Heipiplerke
| Heipiplerke | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Anthus pratensis L., 1758 |
| Norsk(e) navn: | heipiplerke |
| Hører til: | piplerker, erlefamilien, spurvefugler |
| Habitat: | nær bakken, i ukultivert, åpent landskap |
| Utbredelse: | hekker nord i Europa og Asia, trekker til søndre Europa og Asia, samt nord i Afrika, er standfugl vest i Europa |
Heipiplerke (Anthus pratensis) er en fugl i erlefamilien.
Innhold |
Utseende og låt [rediger]
Heipiplerka er knapt 15 cm lang og dermed noe mindre enn trepiplerka som ellers ligner mye. Sammenligna med denne er heipiplerka litt gråere i fargen og brystet er mindre gulaktig og finere streka. Bakkloa hos heipiplerka er mye lengre enn på trepiplerka. Beina er rødaktige og nebbet tynt og spisst.
Lokkelåten til heipiplerka er et skarpt "ist" eller "ististist", i nærheten av reiret høres ofte et utholdende og monotont "tlitlitli". Sangen, som fuglen framfører i korte sangflukter, er høy og fin. Fuglen starter å synge før sangflukta, og stiger deretter opp fra ei tue eller en stein, og vender som regel ikke tilbake til utgangspunktet når den glir ned.
I felt skiller man heipiplerka fra trepiplerka snarere på grunn av omgivelsene og låta enn på utseende. Heipiplerkas sangflukt er heller ikke like iøynefallende som trepiplerkas.
Utbredelse [rediger]
Heipiplerka hekker i de fleste område i det nordlige Eurasia og også på østsida av Grønland.[1] Storparten av verdenspopulasjonen er trekkfugler som overvintrer i vestlige og sørlige deler av Europa, det nordlige Afrika og sørøst i Asia. Fuglene som hekker på de britiske øyene og i kystområda vest på det europeiske fastlandet er derimot standfugler.
Taksonomi [rediger]
Heipiplerka blir delt opp i to underarter:
- Anthus pratensis pratensis – storparten av verdenspopulasjonen hører til nominatforma.
- Anthus pratensis whistleri (Clancey, 1942) – standfugl på Irland og i det vestlige Skottland.
Forekomst i Norge og trekkforhold [rediger]
Heipiplerka er en av de vanligste fugleartene i Norge, og bestanden har blitt regna til godt over 1 million par. Den trives best til fjells i område med lite vegetasjon, i vierregionen og lavregionen, på myrer i bjørkebeltet og til dels også i lavereliggende områder, og på åpne heier langs kysten. Den er vanlig over det meste av landet, men i sørøst er heipiplerka sjelden, og skyr skogen, og om sommeren også jordbrukslandskapet.
Heipiplerkene trekker ut av landet i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. På trekket sørover ser en fuglene ofte i flokker i åpent landskap og ved vatn. De overvintrer rundt Middelhavet og i Vest-Europa fra Belgia og sørover.
Biotop og hekking [rediger]
Heipiplerka hekker i åpent landskap. Reiret blir lagt på marka, oftest gjemt inn under ei tue, og er et lite byggverk av strå og mose fora med hår. Hunnen legger 4-6 lyst gråflekkete egg som blir ruga i 13 dager. Ungfuglene blir siden mata av begge foreldra i 12 til 14 dager. Heipiplerka er en av de vanligste vertsfuglene for gjøken sin unge.
Føde [rediger]
Heipiplerkene livnærer seg i sommerhalvåret hovedsakelig på små dagaktive insekt og edderkoppdyr av alle slag, i vinterhalvåret også på små snegler og frø.
Referanser [rediger]
Noter [rediger]
- ^ Lars Larsson (2001) Birds of the World, CD-rom
Kilder [rediger]
- Svensk Wikipedia.
- Norsk Fugleatlas, 1994.
- Wiesenpieper i tyskspråkleg Wikipedia 14 august 2005
- Roland Stav og Thord Fransson, Nordens fåglar, Norstedts, 1991, ISBN 91-1-913142-9
- Lars Larsson (2001) Birds of the World, CD-rom
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Anthus pratensis – bilder, video eller lyd |
 |
Wikispecies: Anthus pratensis – detaljert artsinformasjon |
