Shiva

For sørgeuka i jødedommen, se shiva (jødedom)

Shiva er en av de høyeste guddommene i hinduismen. Han har også mange andre navn blant annet Rudra, Har, Shankar og Mahadev (den største gud). Han framstilles ofte sammen med sitt kvinnelige motstykke, gudinna Parvati, i rituell sammenheng kalt Shakti. Tilhengerne av Shiva, shaivittene, er en av de største greinene av hinduismen.

I moderne hinduisk teori ses Shiva ofte sammen med Brahma og Vishnu som trimurti, en guddommelig tre-enighet der Shiva er ødeleggeren, mens Brahma er skaperen og Vishnu er opprettholderen.

En moderne statue av den mediterende Shiva i den indiske byen Bangalore.

Shiva har mange ulike aspekter og manifestasjoner; her er han kjærlig ektemann sammen med Parvati

I sin manifestasjon som Nataraja er Shiva dansens gud. Hans kosmiske dans innebærer ødeleggelsen av den gamle, slitne verden, og bereder Brahmas nyskapelse av verden.

Shiva som vismannen Dakshinamurti.

En shivalingam plassert i en yoni, et kvinnelig organ. En lingam dekoreres daglig med blomster og overhelles gjerne med melk.

Den mangesidige

Shivas karakter og vesen er mangesidig: han representerer både askese og meditasjon, fruktbarhet, ødeleggelse og gavmildhet. Shiva er verken "ond" eller "god", men omfatter hele verden. Shiva er hele universet, og den fysiske verden er et av hans aspekter. Materien kan identifiseres med Parvati, og når Shiva ser på sin elskede Parvati, ser han derfor seg selv.

Han er både en fruktbarhetsgud og en gud for askese. Hans viktigste symbol lingam, som også kan identifiseres med hans stav, blir sagt å strekke seg fra det dypeste dyp til den øverste himmel. Små og store statuer av Shivalingam finnes som symbol på hans kraft både i templer og hinduiske hjem. Hans kultus knyttes også til gudinnene Kali og Durga. Shiva framstilles gjerne som en asket som sitter på kremasjonsplassen ustelt, innsmurt med aske og omgitt av slanger.

	Man kan kanskje si at Shiva-mytenes oppgave er å finne en balanse mellom Shivas motsetningsfylte aspekter. Gjennom fortellingen klarer myten å skape en syntese som forener motsetningene, men den er tilsynelatende alltid midlertidig. Motsetningene er innebygd i selve Shiva-skikkelsen og kan derfor ikke forløses en gang for alle uten å redusere Shiva til noe endimensjonalt. Shiva rommer permanente spenninger som holder en veldig kraft putrende omkring kokepunktet. [...] På den måten blir Shiva i en viss forstand også en meget menneskelig skikkelse. Han prøver i én kropp å overkomme motsetninger vi alle kjenner, mellom en religiøs-moralsk og en mer hedonistisk livsførsel, mellom kultur og natur (instinkter), mellom det abstrakte og det konkrete. Det kanskje mest slående uttrykk for den innebygde dobbelthet i Shiva illustreres av hans form som ardha-narishvara, hvor hans høyre side er mannlig (Shiva) og den venstre kvinnelig (Parvati/shakti)!
– R Reinvang

Tekster om Shiva

Shiva er en av de aller eldste gudene i hinduismen, og mange mener han stammer fra førvediske sivilisasjoner i Nordindia. I fortellinger om gudene framstilles Shiva ofte som utenforstående, en som ikke blir akseptert av de andre gudene. I den eldste vedaene, Rigveda (ca. 1200 f.Kr.) har han navnet Rudra, og fremstilles som asketisk, dyster og som en ødeleggende kraft – i kontrast til andre guddommer.

I Shvetasvatara upanishad, en av de eldste upanishadene fra ca. 400-200 f.Kr., utvikles det forestillinger om Shiva som den høyeste gud, som fanger opp i seg andres guders vesen og personligheter.

En rivalisering mellom Vishnu og Shiva kan spores gjennom flere ledd av de hinduistiske tekstene. Når det gjelder Mahabharata «klarte Vishnu-tilhengerne å få det siste ordet i redaksjonen av dette kjempeverket», muligens så tidlig som 400 f.Kr. Flere av puranaenes fortellinger finnes i to versjoner, knyttet til respektivt Vishnu eller Shiva. I Mahabharata fremstilles Shiva først og fremst som ødeleggelsens gud. I puranaene finnes mange av de mest kjente fortellingene om Shivas liv og gjerninger. Det finnes også en synkretistisk tradisjon hvor Harihara representerer en kombinasjon av Vishnu og Shiva.

Gjennom tidene har ulike sekter og retninger knyttet seg til Shiva. Pashuputaenes (ca. 200 AD) tro omfattet både askese og hellig galskap. Kapalikaene (ca. 600-1200) var tilsynelatende knyttet til Shivas fryktelige skikkelse Bhairava, og deres motstandere beskyldte dem for menneskeofringer. Kalamukhasekten som oppsto rundt 1200 var blant annet kjent for erotiske skulpturer og tempelprostistusjon.

I sørindiske tekster fra 800-1100 finnes en enklere, mer direkte og kjærlig tilbedelse av Shiva, i en bhaktitradisjon.

Shivas ulike uttrykk

Ødelegger og velgjører. Shiva er den som ødelegger alt ondt, som forstyrrer skaperverkets orden, og som legger grunnlaget for at et nytt univers kan bli skapt. Hans manifestasjon som Nataraja er knyttet til ødeleggelse og nyskapning.

Asket og familiemann. Dette er et motsetningspar som vanligvis regnes som uoverskridelig i hinduistisk filosofi. Shiva vegrer seg for å avle barn med Parvati, og deres mest kjente barn, elefantguden Ganesha, er heller ikke født på vanlig vis, men fikk livet gjennom et mirakel. Shiva drepte Ganesha ved å rive hodet av ham fordi han ikke kjente ham igjen. Bebreidet av en rasende Parvati måtte han deretter finne et nytt hode til gutten, som ble et elefanthode. I en berømt fortelling gifter Shiva seg med Sati, men hennes far Daksha inviterer ikke Shiva til en viktig offerseremoni. Sati blir så fortvilet at hun tar sitt eget liv. Shiva blir rasende, river hodet av sin svigerfar og brenner hans uferdige offer med sitt tredje øye. Etter mekling fra de andre gudene gjenskaper han offeret og gir sin svigerfar et geitehode. Siden var det ingen som nektet Shiva å overvære offerseremoniene.

I sin manifestasjon som Dakshinamurti er Shiva vismann og underviser i musikk, yoga og filosofi.

Som Ardhanarishvara fremstår Shiva som halvt mann og halvt kvinne. Shiva er guden for yoga og askese og knyttes til den tantriske tradisjonen. Mange av de tantriske skriftene er formet som dialoger mellom Shiva og hans kvinnelige motpart, i denne sammenhengen kalt shakti

Som Tripurantaka framstår han som en mektig kriger, med fire armer og bevæpnet med bue.

Shiva dyrkes også i form av et lingam en symbolsk fremstilling av kjønnsorgan. Han tilskrives også ulike avatarer, uten at dette er en utbredt forståelse. Slike avatarer er blant annet Hanuman.

Historisk utvikling

Shiva dyrkes bredt av hinduer i India, Nepal og Sri Lanka. Guden Shiva som vi ser ham idag utviklet seg over tid, ved at forestillinger fra ulike regionale tradisjoner ble sammenflettet til en enkelt figur.

Axel Michaels forklarer Shivas sammensatte natur slik:

	Som Vishnu er Shiva også en høy gud som gir navnet sitt til en samling av teistiske trender og sekter: Shaivisme. Som i vaishnavismen innebærer begrepet også en enhet som ikke kan finnes tydelig i religiøs praksis eller i filosofisk og esoterisk lære. Dermed må praksis og lære holdes atskilt
–

Et eksempel på assimilering fant sted i Maharashtra der en regional guddom ved navn Khandoba er en beskyttende guddom for jordbruk og kastene. Det fremste midtpunktet i dyrkingen av Khandoba i Maharashtra er i Jejuri. Khandoba har blitt tatt opp som en del av Shiva, da han dyrkes i form av en lingam.

Pashupati-seglet

Et segl som ble oppdaget ved utgravningen av den 5 000 år gamle byen Mohenjo-Daro har vakt oppmerksomhet som en mulig representasjon av en proto-Shivafigur. Dette pashupati-seglet viser en sittende figur, muligens fallisk, omgitt av dyr. Arkeologen Sir John Marshall har blant andre hevdet at denne figuren er en prototype av Shiva og har beskrevet figuren som at den har tre hoder sittende i en "yoga-stilling" med knærne utover og korslagte bein. Dette er likevel en omstridt påstand, blant annet har akademikere som Gavin Floodog John Keay beskrevet disse påstandene som ubegrunnet.

Rudra

Guden vi idag kaller Shiva deler mange egenskaper med den vediske guden Rudra, og både Shiva og Rudra beskrives som samme person i flere Hindu-tradisjoner. Stormguden Rudra framstilles vanligvis i samsvar med de elementene han representerar som en hard og destruktiv guddom.

Den eldste skriften i Hinduismen er Rig Veda, datert mellom 1700 og 1100 f.Kr. ut fra språklige og filosofiske bevis. En gud som heter Rudra nevnes i teksten. Navnet Rudra brukes fortsatt som et navn for Shiva. I Rig Veda beskrives han som "Faderen av Maruterna", en gruppe stormguder. Dessuten gjengir Rudram, en av de aller helligste hymner i Hinduismen, som finnes i både Rig Veda og Yajur Veda og er rettet mot Rudra, en likhet med Shiva også her. Riktignok brukes termen Shiva som et epitet for Indra, Mitra og Agni mange ganger.

Identifiseringen av Shiva med den eldre guden Rudra er ikke akseptert av alle religionshistorikere.

Litteratur

• Shiva, endeliktets gud. Redigert av Rasmus Reinvang; oversatt av Signe Cohen mfl. De norske bokklubbene, 2005. (Verdens Hellige Skrifter; 29) ISBN 82-525-5664-7

Eksterne lenker

Commons: Shiva – bilder, video eller lyd