Legemsbeskadigelse
Legemsbeskadigelse er en forbrytelse som etter den norske Almindelig borgerlig Straffelov går ut på å skade en person på legeme eller helbred, eller hensette vedkommende i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand, se nærmere § 229.
Gjerningsbeskrivelsen[rediger | rediger kilde]
Det mest praktiske alternativet i gjerningsbeskrivelsen er skade på legeme. Hva som er skade må vurderes konkret, og det må trekkes en grense mot påkjenninger av mer bagatellmessig natur. Det må ha skjedd en fysisk forstyrrelse av kroppen, som må være av en viss art og ha et visst omfang, eventuelt en viss varighet. Ting som ikke leges vil fort bli å anse som en skade, eksempelvis en tann som er slått ut, skjemmende arr og lignende. Det skal i slike tilfeller ikke så mye til for at vilkåret anses oppfylt. Der forstyrrelsen leges etter hvert vil det normalt kreves mer. Knivstikk, brudd og lignende vil bli normalt bli ansett som skade, men derimot ikke blåmerker, små rift i huden eller moderate hevelser. Grensen må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Skade på helbred vil kunne foreligge uten noen fysisk skade, dersom skadelidte er påført psykiske problemer av en viss alvorlighetsgrad. Forbigående ubehag, som f.eks. kvalme eller svimmelhet, er derimot ikke nok.
Det andre alternativet om å hensette noen i bevisstløshet eller lignende tilstand, kan for eksempel være å bedøve noen ved å tilsette stoffer i vedkommendes mat eller drikke, eller på annen måte alvorlig svekke vedkommendes mulighet til å ta vare på seg selv. Dette alternativet er lite brukt i praksis.
Skyldkrav[rediger | rediger kilde]
Det alminnelige skyldkravet er forsett, i samsvar med straffeloven § 40. Det som skiller legemsbeskadigelsen fra legemsfornærmelsen der det foreligger en skade, er at selve skaden må være omfattet av gjerningspersonens forsett. Han må således ha hatt til hensikt å skade, eller sett det som overveiende sannsynlig at en skade ville inntreffe som følge av hans handling. Ofte vil dette i grensetilfeller være vanskelig å bevise, slik at påtalemyndigheten nøyer seg med tiltale for legemsfornærmelse med skadefølge. Medvirkning er straffbart. Uaktsom legemsbeskadigelse rammes av straffeloven §§ 237-238, men disse anvendes lite i praksis.
Der visse uforsettlige følger øker strafferammen (se nedenfor) er det et vilkår at gjerningsmannen kunne ha innsett at denne følgen ville inntreffe, såkalt culpa levissima.
Strafferamme og straffutmåling[rediger | rediger kilde]
Den alminnelige strafferammen for legemsbeskadigelse er fengsel inntil 4 år, men denne økes til 6 år der handlingen har medført sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker eller «en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt». Medfører handlingen døden er strafferammen fengsel inntil 10 år. De alminnelige strafferammene blir i henhold til § 61 fordoblet dersom gjerningsmannen tidligere innen bestemte tidsrom (6 eller 2 år basert på om det er snakk om en forbrytelse eller forseelse) har vært dømt for forhold av samme art.
Straffutmålingen i den enkelte sak vil komme an på mange forhold, som for eksempel gjerningsmannens subjektive forhold, tidligere straffehistorie osv. Generelt kan det imidlertid sies at straffen for en legemsbeskadigelse vanligvis vil gå ut på ubetinget fengselsstraff av en viss lengde. En rent betinget fengselsstraff eller samfunnsstraff vil normalt bare komme på tale der gjerningsmannen er tidligere ustraffet, eller andre særlige forhold gjør seg gjeldende.