Slaget ved Aigospotamoi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Aigospotamoi
Konflikt: Peloponneskrigen
Slaget ved Aigospotamoi
En gresk trireme
Dato 404 f.Kr.
Sted Aigospotamoi, Hellespont
Resultat
Avgjørende spartansk seier
Parter
Athen Sparta
Kommandanter
6 generaler Lysander
Styrker
170 skip ?
Tap
160 skip, og flere tusen menn henrettet etter slaget få tap
Peloponneskrigen
SybotaPoteidaiaKhalkisNafpaktosTanagraOlpaiPylosSfakteriaDelionAmfipolisMantineiaDen sicilianske ekspedisjonSymeKynossemaAbydosKyzikosNotionArginusaiAigospotamoi

Slaget ved Aigospotamoi var det siste store slaget i Peloponneskrigen. I slaget ble den athenske flåten totalt ødelagt i kampen mot Sparta, under ledelse av Lysander. Dette avgjorde krigen fordi Athen ikke kunne importere korn eller kommunisere med resten av sitt rike uten kontroll over havet.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Lysanders felttog[rediger | rediger kilde]

Etter det alvorlige spartanske nederlaget i 405 f.Kr. i slaget ved Arginusai, fikk Lysander, kommandanten som var ansvarlig for de første spartanske marineseirene, tilbake kommandoen.[1] Siden den spartanske grunnloven forbød kommandanter fra å ha embetet navark mer enn en gang, ble han istedet utnevnt som viseadmiral med en klar forståelse av at dette bare var et juridisk trekk.[2]

En av Lysanders fordeler som kommandant var hans nære forhold med den persiske prinsen Kyros. Han brukte denne forbindelsen og skaffet raskt penger til å gjenoppbygge den spartanske flåten.[3] Da Kyros ble kalt tilbake til Susa av sin far Dareios, utnevnte han Lysander som satrap i Lille-Asia.[4] Med ressursene til hele denne velstående persiske provinsen til sin disposisjon, klarte Lysander raskt å sette sammen sin nye flåte.

Han satte så i gang en rekke felttog i Egeerhavet.[5] Han tok flere athensk-kontrollerte byer og angrep tallrike øyer. Han klarte derimot ikke å bevege seg nord til Hellesponten på grunn av trusselen fra den athenske flåten ved Samos. For å avlede athenerne, slo Lysander til vestover. Han nærmet seg selve Athen og angrep Aegina og Salamis, og han gikk til og med i lang i Attika. Den athenske flåten satte etter ham, men Lysander seilte rundt dem, nådde Hellespont og etablerte en base ved Abydos. Derfra tok han den strategisk viktige byen Lampsakos. Veien inn i Bosporos var dermed åpen slik at han kunne stenge handelsrutene som athenerne fikk sine hovedforsyninger av korn. Dersom athenerne skulle unngå sult, måtte Lysander stanses umiddelbart.

Den athenske responsen[rediger | rediger kilde]

Den athenske flåten tok igjen Lysander kort tid etter at han hadde tatt Lampsakos, og athenerne etablerte en base ved Sestos. Men muligens på grunn av behovet for å holde øye med Lysander, satte de opp en leir på en strand mye nærmere Lampsakos. Plasseringen var ikke ideell på grunn av at den manglet havn og vanskelighetene med å forsyne flåten, men nærheten ser ut til å ha vært viktigst hos de athenske generalene.[6] Hver dag seilte flåten ut til Lampsakos i kampformasjon og ventet utenfor havnen. Da Lysander nektet å dukke opp, reiste de hjem til basen igjen.[7]

Alkibiades' innblanding[rediger | rediger kilde]

På dette tidspunktet levde den athenske lederen Alkibiades i eksil i et slott ganske nær den athenske leiren. Han kom ned til stranden hvor skipene samlet seg og la flere forslag frem for generalene. Han foreslo å flytte flåten til den sikrere basen på Sestos. Samtidig hevdet han at flere thrakiske konger hadde tilbudt å skaffe ham en hær. Dersom generalene ville dele kommandoen med ham, hevdet han at han ville bruke denne hæren for å hjelpe athenerne. Generalene avslo dette tilbudet og avslo hans råd. Alkibiades returnerte hjem.[8]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer to beretninger om slaget ved Aegospotami. Diodorus Siculus forteller at den athenske generalen som ledet flåten den femte dagen ved Sestos, Filokles, seilte ut med tretti skip og beordret de andre om å følge ham.[9] Donald Kagan har hevdet at den athenske strategien, dersom denne beretningen stemmer, må ha vært å trekke peloponneserne inn i et angrep på en mindre styrke slik at den større styrken kunne overraske dem.[10] Den mindre styrken ble umiddelbart beseiret og resten av flåten ble overrumplet på stranden.

Xenofon forteller derimot at hele den athenske flåten kom ut som vanlig på dagen for slaget, og Lysander forble i havnen. Da athenerne returnerte til leiren, spredte sjømennene seg for å samle mat. Lysanders flåte seilte så over fra Abydos og erobret de fleste skipene på stranden uten kamper til sjøs i det hele tatt.[11]

Uansett hvilken beretning om slaget som er korrekt, var resultatet klart. Den athenske flåten ble knust, bare ni skip unnslapp, ledet av general Konon. Lysander erobret nesten alle de andre sammen med tre eller fire tusen athenske sjømenn. Av de skipene som unnslapp, ble budbringerskipet Paralos sendt for å informere Athen om katastrofen. Rest søkte sammen med Konon tilflukt hos en vennligsinnet hersker på Kypros.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Lysander og hans seirende flåte seilte tilbake til Abydos. Der ble tusenvis av athenske fanger henrettet. Han begynte så å bevege seg mot Athen og erobret byer på veien. Athenerne som nå var uten flåte, var maktesløse mot ham. Bare ved Samos møtte Lysander motstand. Den demokratiske regjeringen der som var lojal til det siste mot Athen, nektet å gi opp, og Lysander etterlot en beleiringsstyrke bak seg.

Xenofon forteller at da nyhetene om nederlaget nådde Athen «steg et klagrop fra Pireus som bredte seg gjennom de lange murene til byen, hver mann gav nyhetene videre, og i løpet av natten sov ingen, alle sørget, ikke bare for de omkomne, men langt mer for seg selv.»[12]

Athenerne fryktet hevnen til de seirende spartanerne og stålsatte seg for å holde ut, men deres sak var håpløs. Etter en beleiring overgav byen seg i mars 404 f.Kr. Murene rundt byen ble revet, og en oligarkisk spartavennlig regjering ble innsatt, de tretti tyrannenes regime. Den spartanske seieren ved Aegospotami markerte slutten på 27 år med krig, plasserte Sparta i en posisjon av fullstendig dominans i hele den greske verden og etablerte en politisk orden som ville vare i mer enn tretti år.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Xenofon, Hellenica 2.1.6-7
  2. ^ Kagan, The Peloponnesian War, 469
  3. ^ Xenofon, Hellenica 2.1.11-12
  4. ^ Xenofon, Hellenica 2.1.14
  5. ^ Xenofon, Hellenica 2.1.15-19
  6. ^ Kagan, The Peloponnesian War, 473
  7. ^ Xenophon, Hellenica 2.1.23
  8. ^ Xenophon, Hellenica 2.1.25-26
  9. ^ Diodorus Siculus, Library 13.106.1]
  10. ^ Donald Kagan, The Peloponnesian War
  11. ^ Xenophon, Hellenica 2.2.1
  12. ^ Xenophon, Hellenica 2.2.3

Litteratur[rediger | rediger kilde]