Nødnummer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Warning icon.png
Nødnummer i Norge
Brann 110
Politi 112
Ambulanse 113
Nødnummer for døve 1412

Et nødnummer er et telefonnummer som kan ringes til en lokal nødsentral, for å komme i kontakt med offentlig hjelp i nødsituasjoner. Nødnummere er ofte korte for at de skal være enkle å huske.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I Norge besvares nødnummrene av:

Det finnes ulike nødnummere i ulike deler av verden. Noen land har flere ulike nødnummere og andre har bare et enkelt universalnummer. I den Europeiske Union er 112 standard nødnummer, men det er fullt tillatt å ha andre nødnummer i tillegg. Det er mange av landene som har dette, men Sverige, Finland, Island og Danmark har bare 112. I Norge har vi i tillegg direkte nummer til de enkelte nødetatene. Alle kan ringe 112 og bli satt videre til 110 eller 113 ved behov, men vanligvis ringer publikum rett nødnummer. I Norge pågår for tiden en diskusjon om å samle alle nødnummer under ett.[1]

Nødnummeret 112 har svært god tilgjengelighet fra mobiltelefon da de er utstyrt med programvare for «Emergency Call Setup» som støtter det nummeret. Det betyr at en når frem, selv om en ikke har simkort i mobiltelefonen, eller dekning fra egen operatør.[2]

Uttale[rediger | rediger kilde]

Nødnummere uttales med ett og ett tall, f.eks.: En-En-Null (110) eller En-En-Tre (113). Da slipper barn, eldre og utviklingshemmede være i tvil om hvordan de skal slå nummeret. Merkingen på f.eks. de nye gule ambulansene har også denne oppdelingen av nødnummerne.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første nødnummeret ble opprettet i den engelske hovedstaden London i 1937. Nødnummeret var 999.

I Norge var det tidlig på 1960-tallet etablert nødsentraler ved flere politikamre, blant annet i Bærum. I 1964 kom innstillingen til «Nødhjelpsutvalget» som anga at alle politikammer skulle ha nødhjelpsmottak. Sentralene skulle utvikles av Televerket og politiet skulle være mottaker av nødanrop idet en antok at politiet i mange tilfeller ville bli tilkalt uansett art av nød. Felles nødnummer skulle være 000. Dette fordi telefoner i Oslo og resten av landet hadde forskjellig nummerskive. «0» var imidlertid på samme sted på begge typer.

Televerket produserte 52 sentraler og startet installasjonen av disse. Etter kort tid oppsto det diskusjoner omkring finansieringen av driften av 000-sentralene. Dette førte til «Hordaland-modellen» etter et initiativ fra Haukeland sykehus. Hver hjelpeinstans fikk ansvar for eget nødmottak og eget nummer: 001 for brann, 002 for politi og 003 for ambulanse. Ved at ikke alle siffer var like ble antall feilanrop noe redusert. I 1993 ble nummerne justert til 110, 112 og 113. Når en i 2008 igjen diskuterer ett felles nummer, så er ringen sluttet.

Det mest kjente nødnummeret er antakelig 911, som brukes i USA. Nummeret ble lansert av AT&T i 1968, og i løpet av svært få år implementert i det meste av landet. 911 ble lovfestet som landsomfattende nødnummer i USA i 1999. Det er et bevisst folkeopplysningsprosjekt at det i amerikansk film og TV nær konsekvent er selve nummeret som uttales (ikke «politiet», «brannvesenet» eller «ambulanse»), når dialogen dreier seg om nødanrop. Vi har ikke vært like konsekvente i Norge der vi kaller 113 for «Ambulanse», «AMK», «Medisinsk nødtelefon» eller «Medisinsk nødhjelp». Det siste er det korrekte. Dessverre er det blitt vanlig å si «hundreogtolv» heller enn «en-en-to». I USA sier de konsekvent «nine-one-one», ikke «nine-eleven» eller «ninehundred-and-eleven».

Etter at serien Rescue 911 ble populær i Norge, begynte mange nordmenn å ringe 911 i nødstilfeller. Derfor viderekobler de fleste mobiler som selges i Norge 911 til 112.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Viktig med framdrift i utviklingen av felles nødnummer 112», fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
  2. ^ «Det beste nødnummeret», artikkel fra nettstedet dinside.no november 2010
  3. ^ Har snikinnført 911 hos Dagbladet