Ergoterapi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ergoterapi er en helsefaglig term som utøves av en ergoterapaut. Det vil si behandling gjennom aktivitet, og har som mål å hjelpe mennesker å oppnå deres maksimale funksjonsnivå ut fra deres egne forutsetninger. Ergoterapeuter tilbyr blant annet trening i enkelte aktiviteter, tilrettelegging av hjemmet og råd om og formidling av hjelpemidler. Det er også et mål å forebygge ulykker, isolasjon og aktivitetstap. Faget inkluderer medisin og naturvitenskap og samfunns og humanvitenskap.
[rediger] Historikk
Ergoterapi oppsto i USA rundt 1910. Ergoterapi kom først i gang innen psykisk helsevern og senere ved tuberkulosesanatoriene. De to verdenskrigene satte fart i utdanningen av ergoterapeuter i den vestlige verden fordi mange hadde behov for opptrening etter krigsskader.
Det norske helsevesenet fikk sine første ergoterapeuter på slutten av 40-tallet. De hadde tatt sin utdanning i utlandet og kalte seg arbeidsterapeuter. Den første norske arbeidsterapeututdanningen startet i Oslo i 1952. I 1974 ble utdanningen treårig. Yrkestittelen arbeidsterapeut ble erstattet med ergoterapeut i 1975 og beskyttet av Lov om godkjenning m.v. av helsepersonell. Samme år startet den andre norske ergoterapeututdanningen i Trondheim. I 1990 startet ergoterapeututdanning i Tromsø, 1993 i Bergen og 2001 i Rogaland.
Ved tusenårsskiftet hadde Norsk Ergoterapeutforbund rundt 2.300 medlemmer. Om lag halvparten arbeidet innen kommunehelsetjenesten, mens en tredjedel arbeidet på sykehus og andre institusjoner for mennesker med ulike mentale og fysiske lidelser. De øvrige arbeidet blant annet ved hjelpemiddelsentraler, bedriftshelsetjenester, barnehager og skoler.
