Bhakti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bhakti (sanskrit भक्ति, egentlig hengivelse) er et begrep innenfor hinduismen som betegner «et personlig gudsforhold preget av kjærlig hengivenhet fra tilbederens side».[1] Dette er en retning innen hinduismen «som er radikalt forskjellig fra ortodoks yoga og offerritualisme».[1] Det fleste bhaktiretningene deler imidlertid yogatradisjonens frelsesmål moksha, frigjøring fra gjenfødelse.[1]

Bhaktiretningen utviklet seg fra 400-tallet, og var særlig rettet mot gudene Vishnu og Shiva. Det kommer til uttrykk i diktverket Bhagavadgita (muligens 200 f.Kr.), hvor det framstilles som den høyeste frelsesveien. I verket Bhagavata-Purana (ca. år 900) uttrykkes bhakti presist og gjennomarbeidet. Sentrale begrep innenfor bhaktiteologien er: prema («uselvisk kjærlighet») prapatti («tilflukt» eller «underkastelse» under Gud) og prasad («nåde»).

«Forskjellige guder er gjenstand for bhakti, og tilbederens holdning kan være som en bror (til Rama), en mor (til barnet Krishna), et barn (til Kali), eller en hustru (til Krishna). Identifikasjon med Radha, Krishnas elskede, har vært særlig viktig […] som et bilde på sjelens lengsel mot gud.»[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002 ISBN 82-02-19667-1
  2. ^ Knut A. Jacobsen «bhakti» i Store Norske Leksikon.