Nikolaj Ignatiev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj Ignatiev
N.P. Ignatiev, portrettert av Boris Kustodijev

Nikolaj Pavlovitsj Ignatiev (russisk: Никола́й Па́влович Игна́тьев; født 29. januar 1832 i St. Petersburg i Russland, død 3. juli 1908 i Krupoderinzy, Berditsjevski ujezd, guvernementet Kiev) var en russisk greve, diplomat, politiker og general.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ignatiev fikk sin oppvekst i Pasjekorpset og ble deretter offiser i garden. Han deltok i Krimkrigen (1853-1856) som oberst.

Diplomatisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble så utnevnt i 1856 til militærattasjé i London og medvirket i forhandlingene i samband med Parisfreden samme år, som bragte Krimkrigen til sin avslutning.

De områder som ble abstått til Russland i 1858 (Aigun, beige) og i 1860 (Peking, rødt).

Så blr han utnevnt til diplomatisk rådgiver for guvernøren for Østsibir, general Nikolaj Nikolajevitsj Muravjov. Her oppnådde han ved Aigun-traktaten den 28. mai 1858 at Qing-dynastiet i Kina avstod vesentlige territorier langs floden Amur.

Han var 1859-1861 sendebud i Beijing under forhandlingene om den såkalte Pekingkonvensjonen.

I 1863 vendte han tilbake og ble direktør for Det asiatiske departement, og i 1864 ble han Russlands ambassadør til Det osmanske rike. Som overbevist panslavist var hans mål i sin tid i Konstantinopel 1864-1877 å virke for frigjøring for de slaviske folk på Balkan. En fremgang for hans politikk var sultanens beslutning i 1870 om å opprette det bulgarske eksarkat, som Russland deklarerte seg som protektor for. Ved å nøre opp om misnøyen blant det osmanske rikes slaviske undersåtter gav han støtte til opprørene i Bosnia-Hercegovina i 1875 og Bulgaria i 1876, som fremkalte den russisk-tyrkiske krig 1877-1878. Han deltok i fredsforhandlingene som ledet fram til San Stefano-traktaten.

Selv om freden var en stor russisk fremgang, falt han snart etter i unåde hos tsar Aleksander II og forlot for en tid politikken.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Etter mordet på Aleksander II i 1881 ble han utnevnt av hans sønn, tsar Aleksander III, til innenriksminister. Men ikke en gang den konservative Ignatiev var tildtrekkelig reformfiendtlig for den nye tsaren, og han ble avsatt i 1882, sannsynligvis fordi han hadde foreslått at en adelsforsamling burde sammenkalles. I sin ministertid initierte, eller i det minste tolererte, han jødeforfølgelser (såkalte pogromer). Han inntok også I den senere del av sitt liv en lederstilling innen det panslavistiske parti og var ordfører i dets organ Det slaviske veldedighetsselskap.

Han er far til undervisningsminister Pavel Ignatiev, farfar til diplomaten George Ignatieff og farfars far til den kanadiske politikeren Michael Ignatieff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Н. П. Игнатиев: Записки (1875–1878), издателство на Отечествения фронт, София, 1986 (bulgarak)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Nikolaj Ignatiev – bilder, video eller lyd