Hjemmeundervisning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hjemmeundervisning er grunnskoleopplæring foreldrene til barnet selv tar ansvaret for. Den skjer altså utenfor skolen. Hjemmeundervisningen skal være tilsvarende den som blir gitt i skolen. I Norge skal kommunen føre tilsyn med hjemmeundervisningen. I Europa er Storbritannia det mest liberale og Tyskland det mest restriktive landet.

I alle land ser vi to ideologiske hovedgrupper av hjemmeundervisere: 1) konservative, ofte kristen middelklasse, som mye gir skoleundervisning i hjemmet og 2) Unschoolere som legger vekt på barnesentrert og lite voksenstyrt opplæring (natural learning). I de senere år har det vært vekst av hjemmeundervisere fra middleklassen i byene, ofte pga sosial misnøye med skolen.

Det er over 1,5 million hjemmeunderviste elever i USA, 10-50000 i Storbritannia, ca. 5000 i Frankrike, 500-1000 i Tyskland. ca. 400 i Norge og 1-200 i Sverige. I Øst-Europa og Latin-Amarika er er det vekst i hjemmeundervisningen. Internasjonalt brukes betegnelsen «home education» mest i Europa og «homeschooling» i USA og resten av verden

Unschoolere er ofte skeptiske til betegnelsene homeschooling/home education og bruker heller betegnelsene «informal learning» og «self-regulated learning» for å understreke at opplæringen ikke skjer på skole, men heller ikke er lukket inne i hjemmet.

For å begynne med hjemmeundervisning i Norge sender foreldrene et brev til kommunen/skolen og melder om at de skal starte opp. Det er så kommunens ansvar å føre tilsyn. Det er lovlig å samarbeide om hjemmeundervisning i Norge, men dette må ikke være en skole. Det er skrevet en doktoravhandling om hjemmeundevisning i Norge.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]