Rørlegger

Rørlegger er en yrkestittel for faglærte personer som monterer eller reparerer rørtekniske installasjoner for boligbygg, institusjonsbygg, forretningsbygg, samt på skips-, industri- og offshoreanlegg. Installasjonene kan være sanitæranlegg, varmeanlegg, brannslukkingsanlegg, kjøleanlegg og gassanlegg. I Norge er veien til rørleggerfaget via videregående opplæring innen utdanningsprogrammet bygg- og anleggsteknikk Vg1, programområdet rørlegger Vg2 med påfølgende læretid på to år mot svennebrev.

De fleste større rørleggingsbedrifter har også ingeniører i sin tjeneste. – Rørentreprenørene Norge (RørNorge) tidligere Norske Rørleggerbedrifters Landsforening, (NRL) utgir fagbladet Rørfag, ble stiftet 1913 og omfatter over 600 medlemsbedrifter. Hovedkontoret holder til i Oslo, men i alle landets fylker har Rørentreprenørene Norge lokalavdelinger som tar seg av både lokal næringspolitikk og driver opplæringskontor.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Ingen vet når røret ble oppfunnet, men det fantes rørsystemer i palasset på Knossos på Kreta i det andre årtusen før Kristus. Her var både kar-, dusjbad og vannklosett. Badeanlegget hadde sannsynligvis både rituelle og hygieniske formål. Kloakksystemene i den minoiske kulturen 1700 f. Kr. skal ha vært like avanserte som i Europa på 1700-tallet e. Kr. Byen Knossos regnes som Europas første storby, med inntil 100 000 innbyggere.

Romerbadene

Romerne videreførte gresk kultur. I Romerrikets storhetstid skal det ha vært 15 termer, det vil si store badeanlegg, i Roma. Blant de mest kjente er keiser Caracallas termer (fullført 217 e. Kr) med en kapasitet på 1600 badegjester. Anlegget målte 230 X 115 meter, med et kaldt, et lunkent og et varmt basseng. Rundt bassengene var det hageanlegg, med arealer for trening, spill, debatt med mer. Termeanlegget var i bruk til 537 da goterne stengte vannforsyningen. Disse Caracallas termer var forbeholdt menn.^[hvem?] Det fantes egne bad for kvinner, men også felles bad. Kvinner badet påkledd, menn uten klær. Gjentatte forbud mot fellesbading tyder på moralske utglidninger.

Vann og kloakk

Romerne hadde løst problemet med vannforsyning. Vannrørene gikk delvis under bakken, men det fantes også vannveier, akvedukter, over bakkenivå. Her kunne vannet gå i lukkede, murte kanaler. Rørene var laget av bly, tegl eller bronse. Enkelte akvedukter forsyner fremdeles Roma med vann. Romerne greide også å håndtere kloakken. Utgravningene i Pompeii avdekket vannklosetter fra det første århundret e. Kr. I åpne renner ble ekskrementene skylt vekk. I romernes storhetstid skal vannforsyningen ha vært vel så rikelig som i dag. Det er ikke så vanskelig å forstå at de hygieniske forholdene ble forverret da systemet brøt sammen.

Bruk av bly

Romerne brukte mye bly i sine utstrakte annledningsanlegg. Imidlertid korroderer bly i oksygenholdig vann. Blyrør egner seg derfor ikke som drikkevannsledninger. Blyledningene skal ha forurenset vannet. Bly er giftig for mennesker; blant annet vil bly permanent redusere barns kognitive egenskaper selv ved lave konsentrasjoner, og det finnes ikke finnes en nedre sikker grense for hvor mye bly et menneske kan få i seg.^[1]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Badekulturen forsvant med romerrikets fall. Interessen for hygiene later til å ha avtatt tilsvarende. Elvene nær byene var i middelalderen for åpne kloakker å regne. Avfall og ekskrementer ble kastet rett ut i gatene. Bærestolen ble med andre ord ikke bare brukt for å spare de velståendes krefter, men også for å skåne føttene deres for skitt. Edinburghs befolkning led for eksempel under svært slette sanitærforhold.

Sanitærutviklingen gikk langsomt, og få fremskritt ble gjort i perioden fra romerrikets fall til den industrielle revolusjon kom i gang på 1800-tallet. Det fantes ikke sanitæranlegg som kunne håndtere de store befolkningskonsentrasjonene som fulgte med industrialiseringen. Forurenset drikkevann førte til tyfus- og dysenteriutbrudd. Med separate, underjordiske vann- og kloakksystemer ble epidemiutbruddene kraftig redusert. Samtidig representerte vannlåsen et stort fremskritt innendørs.

Fra renessanse til nyere tid[rediger | rediger kilde]

Gass og damp

Kullgass til opplysning ble første gang fremstilt på 1690-tallet, men den første store bygningen fikk innlagt gasslys i 1803, nemlig James Watts' støperi i Birmingham. James Watt, dampmaskinens far, benyttet også damp til å varme opp kontoret sitt så tidlig som i 1784. Utover 1800-tallet kom sentralvarmeanlegg med damp eller vannradiatorer. Varmekilden var kullfyrte kjeler. Men dampoppvarming hadde flere ulemper enn fordeler. Blant annet lå temperaturen på dampen inne i systemet på 102 grader celsius. Dette gjorde det vanskelig å kontrollere varmen. Dessuten er dampradiatorene både store og stygge. Derfor ble varmluft og vanndamp som varmekilde vanlig på 1930-tallet.

Vannforsyning og avløpssystemer

Det første større mekanisk drevne vannforsyningsanlegget var Ludvig XIVs vannhjulsystem som leverte vann til Versailles' fontener fra elven Marne ca. 18 km unna. Mot slutten av 1700-tallet kom jernrør som tillot høyere trykk. Derfor kunne Napoleon ta i bruk den første dampdrevne, kommunale vannforsyningen i Paris i 1812. På 1800-tallet fikk de fleste større byene i den industrialiserte verden gravitasjonsdrevne avløpssystemer og vannforsyningsnettverk. De første renseanleggene kom på 1860-tallet.

Vannklosettet

Det første (fungerende) vannklosettet ble konstruert i 1778. Både bly, kobber og sink ble benyttet i produksjonen av klosetter og badekar. Men metallet var vanskelig å holde rent. Det moderne, keramiske klosettet representerte et stort fremskritt da det ble utviklet i England i 1870-årene.

Urmakeren Alexander Cummings i London tok i 1775 patent på det første vannklosettet. Klosettet hadde vannlås og fungerte som dagens toaletter. Tre år etter kom ingeniøren/oppfinneren Joseph Bramahs ventilklosett som var det første velfungerende klosettet. Det ble en økonomisk suksess og var i produksjon helt opp til 1890. Klosettet var imidlertid laget av metall, som er vanskelig å holde rent. Det keramiske toalettet representerte en vesentlig forbedring. Dette ble utviklet i England på 1870-tallet. Da kom også toalett med «nedskylling».

I norsk historie[rediger | rediger kilde]

Rørleggernes forgjengere var de såkalte postmakere, som fremstilte rør av furutømmer. Stokkene ble gjennomboret med 1½-4’ diameter og satt sammen med jernringer eller bøssinger. Postmakerne, som også lagde stoppekraner og vannposter, virket i Oslo helt til ca. 1880. Det moderne rørleggerfaget oppstod ved anlegget av Christiania Gasværk 1846 og den første kloakk samme år. Brannen i 1858 i byens sentrum forlendiget omlegging til vannrør av jern. Den senere sanitære og varmetekniske utvikling, med blant annet installasjon av vannklosetter, bad og sentralvarmeanlegg, har gitt faget et kraftig oppsving og gjort det til et meget betydelig byggfag.

I Norge[rediger | rediger kilde]

For å kunne drive som rørleggermester måtte man frem til 1998 på større steder ha autorisasjon, og hovedkravet var da at man hadde håndverksbrev.

Mange bedrifter tilbyr rørleggervakt, en 24-timers døgnvakttjeneste som kan rykke ut for å håndtere akutte vannlekkasjer og lignende hendelser i ledningsnettet.

Endringer i plan og bygningsloven fra 1998 opphevet autorisasjonsordningen for rørleggere. Etter at den trådte i kraft gjelder ordningen med godkjenning av foretak, som styres av Direktoratet for byggkvalitet.

Mange rørleggerbedrifter bruker fremdeles «autorisert» i sin markedsføring og logo på tross av at dette er en opphevet ordning.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Utdannelse med svennebrev til sanitærrørleggere som særlig arbeider med installering, reparering og vedlikehold av varme-, ventilasjons og sanitæranlegg gis ved mange videregående skoler. Industrirørleggere hører til industrifagene og har en egen opplæringsplan og egen fagprøve innenfor metallfagene.

Lov om mesterbrev fra 1986 erstattet håndverksbrev som krav til bruk av tittelen mester. Samme lov gir tittelen mester lovbeskyttelse. Mesterbrevnemnda oppfordrer mestrene til markedsføre seg med mestermerket. Imidlertid oppdages fra tid til annen håndverkere som markedsfører seg som mester, uten gyldig mesterbrev. Det er derfor opprettet et register på internett, slik at forbrukeren selv kan kontrollere at håndverkeren har papirene i orden.

I dag tar mange rørleggere utdannelse som fagskoleingeniør, enten på heltid eller deltid ved siden av jobben som rørlegger. Etterspørselen etter rørleggere med bachelor og masterutdannelse er stor. De fleste rørleggerbedrifter av en viss størrelse eller med dokumentert kompetanse som minimum rørleggermester, er og kan bli medlem i bransjens eneste interesseorganisasjon, Rørentreprenørene Norge (tidligere NRL). Organisasjonen jobber med å sikre bransjens rammevilkår og er høringsinstans på bransjens vegne i alle spørsmål knyttet til rørleggerfaget. Rørentreprenørene Norge tilbyr juridisk og fagteknisk support til sine medlemsbedrifter.