Paul Claudel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul Claudel
Paul Claudel
Paul Claudel, 1927
Født 6. august 1868
Villeneuve-sur-Fère
Død 23. februar 1955 (86 år)
Paris
Yrke Forfatter, diplomat
Nasjonalitet Frankrike Fransk
Sjanger Drama, poesi, essayer
Debut L'Endormie, drama 1887
Signatur
Paul Claudels signatur

Paul Claudel (6. august 186823. februar 1955) var fransk forfatter og diplomat. Han var bror til skulptøren Camille Claudel. Paul Claudel ble valgt inn i Académie française den 4. april 1946. Som forfatter tilregnes han den filosofiske og sosialkritiske bevegelse Renouveau catholique.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paul Louis Charles Marie Claudel vokste opp i det landlige Picardie som sønn av en fritenkende kataster-embedsmann. Moren, Louise neé Cerveaux, kom fra Champagne og var av en slekt med katolske bønder og prester. Paul Claudel hadde siste del av skoleårene på det parisiske tradisjonsgymnasium Louis-le-Grand.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han debuterte 1882 med L'endormie ('Den sovende'). Under en vesper i Notre-Dame de Paris den 25. desember 1886 gjennomgikk han en religiøs omvendelse og ble en brennende katolikk. Han skrev dramaer og lyrikk preget av religiøs mystikk, og han var influert av symbolismen. Blant hans verk kan fremheves dramaene L'Annonce faite à Marie (1912) og Le Soulier de Satin (1929), som utspiller seg i 1500-tallets Spania, samt lyrikkverket Cinq Grandes Odes (1910).

Før han slo inn på den diplomatiske løpebane, vurderte han alvorlig å tre inn som munk i et benediktinerkloster. Som diplomat var han først som vise-konsul postert til New York City i 1895, deretter til Shanghai, Peking, Tientsin, Frankfurt am Main fra 1911 samt Hamburg. Deretter var han fra 1916 minister i Rio de Janeiro, i København fra 1919, i Tokyo fra 1921 og i Washington fra 1926.

Claudel var alltid en kontroversiell forfatter i sin levetid, og er det fortsatt. Hans ivrige katolisisme og hans politiske synspunkter langt ute på høyresiden, gjorde ham upopulær, og gir fortsatt berørsverging i mange sirkler den dag i dag. Selv om han var en konservativ av den gamle skolen, var han åpenbart ikke fascist, og han tok avstand fra antisemittiske uttalelser han kom med sine yngre år. Hans reaksjon på nazistenes antisemittisme var helt utvetydig. Han forfattet et åpent brev til World Jewish Conference og fordømte i 1935 de tyske Nürnberglovene som «anskyelige og stupide». Han var også behjelpelig under krigen til å med å tilrettelegge jføders flukt fra Vichy-Frankrike. Claudel gjorde kjent sitt sinne mot Vichy-regjeringens antijødiske lovgivning, og fikk publisert et brev han sendte til dovedrabbineren Israel Schwartz i 1941 der han uttrykte «den vemmelse, gru og indignasjon som alle anstendige franskmenn og katolikker føler med hensyn til den urett, ødeleggelse og stygge behandling som våre jødiske landsmenn nå er ofre for ... Israel er alltid den eldste sønn av [Guds] løfte, og er i dag den eldste sønn i lidelse». Regjeringen gjennomsøkte deretter hans hus og holdt ham under oppsikt. Hans støtte til Charles de Gaulle og de fire franske styrker toppet seg i de seiersode han viet til de Gaulle da Paris ble befridd i 1944.

Han tvangsinnla sin søster Camille Claudel til et psykiatrisk sykehus i mars 1913. Der ble hun værende de siste 30 årene av sitt liv, og hun fikk besøk av sin bror syv ganger i løpet av disse årene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Paul Claudel – bilder, video eller lyd