Fossegrim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fossegrim eller grim er et overnaturlig vesen eller en vette som ifølge norsk folketro holder til ved elver og særlig fosser og kverner.

Han er kjent for å være en meget dyktig felespiller som spiller naturens mektige klang – lyden av skog, av vind – alt kan høres dirrende mellom fiolinens strenger. Fossegrimen er villig til å lære bort sitt fiolinspill om man fire torsdager på rad kommer med et saftig fenalår stjålet fra naboens stabbur. Dette må skje i dypeste hemmelighet. Hvis man derimot ikke kommer med et godt nok kjøttstykke til ham, svarer grimen:

Eg skal læra deg leikjen stille, men inkje på den slå,
fe du ga meg det bånåbeinet som inkje kjøt va` på.

Fossegrimen er ikke den samme overnaturlige figuren som hans trolske bror Nøkken. Fossegrimen var en populær figur innen nasjonalromantikken.

I følge gammel tro lærte Myllargutten å spille fele av Fossegrimen mot at han satte sjelen sin i pant. Slik ble han i det minste tolket av nasjonalromantikerne. Rikard Berge hevdet at han fortalte historien om fossegrimen til Håvard Gibøen da de var gutter, og at han som liten trodde på historien. Da Theodor Kjerulf nevnte Fossegrimen for Myllarguten da de møttes i 1847, viste spelemannen derimot en forsiktig skepsis til denne byfanten som festet lit til slike skrøner.

Motivet med musikeren som lærer å spille av fossegrimen, er også brukt i et monument over fiolinisten og komponisten Ole Bull (1810–1880) på Ole Bulls plass i Bergen sentrum. Øverst på monumentet står en statue av musikeren som spiller på sitt instrument, mens fossegrimen (eller nøkken) står på kne like nedenfor og spiller harpe i en foss. På den måten ville skulptøren Stephan Sinding (1846–1922) vise at Ole Bull lot seg inspirere av norsk natur og folkemusikk.

I Sverige kalles fossegrimen ofte «Strömkarlen» eller «Näcken», som også kan tilsvare den norske nøkken.

Se også[rediger | rediger kilde]