Blåkveite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Blåkveite
Blåkveite
Vitenskapelig(e)
navn
:
Reinhardtius hippoglossoides
Walbaum, 1792
Norsk(e) navn: blåkveite,
svartkveite
Hører til: kveiter,
flyndrefamilien,
flyndrefisker
Habitat: bentiske saltvannssystemer
Utbredelse: Sirkumpolar

Blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides) er en flat beinfisk i flyndrefamilien og tilhører gruppen kveiter. Hunnene kan bli opp mot 20 kg[1] tunge (men sjelden over 10 kg i norske farvann), mens hannene veier betydelig mindre. Arten regnes som en god matfisk. Den trives på dypt vann som ikke overstiger 4°C[1], blant annet utenfor norskekysten. Arten står per januar 2013 ikke oppført på IUCNs rødliste.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Blåkveita gjennomgår en tilsvarende metamorfose som kveite, som den ellers ligner svært mye på, men blindsiden er pigmentert og bare litt lysere enn dorsalsiden (øyesiden), noe som indikerer at arten har et mer pelagisk levesett enn kveita. Hunnene blir størst, opp mot 120 cm i lengde.[1] Hannene blir sjelden større enn 65–70 cm.[1]

Arten har et aktivt levesett med både vertikale og horisontale migrasjoner. Arten livnærer seg i hovedsak av annen fisk, blekksprut og krepsdyr. Predasjon på bestanden skjer blant annet fra klappmyss. Blåkveita utvikler seg sent og det er antatt at arten kan leve til den blir mer enn 30 år gammel.[1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Blåkveite har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule. Det eksisterer bestander nord i Atlanterhavet og i det nordlige Stillehavet. Blåkveite i Nordatlanteren deles gjerne inn i tre ulike bestander (også kalt forvaltningsenheter). Den nordvestlige bestanden finnes utenfor kysten av Canada og Vest-Grønland. Den vestnordiske bestanden finnes langs kysten av Øst-Grønland og ved Island og Færøyene. Og den nordøst-arktiske bestanden finnes i Barentshavet og det østlige Norskehavet. Det er signifikant genetisk variasjon mellom blåkveite fra de forskjellige regionene, men merkeforsøk viser at det er vandringer mellom bestandene. Arten gyter om vinteren.

Den nordøst-arktiske bestanden gyter i den øvre delen av kontinentalsokkelskråningen, fra Vesterålen til Bjørnøya. Ungfisken vokser hovedsakelig opp i områdene rundt Svalbard, mens voksen fisk gjerne står på 600–1200 meters dyp langs Eggakanten.

Forbud mot fangst[rediger | rediger kilde]

«I flere år har det vært forbud mot å fiske blåkveite fra Lofoten og sørover, på grunn av for mye dioksin i fisken» skrev NRK i 2012.[2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Reinhardtius hippoglossoides – bilder, video eller lyd