Næringsliv i Mosjøen
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Næringsliv i Mosjøen omfatter et bredt utvalg av næringsgrener, blant annet innenfor handel, kunst- og industrihåndverk, tjenesteytelse, fritidstilbud, finans, transport og turisme. Mosjøen har det eldste og mest mangfoldige næringslivet i landsdelen, og anses tradisjonelt som selve handelsbyen på Helgeland.
Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eiet og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i langt over hundre år. Eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og har røtter tilbake til 1794.
Handelen i området er gammel, og den hadde foregått i flere hundreår før Mosjøen i 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. I eldre tider drev bøndene på storgården Mo handel og jektefart i tillegg til sitt jordbruk. På midten av 1700-tallet hadde stedet så mange som tre handelsknaper samtidig. Knapesønnen Eirik Sjursson mottok i 1794 kongelig bevilling til å drive handel, jektefart og gjestgiveri, og dermed ble Mosjøen formelt et handelssted.
Historie[rediger | rediger kilde]
Fotograf: ukjent
Fotograf: ukjent
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Tidlig økonomisk sentrum[rediger | rediger kilde]
Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under storgården Mo. Stedet hadde i begynnelsen bare et lite antall hus, samt kirkeboder og naust som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat sandbanke rett ved elven Vefsna og i enden av Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for sjøsettelse av båter. Det kom særlig til syne i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket.
Området var fra gamle tider et sentralt sted for handel og økonomisk kontakt, og særlig etter at Mosjøen et stykke ute på 1800-tallet overtok stillingen som det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen hadde hatt. Det var særlig Tiendebytte, hvor folk kom fra nært og fjernt for å bytte varer, å bygsle jord og å betale tiende til kirken og avgifter til fogden og godseieren, som bidro til at Kulstadsjøen, og senere Mosjøen, oppnådde denne stillingen. Også 1700-tallets utvinning og handel med trelast var en viktig faktor.
1600-tallet[rediger | rediger kilde]
På 1600-tallet bodde en slekt på Mo, som i dag er kjent som Ingebrikts slekt eller Skipperslekta. Ingebrikt og hans etterkommere var i flere generasjoner gårdbrukere og skippere der.
1700-tallet[rediger | rediger kilde]
Folk i Nord-Norge hadde etter gammel sedvane rett til å handle med hverandre. Blant annet et kongebrev av den 14. april 1572 fastslo slik frihandel.[1] På dette grunnlaget oppstod de nordlandske knapene. Mosjøen hadde på 1700-tallet flere handelsknaper, som hadde både handel og jekt. Noen av dem drev også salg av brennevin.
Mosjøen fikk sin første handelsmann med kongelig bevilling med knapesønnen Eirik Jørgen Sjursson, som fra 1794 drev handel, jektefart og gjestgiveri. Dermed fikk Mosjøen formell status som handelssted. Sjursson hadde tilhold på sørkanten av stedet, nærmere bestemt i området hvor dagens Fru Haugans Hotel ligger.
Noen år tidligere, i 1782, hadde Mosjøen fått en handelsborger med Andreas Pedersen Bech, som slo seg ned på nordkanten av stedet. Det var en videreførelse av hans handelsvirksomhet på Kulstadsjøen. Mosjøen hadde dermed allerede på slutten av 1700-tallet to handelsfolk med en geografisk avstand på knapt 350 meter.
1800-tallet[rediger | rediger kilde]
De fleste som bodde på Mosjøen tidlig på 1800-tallet var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Allerede i 1865 hadde Mosjøen flere handelsmenn og et stort antall håndverkere. Fra 1866 skjøt folketallet til værs; mens 379 mennesker bodde der i 1865, hadde stedet 744 innbyggere i 1875. I det påfølgende året ble tettstedet egen bykommune, og fra denne tiden begynte utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen har i dag. Byen fikk blant annet klesforretninger, spisesteder, fargehandel, apotekere og fotografer.
Mosjøen hadde frem til den annen halvdel av 1800-tallet befestet sin stilling som handelssentrum, og stedet vokste sakte, men jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse. Utviklingen i alminnelighet var god. Byveksten fikk en brå forandring i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt og den første industriperioden i Vefsn ble innledet. Engelskbruket var eiet og drevet av tilflyttede engelskmenn, og formålet var utvinnelse, bearbeidelse og salg av treforekomstene i store og skogrike Vefsndalføret. Tømmer- og sagbruksvirksomheten medførte, foruten arbeidsplasser og verdiskapning, at Mosjøen tiltrakk seg både arbeidssøkende og næringsdrivende mennesker, kapital og et helt nytt tilbud av varer og tjenester, herunder kafeer, som frem til da var et forholdsvis ukjent fenomen i området. Tømmer- og sagbruksvirksomheten medførte at både innbyggertallet og bebyggelsen vokste, og det var også hovedårsaken til at Mosjøen, knapt et tiår etter Engelskbrukets opprettelse, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter og i det påfølgende året, den 1. januar 1876, ble utskilt fra Vefsn som selvstendig bykommune.
Håndverkerstanden bestod før og frem til 1875 av de mest grunnleggende håndverksgrenene, med bakere, båtbyggere, garvere, malere, murere, salmakere, skomakere, smeder, snekkere, spinnersker, syersker og liknende håndverkere i flertall. Håndverkerstanden tilbød nesten utelukkende nødvendighetsvarer og -tjenester, og fornøyelsestilbud fantes der lite av.
1875–1899: De første tiårene som ladested[rediger | rediger kilde]
Det heter seg at Mosjøen ble bygget av trøndere. Selv om utsagnet er overdrevet, har det en kjerne av sannhet. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten dem som slo seg opp som handelsmenn eller ble beskikket til embetsmenn eller andre borgerlige stillinger, kom også utøvere av avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Av handelsmennene i 1900 var de fleste fra trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.
Fra 1866 og fra 1875 vokste byen som aldri før, og byens næringsliv fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og liknende. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.
1900–1940: Håndverkere blir handelsmenn[rediger | rediger kilde]
Handelsmennene, med byens eldste handelshus i spissen, stod seg godt et stykke inn på 1900-tallet. Deres stilling ble da utfordret ved at de gamle alt-i-ett-handelshusene, hvor man kunne kjøpe alt fra dagligvarer og til kåper og byggevarer, mistet kunder til spesialiserte butikker som kles-, sko- og jernvareforretninger.
Noen håndverkere opparbeidet seg en god stilling i sin næring og/eller videreførte yrket til sine sønner eller døtre. Med disse så man fremveksten av håndverkere som drev sin næringsvirksomhet innenfor større rammer enn før. Disse håndverkerne begynte i stor grad å drive handel i tillegg, og utvidet sine forretninger med varer. Skomakeren begynte med salg av sko, regntøy og liknende, mens sykkelreparatøren utvidet geskjeften med alt fra motorsykler og til ski og våpen.
1940–1945: Samarbeide og tvang under krigen[rediger | rediger kilde]
I krigsårene forekom både frivillig og tvungen samhandel med okkupasjonsmakten. Noen foretak i byen samarbeidet aktivt med tyskerne. Andre foretak motsatte seg eller unngikk slik kontakt. De som ikke ville imøtekomme tyskernes henstillinger, risikerte blant annet konfiskasjon, men tyskerne kunne også uprovosert inndra varer og næringsvirksomheter som der var behov for. Særlig utsatt for beslagleggelse, var næringsvirksomheter som tyskerne var avhengige av. Blant annet flere bilverksteder ble konfiskert.
Både under og etter krigen forekom det at forretninger i byen begunstiget seg selv og sine. Varer, og særlig næringsmidler, ble holdt tilbake fra den daglige omsetningen eller benyttet som middel til å skaffe varer som ellers ikke var å få tak i på det åpne forbrukermarkedet. Denne virksomheten fortsatte i rasjoneringensperioden etter krigen. Blant annet hvetemel var vanskelig å oppdrive for vanlige forbrukere fordi kolonialene helst gjemte dette på bakrommet.
Et tilfelle fra 1946 kjennes: En kvinne som var blant de evakuerte fra Finnmark, oppsøkte flere forretninger med ønske om å få kjøpe hvetemel. Kvinnen ble avvist i hver forretning som hun var innom. Hun henvendte seg da til Prispolitiet i byen, som tok affære. Det endte med at kvinnen fikk kjøpe hvetemel i en forretning hvor hun tidligere på dagen hadde fått beskjed om at de ikke hadde.[2]
1945–1958: Vekst etter krigen[rediger | rediger kilde]
I årene etter den annen verdenskrig opplevet Mosjøen vekst i opprettelsen av foretak innenfor en rekke næringsgrener. Flere tilflyttere stod bak.
1958–1969: Mosjøen Aluminiumsverk[rediger | rediger kilde]
Den annen industriperioden i byen nådde sin høyde i 1958, da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet. Det var den aller største etableringen av industri i byen noensinne. Folk kom flyttende fra nært og fjernt, og for det meste fra Helgelandskysten. Innbyggertallet i Mosjøen økte betraktelig. Dette la grunnlaget for ytterligere vekst i byens næringsliv. Sammen med tilflyttende arbeidstakere i hopetall kom også små og store kjøpmenn som så muligheter i den raskt voksende byen.
Fra 1970[rediger | rediger kilde]
Mosjøen opplevet på og etter syttiårene en oppblomstring av enmannsforetak og små virksomheter. Mange av dem oppstod for å imøtekomme etterspørselen etter fritidstilbud fra byungdommer og den nye samfunnsgruppen av arbeidstakere. I stort antall ble gatekjøkken, spillebuler, leketøysforretninger, klesforretninger og andre konsumpregede geskjefter åpnet. Det økte innbyggertallet, og dermed også markedsgrunnlaget i byen, gjorde at flere mindre bedrifter en tidligere klarte å skaffe seg et tilstrekkelig antall kunder. Mange av dagens forretninger i Mosjøen er småforetak fra sytti-, åtti- og nittiårene.
Finans[rediger | rediger kilde]
En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank, som også er blant de største i Norge. Andre banker er Nordlandsbanken og Sparebank1. Tidligere hadde Forretningsbanken avdeling i byen.
Tilflytting[rediger | rediger kilde]
Store deler av næringslivet har bestått av personer og familier som en gang kom flyttende til Mosjøen. Slik tilflytting skjedde på både 1800-tallet og 1900-tallet, og den har tilført næringslivet kompetanse utenfra. Mens flere kommer fra andre steder på Helgeland og videre nordover, har andre familier opphav i Trøndelag, på Vestlandet, på Østlandet og i Flensborg i Slesvik-Holsten.
Samfunnsbidrag[rediger | rediger kilde]
Fotograf: Commons-bruker Basketbread
Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighet, kultur og idrett på lokalt nivå. I de fleste tilfellene innbefatter dette gjenytelse i form av reklame, takkekunngjørelser i aviser, pressemeldinger eller liknende. Det er også forekommet at næringslivet har gått bredt sammen for å virkeliggjøre samfunnsgavnende tiltak. Et tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag fra nærmere seksti større bedrifter.
Det er hjørnestensbedrifter som gir aller mest. De er storgivere og har bidratt med millioner av kroner til blant annet istandsettelse av Byparken, gangvei til friluftsområdet Marsøra og storflyplassprosjektene i Vefsn og Rana. De er ofte også generalsponsorer for idrettslag.
Foreninger[rediger | rediger kilde]
Mosjøen Næringsforening samler store deler av næringslivet i byen og er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringer. Foreningen er en sammenslåelse av Mosjøen Handelstandsforening, grunnlagt i 1882, og Mosjøen Håndverk- og industriforening.
Mosjøen Næringsforening innbyr hver måned unntatt om sommeren sine medlemmer til næringslivslunsj. Foruten måltid mellom byens bedriftseiere og -ledere, består lunsjen av orientering og debatt om dagsaktuelle saker, presentasjon av nye næringsdrivende og foredrag ved interne og eksterne aktører, for eksempel stortingsrepresentanter.
Mosjøens Magistrat[rediger | rediger kilde]
Mosjøens Magistrat var et embete som bestod fra rundt 1875, da Mosjøen ble losse- og ladested, og til rundt 1922,[3] da disse embetene i Norge opphørte. Magistratens oppgaver var blant andre å innvilge handelsborgerskap. Magistraten var en av byens viktigste menn. Det viste seg blant annet i 1915, da slakter Per Angermos bil kom til Mosjøen. Da var det magistraten og ordføreren som fikk æren av å være med på den første turen gjennom bygatene.[4][5]
Næringsdrivende familier[rediger | rediger kilde]
- Almås, sykkelforhandlere
- Andreassen, blikkenslagere
- Angermo, slaktere
- Bangsund, skomakere
- Barth, ovnsforhandlere
- Brandth, blikkenslagere
- Baadstrand, møbelforhandlere
- Coldevin, fotografer
- Daleng, bilmekanikere
- Elstad, murere
- Gundersen, skoforhandlere
- Hagen, elektronikkforhandlere
- Hagen, skomakere
- Hansen, glassforhandlere
- Henrichsen, klesforhandlere
- Jacobsen, fargeforhandlere
- Jacobsen, handelsmenn
- Jacobsen, sportsartikkelforhandlere
- Jensen, rørleggere
- Johansen, bakere
- Johansen, kjøpmenn
- Jürgensen, skipsmeklere
- Karlsen, bakere
- Kaalvik, klesforhandlere
- Lund, klesforhandlere
- Martinsen, bilforhandlere
- Mjaavatn, båtbyggere
- Nermo, byggevareforhandlere
- Nersund, skomakere
- Nervik, bilforhandlere
- Nygård, snekkere
- Olsrud, fargeforhandlere
- Pedersen, bakere
- Petersen, bokforhandlere og -bindere
- Rønning, husbyggere
- Rørvik, gullsmeder
- Skog, kjøpmenn
- Skogsaas, snekkere
- Sletten, malere og fargeforhandlere
- Solheim, karosserifabrikanter
- Svendsen, entreprenører
- Sørensen, bokforhandlere
- Vindstad, bilforhandlere
- Wangen, bakere
- Weding, kjøpmenn
- Øybakken, elektronikkforhandlere
- Øybakken, urmakere
- Ånes, fotoartikkelforhandlere
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Leksikon: Knape
- ^ Helgeland Arbeiderblad (10.04.1946): Mosjøens forretningsstand holder rasjonerte varer tilbake fra omsetningen
- ^ Lov av den 9. mars 1917, som trådte i kraft den 1. juli 1922.
- ^ Nordlands Folkeblad, omkring den 05.07.1915.
- ^ Gamle bilder, ved Are Andersen: Torget i 1930-åra[død lenke]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Lokalhistoriewiki: Næringsliv i Mosjøen
- Hoffstad, Einar (1940): Illustrert norsk næringsleksikon. Bind III: Vest- og Nord-Norge. Oslo, A/S Yrkesforlaget.
- Sætherskar, Johannes (1954): Det norske næringsliv: Nordland fylkesleksikon. Bergen, Det norske næringslivs forlag.
- Helgeland Arbeiderblad (11.09.2007): Historisk handel og vandel
- Folketellingen 1865, Vefsn.
- Folketellingen 1875, Mosjøen.
- Folketellingen 1900, Mosjøen.