron Bergavenny[1]
George Neville, 1st Baron Latimer
Robert Neville
Philippa Neville
John Neville, Lord Neville
Anne Neville, Duchess of Buckingham[1]
Barn
13 oppføringer
Edvard IV av England[1]
Rikard III av England[1]
Anne of York[1]
Edmund, jarl av Rutland[3]
Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk[1]
George Plantagenet, 1. hertug av Clarence[1]
Joan of York[3]
Margaret av York[1][3]
Ursula Plantagenet[3]
William Plantagenet[3]
John Plantagenet[3]
Henry of York[3]
Thomas Plantagenet[3]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtChurch of St Mary and All Saints, Fotheringhay
Våpenskjold
Cecily Nevilles våpenskjold
Cecily Neville på Commons

Cecily Neville, hertuginne av York (født 3. mai 1415, død 31. mai 1495)[4] var en engelsk adelskvinne, hustru av Richard Plantagenet, 3. hertug av York, og mor til to engelske konger: Edvard IV og Rikard III. Cecily Neville var kjent som «Rabys røde rose» ettersom hun ble født i festningen Raby Castle i Durham, og som «Stolte Cis» grunnet hennes stolthet og et temperament som fulgte den, skjønt hun var også kjent for den fromhet som var forventet av adelskvinner i middelalderen. «Cecily» er den tradisjonelle stavemåten, selv signerte hun navnet sitt som «Cecylle».[5]

Cecily Neville var oldebarn av en konge, Edvard III av England med dennes hustru Philippa av Hainaut, og som hustru av Richard Plantagenet, hertug av York, var hun gift med en forventet konge.[6] Hennes ektemann var den ledende utfordreren til den engelske tronen fra huset York under innbyrdeskrigen som kalles rosekrigene og fram til sin død i 1460. Hans sønn Edvard, jarl av March, kom til sist til å ta tronen som Edvard IV i 1461, året etter farens død, etter å ha avsatt kong Henrik VI fra huset Lancaster. Cecily Neville mistet akkurat sjansen å bli dronning av England.[7]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Cecily Neville var datter av Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland, og av Joan Beaufort, grevinne av Westmorland. Hennes besteforeldre på farssiden var John Neville, 3. baron Neville de Raby, og Maud Percy, datter av Henry de Percy, 2. baron Percy. Hennes besteforeldre på morssiden var John av Gaunt, 1. hertug Lancaster, og hans tredje hustru Katherine Swynford. John av Gaunt var tredje overlevende sønn av kong Edvard III av England og Philippa of Hainault.[8]

Hun var tante til Richard Neville, 16. jarl av Warwick, en av de ledende adelsmanne og militære kommandanter i sin generasjon, en grandtante til dronning Anne Neville som giftet seg med hennes sønn Rikard III, og en tippoldetante av dronning Catherine Parr, sjette hustru av hennes barnebarns barn, kong Henrik VIII.[8]

Hertuginne av York[rediger | rediger kilde]

Cecilys ektemann Richard av York, detalj fra illuminert manuskript fra mellom 1443 og 1445.

I 1424 da Cecily var 9 år gammel lot hennes far henne bli forlovet til sin 13 år gamle myndling, Richard Plantagenet, 3. hertug av York. Ralph Neville døde i oktober 1425, og han testamenterte formynderskapet av Richard til sin enke, Joan Beaufort. Cecily og Richard ble gift i oktober 1429. Deres første barn Joan ble født i august 1438, men døde som barn. Deres neste barn, Anne av York, ble født i august 1439 i Northamptonshire. Da Richard ble en kongens løytnant og generalguvernør i Frankrike i 1441 og flyttet til Rouen, reiste Cecily med ham. Deres sønn Henry ble født i februar, men døde kort tid etter fødselen.

Deres neste sønn, den framtidige kong Edvard IV, ble født i Rouen den 28. april 1442 og umiddelbart døpt privat i et lite sidekapell. Han kom senere til å bli anklaget for å være illegitim av sin fetter, Richard Neville, 16. jarl av Warwick, og av sin egen bror George, hertug av Clarence, en vanlig metode for å diskriminere politiske fiender.[9] George og Warwick var i strid med Edvard på et tidspunkt og forsøkte å velte ham som konge. Påstandene ble senere avvist. Uansett har en del moderne historikere vurdert spørsmålet seriøst, og benyttet Edvards fødselsdato som støttende bevis: antatt at Edvard ikke var født for tidlig (det er ingen bevis enten eller), Richard av York måtte ha vært flere dagers marsj fra Cecily ved tidspunktet for unnfangelsen og barnets dåp var enkel og privat seremoni, i motsetningen til hans yngre bror Edmund, jarl av Rutland, som var offentlig og overdådig. Dette er imøtegått av andre historikere som peker på at Cecilys ektemann kunne med letthet, i henhold til tidens militære konvensjoner, ha reist kortvarig tilbake til Rouen hvor Cecily bodde. Dåpskonvensjonene på denne tiden betydde at en nedbetont dåp var mer sannsynlig grunnet Richard av Yorks relative lave politiske posisjon på denne tiden, og frykt for om spedbarnet ville overleve. Om ulik dåp skulle bli tatt som diskvalifisering av en ellers anerkjent og elsket arving, ville det ikke bare ha vært ydmykende for en hustru som Richard ellers verdsatte høyt før og etter Edvards fødsel, men også en personlig og politiske ydmykelse. I uansett tilfelle anerkjente Richard barnet som sin egen sønn, noe som etablerte lovlig farskap.[10][11]

En gang rundt 1454, da Richard begynte å mislike innflytelsen til Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset (søskenbarn av hans hustru), snakket Cecily med dronning Margaret av Anjou på hans vegne. Da Henrik VI fikk et nervøst sammenbrudd senere det samme året, posisjonerte Richard av York seg og ble utpekt som rikets beskytter under kongens sykdom.[12]

Våpenskjoldet til Cecily Neville.

Etter at rosekrigene brøt ut i 1455 forble Cecily værende i deres hjem i Ludlow Castle i Shropshire, selv etter at Richard flyktet til Irland og til det europeiske fastlandet. På samme tid arbeidet hun i smug for saken til huset York. Da parlamentet begynte å diskutere skjebnen til hertugen av York og hans tilhengere i november 1459, reiste Cecily til London for å tale ektemannens sak. En samtidig kommentator uttalte at hun hadde vissnok overbevist kongen om et løfte om benådning om hertugen kunne komme til parlamentet innen åtte dager. Denne anstrengelsen mislykkes, men Cecily greide å forhandle til seg en årlig støtte på 600 pund for å understøtte seg selv og sine barn.[13][14]

Etter yorkistenes seier i slaget ved Northampton i 1460. Cecily flyttet til London med sine barn og bodde hos advokaten John Paston. Hun bar de kongelige våpenskjold foran Richard i triumf i London i september. Da hertugen av York og hans arvinger ble offisielt anerkjent som etterfølgere av Henrik VI i en lov vedtatt av parlamentet, Act of Accord, ble Cecily en dronning-i-vent.[15] Men i slaget ved Wakefield den 30. desember 1460 vant huset Lancaster en avgjørende seier. Hertugen av York, hans andre sønn Edmund, jarl av Rutland, og Cecilys bror Richard Neville, jarl av Salisbury, var blant de som ble drept. Cecily sendte sine to yngste sønner, George og Rikard, til hoffet til Filip III av Burgund, noe som tvang Filip til å alliere seg med yorkistene.[16][17]

Mor av to konger[rediger | rediger kilde]

Cecilys eldste sønn Edvard fortsatte med hell kampen mot huset Lancaster. Da Cecily flyttet til Baynard's Castle i London, ble yorkistenes hovedkvarter, og etter at Edvard beseiret lancasterne og tok tronen, ble Cecily dronningmoren.[18] Ved begynnelsen av Edvards styre opptrådte Cecily ved hans side og utøvde stor innflytelse. I 1461 reviderte hun sitt våpenskjold for å inkludere det kongelige våpenskjoldet til England, og hentydet således at hennes ektemann York hadde vært den rettmessige kongen. Da Edvard giftet seg med Elizabeth Woodville fikk han bygd nye dronningkvarterer for henne og lot sin mor bli boende i dronningens kvartalene hvor hun hadde vært boende.[18][19]

I 1469 gjorde hennes nevø Richard Neville, 16. jarl av Warwick, svigerfar av hennes sønner George og Richard, opprør mot Edvard IV. Hun besøkte Sandwich, muligens i et forsøk å forsone partene. Da opprøret feilet første gang, inviterte hun Edvard og George til London for forsone dem, men freden varte ikke lenge, og den påfølgende krigen forsøkte hun fortsatt å skape fred mellom sønnene sine.

En rekonstruksjon av slaget ved Bosworth Field i 1485 hvor Rikard III ble drept.

Edvard ble kortvarig veltet fra tronen av Warwick og Margaret av Anjou, og i rundt seks måneder, i tiden mellom oktober 1470 og april 1471, ble Henrik VI gjeninnsatt på tronen. Bruddet mellom Edvard og hans bror George ble tilsynelatende aldri leget. George ble derimot henrettet for forræderi i Tower of London den 18. februar 1478. Edvard IV døde brått den 9. april 1483, og etterlot seg to sønner på 13 og 10 år gamle, den eldste kjent i historien som kong Edvard V, men ble aldri kronet. Cecily Nevilles yngste sønn Rikard, deres onkel, ble utpekt som deres beskytter i Edvards testamente, men han fikk dem plassert i Tower of London, for deres egen «beskyttelse», hvor de siden forsvant, og deres skjebne er fortsatt et diskusjonsemne, kjent som saken om prinsene i Tower. Det er antatt at de ble myrdet av Rikard.[20] En påfølgende «undersøkelse» slo fast at Edvards ekteskap med Elizabeth Woodville var ikke gyldig og prinsene i Tower ble erklært illegitime ved lov i parlamentet i 1483, og således ikke arveberettighet for den engelske tronen. Det ryddet veien for deres onkel ble kronet som Rikard III den 6. juli 1483.[21]

Hertuginne Cecily hadde et godt forhold til Rikards hustru Anne Neville, som også var hennes grandniese, og som hun blant annet diskuterte religiøse verker som eksempelvis skriftene til Mechthild fra Hackeborn.[22] Rikards styre ble derimot kortvarig. Han ble beseiret og drept den 22. august 1485 i slaget ved Bosworth Field (og ble den siste engelske konge drept i kamp). Lederen for huset Lancaster, Henrik Tudor tok umiddelbart tronen. Cecilys ektemann og hennes fire sønner hadde alle dødd ved 1485 i kampen om tronen, men to av hennes døtre levde fortsatt, Elizabeth og Margaret. Den 18. januar 1486 ble Cecilys granddatter Elizabeth av York, den eldste datteren til Edvard IV, gift med Henrik VII og ble dronning av England. Det forente de stridende partene York og Lancaster i et nytt dynasti, huset Tudor. Cecily henga seg til religiøse plikter og hennes omdømme for fromhet kommer fra denne perioden.

Død og testamente[rediger | rediger kilde]

Hertuginnen døde den 31. mai 1495 og ble gravlagt i graven til sin ektemann Richard og deres sønn Edmund i Allehelgenkirken og sankt Maria i Fotheringhay, Northamptonshire med pavelig avlat. Alle påfølgende engelske monarker, fra Henrik VIII er etterkommere av Elizabeth av York, og således også fra Cecily Neville.

«Cecill wife unto the right noble Prince Richard late Duke of Yorke» var hennes testamente den 1. april 1495. Det ble lest i forretten i Canterbury den 27. august det samme året.[23]

Barn[rediger | rediger kilde]

Blant barna hun fikk med York var:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p10164.htm#i101633, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Royal Bastardy in Mediaeval England: Part Two», Richard III Society (i Mackley, John (1950): Throne, Mildred, & red.: «The Civil War Diary of John Mackley», Iowa Journal of History, 48 (2), s. 150–151.). Arkivert fra originalen den 26. mai 1998.
  5. ^ Hipshon, David (2011): Richard III, Routledge, s. 6
  6. ^ Lewis, Jone Johnson: «Cecily Neville Biography», ThoughtCo
  7. ^ Spedding, Alison J. (2010): «At the King's Pleasure: The Testament of Cecily Neville», University of Birmingham. Midland History, 35 (2), s. 256-272.
  8. ^ a b Gregory, Philippa: Cecily Neville Arkivert 26. september 2017 hos Wayback Machine., inkludert slektstre
  9. ^ Lewis, Jone Johnson: «‘Birther’ Controversies and the Wars of the Roses», ThoughtCo
  10. ^ Wilson, Trish (27. juli 2014): «Was Edward IV Illegitimate?: The case for the defence», The History Files
  11. ^ Jones, Michael K. (2004): The Alleged Illegitimacy of Edward IV: A Window on a Scandal (PDF), Foundations 1(4). s. 292-293
  12. ^ Gregory, Philippa : «Richard Duke of York» Arkivert 26. september 2017 hos Wayback Machine.
  13. ^ «Plantagenet of York: Cecily Neville», English Monarchs
  14. ^ Hicks, Michael A. (2001): Revolution and Consumption in Late Medieval England, Boydell & Brewer, s. 73
  15. ^ «The Act of Accord», Britain Express
  16. ^ Howell, Margaret J. (2015): A Meditation on King Richard III, Xlibris Corporation
  17. ^ «Philip, Duke of Burgundy» Arkivert 26. september 2017 hos Wayback Machine., Encyclopedia of the Wars of the Roses
  18. ^ a b Foresi, Tiffany (8. oktober 2014): «The women behind the Crown: Influential Queen Mothers – Cecily Neville», Royal Central
  19. ^ «Lady Cicely Neville», Tudor Times 2. august 2015
  20. ^ Lowery, Georgianna (19. november 2014): «What Really Happened to the Princes in the Tower?», Owlcation
  21. ^ «Who was Richard III?», University of Leicester
  22. ^ Hilton, Lisa (2008): Queens Consort: England's Medieval Queens, s. 456
  23. ^ The National Archives: PROB11/10/447.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Laynesmith. Joanna (mars 2006): «The King's Mother» i: History Today
  • Licence, Amy (2014): Cecily Neville: Mother of Kings, Amberley

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cecily_Neville&oldid=24215066»