George Grove

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grove på 1890-tallet

George Grove (født 13. august 1820, død 28. mai 1900) var en britisk musikkskribent. Han er særlig kjent for å ha gitt navn til musikkleksikonet Grove's Dictionary of Music and Musicians.

Grove var utdannet som sivilingeniør, men hans forkjærlighet for musikk ledet ham inn i stillinger innenfor musikken. Da han var ansvarlig for de regelmessige orkesterkonsertene ved Krystallpalasset skrev han en serie med programnotater som senere dannet grunnlaget for hans musikkleksikon. Hans interesse for Franz Schuberts musikk, som på det tidspunktet var neglisjert i England, førte ham og hans venn Arthur Sullivan til å reise til Wien for å lete efter Schuberts uoppdagede manuskripter. Deres efterforskninger førte til oppdagelsen av de tapte notene til Schuberts Rosamunde i 1867.

Han var den første direktøren ved Royal College of Music, fra det ble etablert til han pensjonerte seg i 1894. Han rekrutterte ledende musikere til å undervise ved colleget, blant dem Hubert Parry og Charles Villiers Stanford. Grove etablerte et nært arbeidssamarbeid med Londons eldre musikkonservatorium Royal Academy of Music.

Grove var ved siden av musikken interessert i kristendom, og hadde en nærmest leksikalsk kunnskap om Bibelen. Han skrev blant annet en konkordans i 1854 og om lag tusen sider i William Smiths Dictionary of the Bible.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Grove ble født i Clapham som det åttende av Thomas Groves (1774–1852) elleve barn. Faren var fiske- og vilthandler og gift med Mary (1784–1856), født Blades.[1] Han gikk på en forberedende skole ved Clapham Common, hvor en av skolekameratene var George Granville Bradley, hvis søster Grove senere giftet seg med.[2] Efter Clapham Common begynte Grove på Stockwell (senere kjent som Clapham) Grammar School, hvor astronomen Charles Pritchard var rektor. Her studerte han klassiske fag, teologi, matematikk og naturfilosofi. Pritchard oppfordret sine elever til å interessere seg for litteratur og musikk.[3] Grove gikk regelmessig i Holy Trinity-kirken i Clapham, hvor han hørte Bachs og Händels musikk. Allerede som 16-åring var han dyktig i klassiske fag og matematikk. I 1836 ble han ansatt hos Alexander Gordon, en kjent sivilingeniør i Westminster. I sin fritid fordypet Grove seg i musikken, og gikk på konserter og leste noter.[1]

Enkelte av Groves ingeniørmentorer: Stephenson, Brunel og Barry

Efter fullført læretid ble Grove i 1839 tatt opp som medlem av Institution of Civil Engineers. Et år senere dro han til Glasgow, hvor han fikk erfaring i Robert Napiers fabrikk.[2] I Glasgow hadde han i 1841 et kjærlighetsforhold til Elizabeth Blackwell. Forholdet ble ikke formalisert, men de fikk sønnen George Grove Blackwell i mars 1842. Mellom 1841 og 1846 oppholdt Grove seg på de vestindiske øyer hvor han var ansvarlig ingeniør under byggingen av en rekke fyrtårn.[3] Efter dette ble han ansatt ved Chester and Holyhead Railway, for så å bli assistent for kanal- og broingeniøren Edwin Clark. Han jobbet på Britannia Bridge over Menaistredet. Monteringen av broens seksjoner ble omtalt i The Spectator den 23. juni 1849, og dette var Groves første opptreden i pressen.[4] I denne perioden bodde han i Chester, hvor han lyttet til musikk i katedralen og ble kjent med walisisk folkemusikk.[3]

Musikalsk og kristelig arbeid[rediger | rediger kilde]

Mens han jobbet med Britannia Bridge kom Grove i kontakt med Robert Stephenson, Isambard Kingdom Brunel, Sir Charles Barry og andre fremtredende personligheter som kom for å se på arbeidet. «Disse distingverte herrene la merke til meg og var så gode som gull mot meg. De rådet meg å reise til London og tvang meg til å bli sekretær ved Society of Arts, som på det tidspunktet var ledig efter at Scott Russell hadde pensjonert seg.»[5][fn 1] Dette var i 1849, da Verdensutstillingen i London ble forberedt. Grove var sekretær for Society of Arts under hele utstillingen. Den 23. desember 1851 giftet han seg med Harriet Bradley, søsteren til hans gamle skolekamerat George Bradley. Efter at utstillingen i 1852 var ferdig ble hovedbygningen, kjent som «Krystallpalasset», demontert og gjenoppført i den sydlige London-forstaden Sydenham som et senter for utdanning, kunst og fritidsaktiviteter. Grove ble utnevnt til sekretær for Krystallpalasset og satte sammen et janitsjarkorps med dirigent. Dirigenten var Heinrich Schallehn, som senere ble erstattet av August Manns. Manns utviklet korpset sammen med Grove til et symfoniorkester av full størrelse. Med programmer utvalgt av Grove og Manns ble konsertene ved Krystallpalasset et sentralt trekk ved Londons musikalske scene.[1] Grove skrev programnotatene for konsertene. Groves biograf i Oxford Dictionary of National Biography skrev i 1901 følgende:

August Manns (1825–1907). Med hjelp av Grove utviklet Manns konsertene ved Krystallpalasset til å bli et senter for Londons musikalske scene.
«De daglige og ukentlige orkesterfremføringene ved Sydenham gav initiativ til de beundringsverdige, analytiske kommentarene om musikkomposisjoner som George Groves navn så lenge og så fordelaktig var assosiert med. Han hadde alltid gitt uttrykk for en forkjærlighet for musikk, selv om han aldri hadde hatt noen opplæring innenfor kunsten. Han var selvlært og fikk kunnskapene sine ene og alene fra å ‘plukke opp’ informasjon. ‘Jeg ønsker at det skal være klinkende klart’, sa Grove, ‘at jeg har alltid vært kun en amatør innenfor musikk. Jeg skrev om symfonier og konserter fordi jeg ønsket å klargjøre dem for meg selv og for å utforske hemmelighetene ved disse tingene som sjarmerte meg slik; og derifra utviklet det seg et ønske om å få andre amatører til å se det på samme måte.»[2][fn 2]

Groves musikkanalyser unngikk et hvert hint av teknisk sjargong og forsøkte å klargjøre for enhver som leste dem hva lyttere efter hans mening burde være oppmerksom på. Han skrev en gang følgende om Mozarts symfoni nr. 39 efter å ha streifet innom Mozarts usedvanlige produktivitet i 1788:

«Omstendighetene som nødvendiggjorde slike fryktelige anstrengelser på denne og mange andre anledninger i Mozarts liv har vi ingen midler for å bringe på det rene. Uansett hva de måtte være, var de i overensstemmelse med naturens alminnelige tilstander. Hun [naturen] virker for glad i å fordømme hennes mest begavede sønner til en ildprøve stikk motsatt av hva vi kunne forutse. Det virker like sant innenfor kunst og moral, at det er ikke ved ettergivenhet og gunst, men ved strev og vansker, at sjelen er formet; og i alle jordens aldre må våre David-er, Shakespearer, Danter, Mozarter, og Beethovener underkaste seg prosesser som ingen bortsett fra deres store sjeler kan overleve – til en ildfull prøve av fattigdom, dårlig helse, omsorgssvikt og misforståelser – ‘og bli utprøvd slik sølv blir utprøvd’, at de kan ble læremestere for deres medmennesker for evig tid, og skinne, som stjerner i himmelhvelvingen, for evig og alltid.»[5][fn 3]

Groves programnotater for Krystallpalasset fokuserte ikke utelukkende på hans foretrukne østerriksk-tyske komponister. Han omfavnet et representativt utvalg av komponister, blant annet franskmennene Berlioz, Bizet, Delibes, Gounod, Massenet og Saint-Saëns, samt de fremadstormende britiske komponistene Arthur Sullivan, Hubert Parry, Charles Villiers Stanford, Hamish MacCunn, Edward German og Granville Bantock.[6]

Franz Schubert (øverst), hvis musikk Grove og Arthur Sullivan (nederst) gjenoppdaget i 1867

Blant komponistene Grove ønsket å popularisere var Schubert, hvis musikk hadde gått i glemmeboken i England. Grove og Manns presenterte den første fremføringen av Schuberts C-dursymfoni nr. 9 i England. Grove dro sammen med sin venn Arthur Sullivan til Wien i 1867 for å lete efter Schuberts manuskripter. De fant mange, og ble særlig begeistret over deres siste oppdagelse, som Grove beskrev på følgende vis:

«Jeg fant, på bunnen av skapet, i dets nederste hjørne, en to-fot høy bunke med musikkbøker, som var omhyggelig innpakket og farvet sort av urørt støv som hadde samlet seg i nesten et halvt århundre. … Dette var deler av musikkmanuskriptet til Rosamunde, satt sammen efter den andre fremføringen i desember 1823, og antageligvis ikke rørt siden den gang. Dr. Schneider [konservator] må ha moret seg over vår begeistring; men la oss håpe at han mintes sin tidligere henrykkelse; i hvert fall overså han det pent, og gav oss tillatelse til å kopiere hva vi måtte ønske»[5][fn 4]

I Krystallpalassets unge år tilbrakte Grove meget av sin fritid til å studere Bibelen. Efter å ha funnet ut av at det ikke fantes noen konkordans av de ordentlige navnene i Bibelen, begynte Grove i 1853 med hjelp av sin hustru å lage en fullstendig indeks over hver forekomst av ordentlige navn i Bibelen.[3] Fra 1860 og 1863 assisterte Grove Sir William Smith med hundre sider i et bibel-oppslagsverk. Enkelte av Groves oppføringer, slik som den om profeten Elijah, hadde nesten en boks lengde.[3] I 1859 og 1861 besøkte han Det Hellige Land, og hjalp til i opprettelsen av Palestine Exploration Fund.[1] Erkebiskopen av York sa at Grove var «praktisk talt grunnleggeren av Palestine Exploration Fund, og har gjort underverker for selskapet gjennom flere år.»[5] Grove bemerket senere at «folk insisterer på å se på meg som en musiker, noe jeg virkelig ikke er. Jeg var minst like engasjert i mine undersøkelser av naturens egenskaper og Palestinas små byer (som jeg gjorde for Smith's Dictionary of the Bible og for Arthur Stanley's Sinai and Palestine), som jeg var engasjert i Beethoven og Mendelssohn, kanskje enda mer.»[7][fn 5]

Grove's Dictionary of Music and Musicians[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1873 pensjonerte Grove seg, efter nesten tyve års tjeneste ved Krystallpalasset. Han aksepterte et tilbud fra forlaget Macmillan and Co. om å bli redaktør og direktør i forlaget. Han redigerte Macmillan's Magazine og skrev en bok om geografi for Macmillans «History Primers». Det viktigste resultatet av hans tilknytning til Macmillan var Grove's Dictionary of Music and Musicians, hvorifra hans navn er særlig kjent. Idéen om et oppslagsverk var hans egen. I mars 1874 skrev han i en annonse for oppslagsverket at «ønsket om engelsksproglige verker om musikkens historie, teori og praksis, eller om biografiske beskrivelser av musikere har jeg lenge vært oppmerksom på.»[fn 6]

Oppslagsverket var opprinnelig beregnet å bli på to bind med 600 sider hver, men vokste til fire bind med tilsammen 3 125 sider før det ble publisert.[5] Oppslagsverket ble gitt ut av Macmillan i alfabetiske bind i en 12-års periode frem til 1889. Grove kritiserte Parry, en av de fremste bidragsyterne, for å ha en lei uvane til å bruke for mange ord og for å være diffus. Dette til tross for at Groves egne artikler, om Beethoven, Mendelssohn og Schubert, var enda lengre.[6] Oppslagsverket ble godt tatt imot av The Musical Times, som skrev at «[Groves] storslåtte biografier om Beethoven, Mendelssohn og Schubert er forbilder for biografisk litteratur, og er skrevet i en svært fascinerende stil.»[5][fn 7]

Royal College of Music[rediger | rediger kilde]

Grove som rektor ved Royal College of Music, karikert av Punch

I 1880-årene var Londons musikkakademier i slett tilstand. Royal Academy of Music var døende, og National Training School for Music, med Sullivan som motvillig og ørkesløs leder, hadde finansielle og administrative vanskeligheter.[6] Det ble foreslått å slå sammen disse to akademiene, for å danne ett velfungerende konservatorium, men Royal Academy insisterte på sin uavhengighet og revitaliserte seg senere gjennom Alexander Mackenzies lederskap.[8] National Training gjenoppsto som Royal College of Music i 1882, med Grove som sin første leder.[1] Gjennom hele 1882 ledet han en vellykket pengeinnsamlingskampanje som sikret den offisielle åpningen av det nye colleget den 7. mai 1883. Grove ble slått til ridder samme dag og kunne da føre tiltaleformen sir.

Grove dreide collegets fokus mot to aktiviteter: praktisk øvelse og evaluering. Han var fast bestemt på å heve orkestermusikkens standard ved å avskaffe den eksisterende tilfeldige metoden med lærlingbasert og privat undervisning, både i og utenfor Storbritannia.[9] For det andre innførte han systematisk evaluering, og her fulgte han viktoriatidens trend: å utvikle profesjonelle laug gjennom å regulere og standardisere virksomheten.[9]

Det nylig stiftede Associated Board of the Royal Schools of Music tilbød strenge musikkeksamener for kandidater fra hele det britiske imperiet. Det fantes 1 141 kandidater ved de første eksamenene i 1890, til tross for den høye påmeldingsavgiften på to guinea. Eksamensavgiften ga økonomisk handlingsrom, og på grunn av den grundige opplæringen som ble tilbudt fikk collegets studenter raskt ord på seg for å være dyktige. Ledende musikere opptrådte gjerne med collegets orkester, blant dem Joseph Joachim og Hans Richter.[9]

Død og eftermæle[rediger | rediger kilde]

Grove pensjonerte seg ved juletider 1894, da stillingen hans ble overtatt av Parry. En ny bygning hadde blitt bygget for colleget. I 1896 ble boken Beethoven and his Nine Symphonies («Beethoven og hans ni symfonier») gitt ut, som var «rettet mot dette lands amatører».[2] Tidlig i 1899 begynte Groves helse å svikte, hvilket førte til at han døde den 28. mai 1900 i huset i Sydenham der han hadde bodd i nesten 40 år.[3] Han ble gravlagt i Brockley and Ladywell Cemeteries.

I tillegg til utnevnelse til ridder, ble Grove i 1894 også utnevnt til companion (CB) av Order of the Bath.[10] Historikeren David Wright sa følgende om Groves eftermæle: «Etableringen av RCM i 1883 representerer tydelig det store vendepunktet for musikkutdannelse i Storbritannia. De nye holdningene som colleget forfektet kom direkte fra det profesjonaliserende etoset som moderniserte og forandret det viktorianske samfunn.»[9][fn 8]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sitat: «These distinguished men noticed me and were as good as gold to me. They counselled me to go to London and forced me into the secretaryship of the Society of Arts, then vacant by the retirement of Mr. Scott Russell.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  2. ^ Sitat: «The daily and weekly orchestral performances at Sydenham prompted those admirable analytical notices of musical compositions with which the name of George Grove was so long and is so favourably associated. He had always shown a great fondness for music, but had never received any technical training in the art. Entirely self-taught, his knowledge was acquired solely by ‘picking up’ information. "I wish it to be distinctly understood," he said, "that I have always been a mere amateur in music. I wrote about the symphonies and concertos because I wished to try to make them clear to myself and to discover the secret of the things that charmed me so; and from that sprang a wish to make other amateurs see it in the same way.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  3. ^ Sitat: «The circumstances which necessitated such fearful exertion on this and many other occasions in Mozart's life we have no means of ascertaining. Whatever they were, they were in accordance with a common custom of Nature. She seems to delight in condemning her most gifted sons to an ordeal the very reverse of that which we should anticipate. It seems equally true in Art and in Morals, that it is not by indulgence and favour, but by difficulty and trouble, that the spirit is formed; and in all ages of the world our Davids, Shakspeares, Dantes, Mozarts, and Beethovens must submit to processes which none but their great spirits could survive – to a fiery trial of poverty, ill health, neglect, and misunderstanding – and be "tried as silver is tried," that they may become the teachers of their fellow-men to all time, and shine, like stars in the firmament, for ever and ever.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  4. ^ Sitat: «I found, at the bottom of the cupboard, and in its farthest corner, a bundle of music-books two feet high, carefully tied round, and black with the undisturbed dust of nearly half-a-century. … These were the part-books of the whole of the music in Rosamunde, tied up after the second performance in December, 1823, and probably never disturbed since. Dr. Schneider [curator] must have been amused at our excitement; but let us hope that he recollected his own days of rapture; at any rate, he kindly overlooked it, and gave us permission to take away with us and copy what we wanted.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  5. ^ Sitat: «People will insist on thinking of me as a musician, which I really am not in the very least degree. I took quite as much interest in my investigations into the natural features and the little towns of Palestine which I did for Smith's Dictionary of the Bible or for Arthur Stanley's Sinai and Palestine, as I did for Beethoven and Mendelssohn, indeed perhaps more so.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  6. ^ Sitat: «The want of English works on the history, theory, or practice of Music, or the biographies of musicians accessible to the non-professional reader, has long been a subject of remark.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  7. ^ Sitat: «His masterly biographies of Beethoven, Mendelssohn, and Schubert are models of biographical literature, and are written in a most fascinating style.» Uformell oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  8. ^ Sitat: «The founding of the RCM in 1883 clearly represents the major turning point for musical training in Britain. The new attitudes it espoused stemmed directly from the professionalizing ethos that modernized and transformed Victorian society.» Uformell oversettelse av Wikipedia gjort for anledningen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Young, Percy M. «Grove, Sir George (1820–1900)». Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004, besøkt 2. november 2010 (Abonnement påkreves).
  2. ^ a b c d Edwards, F.G. «Grove, Sir George (1820–1900)». Oxford Dictionary of National Biography archive, Oxford University Press, 1901, besøkt 2. november 2010 (Abonnement påkreves).
  3. ^ a b c d e f Graves, C.L. & Young, Percy M. «Grove, Sir George». Grove Online, Oxford Music Online, besøkt 2. november 2010 (Abonnement påkreves).
  4. ^ Deler av Groves tekst er sitert av The Musical Times (oktober 1897): 657–64
  5. ^ a b c d e f «Sir George Grove, C. B.» The Musical Times, bd. 38, nr. 656 (oktober 1897): 657–64.
  6. ^ a b c Thomson, Andrew. «Victorian Values». The Musical Times, bd. 145, nr. 1888 (høsten 2004): 95–99.
  7. ^ «Sir George Grove, C. B.». The Musical Times, bd. 41, nr. 689 (juli 1900): 459–61.
  8. ^ Barker, Duncan J. «Mackenzie, Sir Alexander Campbell». Grove Music Online, besøkt 27. september 2009 (Abonnement påkreves).
  9. ^ a b c d Wright, David. «The South Kensington Music Schools and the Development of the British Conservatoire in the Late Nineteenth Century». Journal of the Royal Musical Association, bd. 130, nr. 2 (2005): 236–82. JSTOR 3557473.
  10. ^ London Gazette, nr. 26516, 26. mai 1894, s. 3316.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:George Grove – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: George Grove – sitater
Wikisource-logo.svg Wikikilden: George Grove – originaltekster av og om forfatteren