Lili Marleen
«Lili Marleen» er en sang med tekst av forfatteren Hans Leip (1893–1983), skrevet under første verdenskrig før Leip dro til den russiske fronten i 1915, og senere utgitt som «Lied eines jungen Wachtpostens» («En ung vaktposts sang»). Leip slo sammen navnet til kjæresten sin, Lili, og navnet til en venninne, kameratens kjæreste Marleen.[1][2]
Om sangen[rediger | rediger kilde]
Det var først i 1937 at teksten ble utgitt i Leips diktsamling Die Kleine Hafenorgel («Det vesle havneorgelet»); i 1938 satte Norbert Schultze musikk til, i den marsj-takten som passet i Nazi-Tyskland. Platefirmaet Electrola utga den, innspilt med Lale Andersen 2. august 1939, men den solgte bare i 700 eksemplarer uten å slå an - inntil Wehrmacht i 1941 opprettet sin egen radiosender i Beograd, Soldatensender Belgrad. Der fantes det knapt andre plater enn serbisk marsjmusikk å spille, så tre løytnanter tok turen til Wien og kom der over en kasse plater, deriblant «En ung vaktposts sang», som imidlertid ble kjent under tittelen «Lili Marleen».[3]
18. august 1941 gikk den på luften for første gang. Erwin Rommels styrker i Nord-Afrika ble begeistret, og i de neste tre årene spilte Soldatensender Belgrad den nesten daglig på slaget kl 21:57,[4] som avslutning på programmet Wir grüßen unsere Hörer («Vi hilser våre lyttere»). Angivelig senket soldatene på begge sider sine våpen for å lytte til sangen.[3]
Den ble raskt snappet opp også av den britiske 8. armé i Nord-Afrika, og i det tysk-okkuperte Europa ble sangen en enorm hit. Lale Andersen spilte inn en engelsk-språklig versjon med tekst av Norman Baillie-Stewart (1909-66)[5] som hadde spionert for tyskerne på 1930-tallet og var den siste britiske statsborger som satt fengslet i Tower of London. Denne versjonen var beregnet på britiske styrker i Nord-Afrika, men med tanke på britisk kampmoral vakte det bekymring at en tysk sang skulle appellere slik til britiske lyttere. Tommy Connor fikk derfor i oppdrag å skrive en engelsk tekst[6] som ble sunget av Anne Shelton. «Lili Marleen» ble utvilsomt andre verdenskrigs mest populære sang. Da Lale Andersen ble spurt hva som forklarte dens popularitet, svarte hun: «Kan vinden forklare hvorfor den ble en storm?»[4] I 1942 uttalte den musikk-interesserte Hitler i en av sine bordtaler: «Denne slageren kommer ikke bare til å begeistre den tyske soldat, men muligvis overleve oss alle.» Etter D-dagen i 1944 sang Marlene Dietrich den på engelsk for allierte styrker like bak invasjonslinjen.[3]
En navnløs soldat strandet i Stalingrad sang sin egen versjon:
- Under en lanterne i et lite hus
- sitter jeg hver aften og leter etter lus.[7]
Propagandafilmen The True Story of Lili Marlene[8] ble innspilt i England i 1944. På tross av tittelen er den full av faktafeil, f.eks er Lale Andersen omdøpt til «Loli Anderson».
Forbud i Danmark[rediger | rediger kilde]
I Danmark ble «Lili Marleen» sunget med tekster som gjorde narr av nazi-eliten. 29. januar 1942 klaget den tyske konsul i Ålborg til politifullmektigen Ehlert at han noen dager før hadde hørt dette sunget på en restaurant:
- Først vi tar Göring i det ene ben.
- Siden tar vi Goebbels og klasker mot en sten.
- Så henger vi Hitler i en stropp
- ved siden av von Ribbentrop.
- Så tar vi oss et grin
- av de fire dumme svin.
Etterforskerne fant ut at sangen iblant ble sunget på fire Ålborg-restauranter, og eierne ble innkalt og måtte love at ikke «Lili Marleen» ble spilt igjen. Den danske «riksadvokat for særlige anliggender» (dvs. forholdet til den tyske okkupasjonsmakten) sendte 4. februar 1942 ut en kunngjøring merket «haster» til alle politimestrene i Danmark: «I Anledning af, at der paa Melodien «Lili Marleen» synges en Del forskellige Smædeviser, skal jeg efter Aftale med Udenrigsministeriet anmode d'Herrer om at forbyde, at nævnte Melodi spilles i Caféer og Restaurationer. Overtrædelser vil foruden Strafansvar efter Omstændighederne medføre, at Restaurationen vil blive lukket. Forbudet bedes omgaaende meddelt Restauratørerne.» Det foreligger 19 politianmeldelser for å ha sunget undergravende versjoner av «Lili Marleen» i Danmark i tiden januar-juni 1942, deretter bare fem ganger frem til oktober 1943. Anmeldelser for å ha sunget «Internasjonalen» finnes derimot fra 1941 til 1944.[9]
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
I 1962 utga Connie Francis en versjon som hun også spilte inn på italiensk og fransk.[2]
I 1980 laget Rainer Werner Fassbinder filmen Lili Marleen.
Selv om sangen synges fra en soldats synsvinkel, fremføres den hovedsakelig av kvinnelige sangere. Det finnes også en norsk versjon av «Lili Marleen», skrevet av Toril Nordvik til albumet Frem fra Glemselen kap.14 med Rita Engebretsen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lili Marleen, Britannica
- ^ a b «Lili Marleen», Songfacts
- ^ a b c «Wie «Lili Marleen» zum Kriegslied wurde», Deutschlandfunk
- ^ a b The song that ruled the airwaves during WWII
- ^ «Norman Baillie-Stewart»
- ^ Engelsk versjon av Tommy Connor
- ^ Antony Beevor: Stalingrad (s. 259), Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-430-0401-6
- ^ The true story of Lili Marlene, 1944
- ^ Svend Nielsen: Lili Marleen under besættelsen, 1997
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hans Leip: Die kleine Hafenorgel. Gedichte und Zeichnungen. Mit zahlr. Textillustrationen. Christian Wegner, Hamburg, 1937.
- Lale Andersen: Leben mit einem Lied. dtv, München 1981, ISBN 3-423-01003-7.
- Katja Protte, «Mythos „Lili Marleen“ – Ein Lied im Zeitalter der Weltkriege», i: Militärgeschichtliche Zeitschrift, Jg. 63 (2004), Heft 2, a. 355–400.
- Christian Peters, Lili Marleen. Ein Schlager macht Geschichte, Aust.-Kat. Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland, Bonn 2001.
- Liel Leibovitz, Matthew I. Miller: Lili Marlene. The Soldiers’ Song of World War II. Norton, New York, NY u. a. 2008, ISBN 978-0-393-06584-8, (Deutsch: Lili Marleen. Ein Lied bewegt die Welt. Aus dem amerikanischen Englisch von Nathalie Lemmens. Edition Elke Heidenreich bei C. Bertelsmann, München 2009, ISBN 978-3-570-58006-6).
- «Exkurs: Der Mythos „Lili Marleen“». I: Axel Jockwer: Unterhaltungsmusik im Dritten Reich. Konstanz, Univ., Diss., 2005, s. 234–245.
- Rosa Sale Rose: Lili Marleen. Canción de amor y muerte. Global Rhythm Press, Barcelona 2008, ISBN 978-84-96879-28-7.
deutsche Ausgabe: Lili Marleen. Die Geschichte eines Liedes von der Liebe und vom Tod, aus dem Spanischen von Andreas Löhrer, dtv, 2010, ISBN 978-3-423-24801-3. - Kai Sichtermann: Kultsongs & Evergreens. Parthas Verlag, Berlin 2010, ISBN 978-3869640297, S. 137.