Kongeriket Thessaloniki

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Regnum Thessalonicae
Kongeriket Thessaloniki
Vasallstat under Det latinske rike
1204–1224

Våpenet til Thessaloniki

Våpen

Plasseringa til Thessaloniki
Plasseringa til Thessaloniki
Kongeriket Thessaloniki i 1204
Hovedstad Thessaloniki
Styreform Monarki
Konge
 - 1204-1207 Bonifatius av Montferrat
 - 1207-1224 Demetrius av Montferrat
Historisk periode Middelalderen
 - Kongedømmet etableres 1202
 - Innlemmet i Despotatet Epirus 1224
I dag en del av Hellas

Kongeriket Thessaloniki (gresk: Βασίλειο της Θεσσαλονίκης, transkribert: Vasílio tis Thessaloníkis) var en kortvarig korsfarerstat som ble grunnlagt da Det fjerde korstog erobret Østromerrikets territorium i Makedonia og Thessalia I 1204. Området ble erobret av Despotatet Epirus I 1224 og ble innlemmet i dette riket. Korsfarernes etterkommere fortsatte å utnevne titulære konger av Thessaloniki fram til 1320.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Konstantinopel og Østromerriket ble erobret av korsfarerne i Det fjerde korstog var det ventet både av korsfarerne og østromerne at lederen for korstoget, den lombardiske marki Bonifatius av Montferrat skulle bli ny keiser i Det latinske riket som var imperiets nye navn. Venetianerne, under ledelse av den gamle dogen Enrico Dandolo, var innflytelsesrike bidragsytere til korstoget, og de mente at Bonifatius hadde for sterke bånd til østromerne ettersom to av hans brødre Konrad og Rainier av Montferrat var gift inn i den bysantinske keiserfamilien. Dandolo var en av lederne for korstoget og han kunne med letthet selv ha lansert seg som ny keiser, men det ville føre til store konstitusjonelle problemer hjemme i Republikken Venezia.[1] Han lanserte derfor Balduin I, greve av Flandern, som keiser, dette var en løsning som ga Dandolo god mulighet til selv å styre utviklingen.

Etablering av riket[rediger | rediger kilde]

Korsfarerne fordelte riket mellom seg og Bonifatius, som var rasende over å bli forbigått, fikk tildelt Anatolia som len under keiseren. Dette var han ikke fornøyd med, og han krevde å få Thessaloniki, rikets nest største by.[2] Problemet var at byen ikke var erobret, og Balduin I ønsket å dra for å erobre denne byen. Bonifatius motsatte seg dette og det utviklet seg nesten til strid mellom styrkene fra Flandern og fra Lombardia før Bonifatius fikk sin vilje og førte sine styrker mot Thessaloniki. Han erobret byen og området og etablerte det som et kongedømme selv om tittelen konge ikke ble brukt. Kilder fra det 13. og 14. århundre mener at Bonifatius begrunnet sitt krav med at hans bror Rainier hadde blitt lovet Thessaloniki da han i 1180 giftet seg med Maria Komnene, datter til keiser Manuel I Komnenos. Rainier av Montferrat ble døde eller ble drept rundt 1183.

I 1204-1205 utvidet Bonifatius sitt kongerike sørover i Hellas, gjennom Thessalia, Boiotia, Euboia og Attika. Grensene for riket ser likevel ut til å ha gått bare til byene Domokos, Pharsalus og Velestino, alle i det nordlige Thessalia. Området lenger sør, med byene Zetounion og Ravennika, lå under guvernører som var utnevnt av keiseren, og fyrstedømmene i det sørlige Hellas var vasaller under Bonifatius.[3] I 1208-1209 sendte keiser Henrik av Flandern (som hadde blitt keiser etter sin bror Balduins død i 1205) en ekspedisjon mot de opprørske lombardiske baronene og det endte med at Hertugdømmet Athen, Grevskapene Bodonitsa, Salona og triarkiet (de tre baroniene) på Euboia nå ble direkte underlagt keiseren i Konstantinopel.[4]

Det lombardiske opprøret[rediger | rediger kilde]

Bonifatius’ styre varte mindre enn to år. Den 4. september 1207 ble han angrepet og drept av tsar Kaloyan av Bulgaria. Kaloyan var for øvrig den samme som to år tidligere hadde tatt keiser Balduin I til fange og drept ham. Kongetronen ble overtatt av Bonifatius’ mindreårige sønn Demetrius av Montferrat og den reelle makten havnet hos forskjellige adelsmenn av lombardisk opphav. Grev Oberto II av Biandrate (i Piemonte) var regent for barnet, og han begynte ganske snart å konspirere med den keiserlige stallmester Amadeo Buffa om å få erstattet Demetrius med hans eldre bror Vilhelm VI av Montferrat som nå var marki i Montferrat etter sin far. De var også i åpenlys opposisjon til keiseren, Henrik av Flandern. Henrik angrep Thessaloniki militært i 1209 og tvang lombardierne til underkastelse. Regenten Oberto II ble erstattet av Henriks bror Eustace av Flandern.

Krigen mot Epirus og rikets fall[rediger | rediger kilde]

Keiser Mikael I Komnenos Dukas i Despotatet Epirus, et av det østromerske rikets eksilriker, var tidligere alliert med Bonifatius, men i 1210 utnyttet han de indre motsetningene blant latinerne og angrep kongedømmet. Thessaloniki ble samtidig utsatt for angrep fra bulgarerne uten at de utgjorde noen avgjørende trussel under sin forholdsvis svake og uerfarne leder, tsar Boril av Bulgaria. Henrik av Flandern slo tilbake angrepene uten alt for store problemer. Etter Mikael I’s død i 1214 begynte hans etterfølger Teodoros Komnenos Dukas å angripe Thessaloniki på nytt. I løpet av de følgende ni årene erobret Teodoros gradvis mer og mer av kongerikets territorium, bortsett fra selve byen. Dette skyldtes i stor grad at herskerne i Konstantinopel var beskjeftiget med krigføring mot Keiserriket Nikea. I 1224, da kong Demetrius ble myndig og kunne utøve makten selv, erobret Teodoros også hovedstaden Thessaloniki og hele kongeriket ble innlemmet i Despotatet Epirus.[5] Kort tid etter lot Teodoros seg krone til keiser og hersket nå over et rike som strakte seg fra Adriaterhavet til Egeerhavet og omfattet Epirus, Thessalia og det meste av Makedonia.[6] Da Teodoros’ rike var på sitt mektigste, rundt 1230, ble han imidlertid slått av bulgarerne i et slag ved Klokotnitsa og Teodoros ble tatt til fange.

Titulære konger[rediger | rediger kilde]

Overhodene i markisatet Montferrat fortsatte å titulere seg som konger av Thessaloniki helt til 1284. I 1266 lovte keiser Balduin II av Courtenay bort kongetittelen i Thessaloniki til hertug Hugo IV av Burgund dersom de klarte å gjenopprette riket. Balduin II var da selv var bare titulær keiser av Det latinske rike etter at han var avsatt og jaget ut av Konstantinopel i 1261. På 1300-tallet kom det også til flere som påberopte seg tittelen.[7]

Konger av Thessaloniki[rediger | rediger kilde]

Titulære konger av Thessaloniki[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norwich 1997 & s. 318.
  2. ^ Norwich 1995 & s. 320.
  3. ^ Van Tricht 2011 & s. 161-162.
  4. ^ Van Tricht 2011 & s. 162-163.
  5. ^ Moreakrøniken.
  6. ^ Bartusis 1992 & s. 23.
  7. ^ Topping 1975 & s. 109.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norwich, John Julius (1997). Bysants’ historie. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-1912-2. 
  • Filip Van Tricht (2011). The Latin Renovatio of Byzantium: The Empire of Constantinople (1204–1228). Brill. ISBN 978-90-04-20323-5. 
  • The Old French Chronicle of Morea: An Account of Frankish Greece after the Fourth Crusade. Routledge. ISBN 9781134797462.  Teksten « oversetter Anne van Arsdall og Helen Moody » ignoreres (hjelp)
  • Peter Topping (1975). The Morea:1311-1364, i A History of the Crusades: The Fourteenth and Fifteenth Centuries, Vol. III. University of Wisconsin Press. 
  • Mark C. Bartusis (1992). The Late Byzantine Army: Arms and Society 1204-1453. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1620-2. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongeriket_Thessaloniki&oldid=24213430»