Lyksalig pinsefest

Lyksalig pinsefest
Forfatter(e)	Peter Wessel Zapffe
Utgitt	1972

Lyksalig pinsefest er en roman av Peter Wessel Zapffe. Romanen skildrer brannen i Grue kirke 26. mai 1822, som brøt ut under høymessen 1. pinsedag og krevde 116 menneskeliv – de fleste kvinner og barn.^[2]

Romanens utgangspunkt[rediger | rediger kilde]

Våren og forsommeren 1822 var uvanlig varm og tørr med flere uker uten regn. 1. pinsedag 1822 var Grue kirke fylt til siste plass. Antagelig var 500–600 til stede, kanskje enda flere, slik at kirken var nær fullsatt. Kirkegang var obligatorisk i Norge, som følge av Christian VIs helligdagsforordning om tvungen kirkegang fra 1735. Det var en klar og varm forsommerdag med sterk sørlig til sørøstlig vind.

Under sogneprest Iver Hesselbergs preken brøt det ut en brann i kirkerommet, og i løpet av 10–15 minutter var kirken fullstendig overtent. De som ikke hadde kommet seg ut innen denne tiden, omkom. Etter én time var kirken brent ned til grunnen.

Handling[rediger | rediger kilde]

Beretningen er ført i pennen av en mann av i dag, som jevnlig møtes med fire venner for å diskutere filosofiske og religiøse problemer. To av dem er teologer – Christian er konservativ og ortodoks, mens Frederik er liberal og mer søkende. Jørgen og Henrik er ateister, mens jeg-personen, som tar referat fra møtene og i boka kaller seg «sekretæren», er en tviler.

Det er Jørgen som lanserer brannen i Grue kirke som tema, og som på første møte redegjør for sjølve hendelsesforløpet ved å referere øyenvitneskildringer og forhørsprotokoller. Her benytter forfatteren en blanding av fiktive øyenvitner og historiske dokumenter. Jørgen vil dessuten levendegjøre hendelsen for de andre ved å ta dem med på en tenkt tilstedeværelse inne i kirka under brannen, og vi følger de redningsløst fortapte fra sekund til sekund like inn i døden.

I neste møte refererer Jørgen samtidas og den nære ettertidas kommentar til og forklaring av katastrofen. Teologer og kristne så på brannen som et tegn på Guds uransakelighet, og at Herren til tross for sine harde refselser vil det beste for menneskene. En slik straffedom bør få menneskene til å vende seg til Ham. Jørgen bruker hendelsen og kirkens utlegning av den som et utgangspunkt for å ta opp det paradoksale i at en gud som er allmektig og som derfor har villet denne katastrofen, samtidig sies å være kjærlighet.

Under dette og to påfølgende møter opptrer Henrik som enfant terrible som håner alle kristne sannheter og utlegninger, men som også ofte kommer med svært slående uttalelser. Christian provoseres til stadighet og truer med å reise seg og gå, noe han gjør alvor av mot slutten av romanen. Frederik sier lite, og i løpet av de fire møtene rystes han grunnleggende i sin kristne tro, og de fire gjenværende forenes i en undring over livets mening eller meningsløshet.

Jørgen er den som hele tida legger premissene for samtalene, og som forfatterens talerør trekker konklusjonene: Ikke bare bør kirken som institusjon gjøres ansvarlig for gjennom kirketukt å ha tvunget Grue menighet inn i en åpenbar brannfelle. Hele kristendommens lære om synd, soning og frelse avvises. Han slår fast at kirke og presteskap har ført folket inn i et århundrelangt bedrag som først i de senere årene har mista grepet om menneskenes tanker. I den grad de 116 døde i Grue kirke har bidratt til å sette spørsmålstegn ved kristendommens trosgrunnlag, døde de ikke forgjeves.

Formspråk[rediger | rediger kilde]

Romanen er skrevet i en 1800-talls dansk-norsk rettskriving,^{[trenger referanse]} har lange sitater fra salmer, taler og dokumenter, og er illustrert med kart, plantegninger og fotografier.

Forfatterens research[rediger | rediger kilde]

Zapffe hadde vært i Grue flere ganger i forbindelse med forarbeidet til boken, og han deltok på minnegudstjenesten i forbindelse med 150 års-markeringen. Zapffe satte seg som mål å avkle teologenes argumenter og forklaring av katastrofen. Ikke minst ville han gå i rett med det gudsbildet som sogneprest Hesselberg tegnet i sin tale 1. juni 1822. I boken tar Zapffe et oppgjør med den gud som lot kirken brenne ned over hodet på de som oppsøkte ham. Zapffe ville ha satt opp en minneplakett med ordene: «Reist til evig minde om nidingsdåden som Kirkens gud begikk på dette sted den 26. mai 1822».^[3]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Zapffes bok vakte oppsikt og ble etterfulgt av debatt i Morgenbladet over flere måneder. Anne-Lise Knoff leste Zapffes bok og laget bildet «Grue kirkes brann» der røkelseskaret inngår. Zapffe ønsket ved forarbeidet til boken å gjøre eksperimenter med røkelseskaret for å se om vinden kunne ha tatt med gnister som i sin tur kunne ha startet brann; han fikk ikke tillatelse av museet til å gjøre eksperimenter med det originale røkelseskaret. Zapffe, som var utdannet jurist og hadde arbeidet som dommer, konkluderte med at røkelseskaret og Tosten Utsikt ikke kunne ha forårsaket brannen.^[2]