Grue kirke-brannen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°28′18″N 12°2′59″Ø Brannen i Grue kirke 26. mai 1822 krevde minst 113 menneskeliv, kanskje 116 eller 117 - flere enn ved noen annen kjent brann i Norge.[1] Hendelsen ble dokumentert av Kristian Østberg (1897) i Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822.[2]

Den historiske kirken[rediger | rediger kilde]

Den gamle Grue kirke sto ved Skulstad, nordvest for Kirkenær i Solør. Den eldste delen av kirken var fra 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Omkring 1600 ble kirken påbygd med to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier, slik at kirken i alt kunne romme 600-700 mennesker.

En brannfelle[rediger | rediger kilde]

Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover, og stengte samtidig i åpen stilling trappen til galleriene. Vinduene med blyinnfattede glass var plassert høyt oppe på veggen og forsynt med jerngitter utvendig. Utvendig var kirken tjærebredd. Det er gjort beregninger som viser at kirken i tidsrommet 1600 til 1822 i alt var blitt innsatt med 17 tonn tjære.

Brannforløp og evakuering[rediger | rediger kilde]

1. pinsedag 1822 var kirken fylt til siste plass. Det var en klar og varm forsommerdag. Midt under sogneprest Iver Hesselbergs preken begynte det å brenne i ytterveggen på sørskipet, og brannen slo raskt inn. I løpet av 10-15 minutter var kirken fullstendig overtent og brant raskt ned til grunnen.

Evakueringen ble vanskeliggjort av måten dørene var konstruert på, og det oppsto raskt panikk inne i kirken og en alles kamp mot alle for å komme seg ut. Det offisielle tallet på omkomne er 113. Men tallet 116 og 117 er også nevnt. Av dem som brant inne, var betegnende nok bare 7 voksne menn. Minst 45 av de omkomne var barn under 16 år. Mange ble fanget i trappene ned fra galleriene, der de ugifte kvinnene pleide å sitte. De som var kommet seg ut, forsøkte å holde dørene åpne, men arbeidet ble vanskeliggjort av presset mot dørene innenfra og den voldsomme varmen. Noen reddet seg ut gjennom vinduene, blant andre sogneprest Hesselberg. Mange av de overlevende hadde svære forbrenninger. Bare én av de omkomne kunne identifiseres – fogd Dines Guldberg Høegh – ved hjelp av sabelen og uniformsknappene. Sabelen er i dag utstilt i sakristiet i Grue kirke.

1. juni ble ofrene gravlagt i fem kister på branntomten, hvorav Høegh i egen kiste.

Hvordan kunne det skje?[rediger | rediger kilde]

Brannårsaken ble aldri funnet. Én teori er at en gnist fra et fyrfat som kirketjeneren hentet glør i på nabogarden til å tenne alterlysene med, kunne ha antent veggen. En annen versjon var at en person skulle ha eksperimentert med et brennglass utenfor kirken.

Ny kirke[rediger | rediger kilde]

På plassen foran den nye kirken ble det i 1922 reist en bauta til minne om dem som omkom i brannen. Den nye Grue kirke, i Kirkenær sentrum, sto ferdig i 1828.

Våren 2005 ble det reist en informasjonstavle ved Skulstad, rett syd for der den gamle kirken stod. Der er det kopi av gammelt og nytt kart som viser hvordan elveløpet var før og er i dag, og en del informasjon om kirken og hvor den stod. Kirketomten ligger i dag midt ute i Glåma.

Brannen i Grue kirke førte til at det kom en lov om at alle dører i offentlige bygg skulle vende utover.[3]

Katastrofen er kunstnerisk og filosofisk behandlet av Peter Wessel Zapffe i romanen Lyksalig pinsefest.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://snl.no/Grue_kirke
  2. ^ Østberg, Kristian (1897): Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822
  3. ^ «Kirkene i Grue», Grue kommune

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Østberg, Kristian (1897): Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822 / Beretninger m. m. samlede og udg. af Kristian Østberg. Christiania: Robert Østberg, Øvre Ullern. Sambok 286332688

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]