Florentine Rost van Tonningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Florentine Rost van Tonningen-Heubel i 2003

Florentine Sophie (Florrie) Rost van Tonningen-Heubel (født 14. november 1914 i Amsterdam, død 24. mars 2007 i Waasmunster Belgia) var gift med lederen for Nederlands Nationaal-Socialistische Beweging (NSB), Meinoud Rost van Tonningen, og ble senere kjent for sin høyreekstreme innstilling. Etter den annen verdenskrigs slutt, og hennes manns død i 1945, forble hun tro mot nasjonalsosialismen i ord og gjerninger resten av livet. Dette ga henne kallenavnet den sorte enke.

Ungdom[rediger | rediger kilde]

Florentine (Florrie) Heubel ble født i Amsterdam, som datter av bankieren Gustav Adolph Heubel og Cornelie van Haren Noman som var av patrisiersfamilie. Hun var en av fire søsken, hun hadde søsteren Annie (født 1906) og to brødre, Dolf (1904) og Wim (1910). Hun vokste opp i Hilversum, og da den unge prinsesse Juliana besøkte byen ble Florrie og broren Wim invitert til å spille tennis med prinsessen. På 1930-tallet ble søsknene Florrie og Wim aktive innen NSBs ungdomsorganisasjon, «de Nationale Jeugdstorm». På denne tiden studerte hun biologi ved Universitetet i Utrecht, med interesse for atferdspsykologi.

På sommeren 1936 hadde Florrie Heubel et studieopphold i Berlin, og ble der imponert av Adolf Hitler og 'kameratskapet, disiplinen og den entusiastiske innsatsen' som den nazistiske bevegelsen la for dagen. Et år senere reiste hun og broren Wim på besøk til Nederlandsk-India, der den eldste broren Dolf arbeidet som landbruksingeniør. Etter hjemkomsten forlot hun NSB fordi hun mente at partiet ikke var tydelig nok med hensyn til rasehygiene, og hun syntes heller ikke at partilederen Anton Mussert tok hennes bekymringer alvorlig nok. I løpet av 1939 traff hun Meinoud Rost van Tonningen gjennom sin bror. Under den tyske invasjonen av Nederland 10. mei 1940 oppholdt hun seg igjen i Berlin. Senere omtalte hun den tyske invasjonen med at «tyskerne ville ha en korridor slik at de kunne komme nær England som siden Chamberlains tid hadde veddet på to hester».

Giftermål med Rost van Tonningen[rediger | rediger kilde]

Gifteringen av massivt gull med livstreet som under vielsen ble kysset av Hitler. Etter dette var den hellig for Rost van Tonningen, og hun bar den de neste 67 årene.

Bryllupet mellom Florentine Heubel og Meinoud Rost van Tonningen stod på vintersolvervsdagen 21. desember 1940. De hadde bedt om godkjenning fra den tyske Reichsführer-SS, Heinrich Himmler. Da de fikk hans tillatelse og godkjenning av sine stamtavler, ble dette det første SS-giftermålet. Ekteparet fikk tre sønner, Grimbert (1941), Ebbe (1943) og Herre (1945). I 1980-årene tok sønnene offisiell avstand fra deres mors politiske standpunkt.[1] Den yngste sønnen, Herre, ble født samme dag som onkelen Wim Heubel falt i kamp ved Elst, 28. april 1945. Wim Heubel var i tjeneste ved SS-divisjonen Landstorm Nederland. Florentine og barna oppholdt seg da på øyen Terschelling i Friesland, og ikke lenge etter flyktet hun med barna via Cuxhaven til Goslar i Tyskland der hennes familie fra gammelt av hadde eiendommer. Hennes foreldre oppholdt seg også der. Ektemannen Meinoud Rost van Tonningen ble tatt til fange av kanadiske styrker 8. mei 1945.

Ikke lenge etter krigens slutt mistet Meinoud Rost van Tonningen livet i fengselet i Scheveningen ved den Haag, der han var fengslet mens han avventet rettssaken. Det ble sagt at han hadde begått selvmord ved å hoppe over rekkverket på en trapp. Enken Rost van Tonningen-Heubel har alltid avvist at hennes mann skulle ha begått selvmord, og hevdet at han ble drept. Vitneutsagn fra medfanger skulle støtte hennes mening. Drapsmotivet skulle ha vært at hennes mann i kraft av sin posisjon som president for De Nederlandsche Bank skulle ha for mye kunnskap om fremtredende personers transaksjoner med svarte penger. Under fjernsynsprogrammet «det svarte får» (nl.: Het zwarte schaap) bekreftet en medarbeider fra RIOD (Nederlands Instituut voor Oorlogsdocumentatie, det nederlandske instituttet for krigsdokumentasjon), A.J. van der Leeuw, hennes versjon idet han omtalte hendelsen som om Rost van Tonningen skulle ha blitt drevet til selvmord.

De private arkiver[rediger | rediger kilde]

I sin book ,,In search of my weddingring" anklaget Rost van Tonningen Bernhard von Lippe-Biesterfeld for dodsfallet til hennes mann. De private arkiver til paret ville gi bevis. Dette arkivet er kun tilgjengelig gjennom arkiviar F.J.A.M. van der Helm, som fra 1980 skal bevare og fovalte arkivene. holdes opptatt. Kort tid for Rost van Tonningen fikk han den 67 år gamle gifteringen, som Adolf Hitler kysset i hennes bryllup i 1940.

Den sorte enke[rediger | rediger kilde]

Etter mannens død fortsatte Rost van Tonningen-Heubel å være aktiv innen ulike høyreekstreme organisasjoner. Til å begynne med levde hun i fattigdom, og hadde hun som så mange andre tidligere nasjonalsosialister fått tilvist en fogd, Anton Leo de Block. Fogden tilkjente hennes svoger, Nico Rost van Tonningen, foreldreansvaret for de tre sønnene. Senere forlot den eldste sønnen, Grimbert, henne. Han flyttet først til familien Fentener van Vlissingen, og senere videre til dronning Julianas sekretær, Jan van der Hoeven.

Resten av livet kjempet hun for at hennes manns navn skulle bli renvasket. I 1952 byttet hun boligen i den Haag, på Frankenslag mot en villa i Velp. Villaen het «Ben Trovato», noe hun så som et tegn ovenfra siden hennes manns initialer var en del av navnet (ROst VAn TOnningen). Rost van Tonningen hadde dessuten startet en egen bedrift ved navn Verina BV, som drev handel i varmeapparatur og hadde patent på et tørkestativ. Ved siden av dette fortsatte rettssakene og prosessene for å finne mannens grav helt opp til Raad van State. I 1968 deltok hun i dokumentarfilmen Portret van Anton Adriaan Mussert (Portrett av Anton Adriaan Mussert) av regissør Paul Verhoeven. Dette var første gang hun trådte frem offentlig. Politiet ransaket huset hennes, der hun på 1970-tallet hadde lukkede møter med andre med samme ideologiske ståsted, gjentatte ganger uten å finne noe. Villaen ble også forsøkt påtent. I boken Op zoek naar mijn huwelijksring (På leting etter min giftering) sier hun at «husransakelser, knuste vinduer og brannstiftelser var noe som hørte til dagliglivet».

Dommer[rediger | rediger kilde]

Rost van Tonningen ble flere ganger dømt for å ha spredt nazistisk litteratur og for å ha arrangert nasjonalsosialistiske møter, som for eksempel en vintersolvervsfest. Blant dem hun fortsatte å holde kontakt med frem til hun døde var Robert Faurisson, David Irving, Arthur Axmann, Gudrun Burwitz-Himmler, Margarethe Boden (Heinrich Himmlers datter og kone), Ilse Hess (Rudolf Hess' kone), Gertrud og Arthur Seyss-Inquart, Erich Priebke, Thies Christophersen, Léon Degrelle, Colin Jordan, Miguel Serrano, Franz von Papen, Hjalmar Schacht, Ernst Zündel, general Otto Ernst Remer, Udo Walendy, Horst Mahler, Rie Mussert (Anton Adriaan Musserts kone), representanter for Vlaams Blok, Siegfried Verbeke, Joop Glimmerveen fra Nederlandse Volks-Unie og flere andre. Fra 1990 av hadde hun dypgående samtaler og korrespondanse med journalisten Willem Oltmans.

Pensjon[rediger | rediger kilde]

Da det i 1986 ble kjent at Rost van Tonningen fikk en enkepensjon fra den nederlandske stat siden hennes mann hadde vært medlem av parlamentet, førte dette til mange reaksjoner. Hun fikk beholde pensjonen selv om det ble arrangert en høring i Tweede Kamer. Hun deltok i fjernsynsprogrammet Het Zwarte Schaap i 2000, og forsvarte seg da så godt at fjernsynsselskapet VARA vurderte å la være å vise programmet.

I 2000 hadde Rost van Tonningen planlagt å flytte fra villaen i Velp til en leilighet i Arnhem, men juridiske protester fra det nye nabolaget fikk henne til å forandre mening. Ikke lenge etter flyttet hun til Belgia, noe hun selv beskrev som å reise i eksil siden det ble gjort umulig for henne å bli boende i Nederland. Hun forble nasjonalsosialismens ideologi tro inntil døden.

På enkelte steder ble hun mottatt som en «VIP», for eksempel ved Ulrichsbergtreffen i Østerrike og Europäischen Kongress der Jugend i Thessaloniki.

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Florrie Rost van Tonningen ved sin egen gravsten

Allerede i 1996 kjøpte Rost van Tonningen et gravsted på Heiderust i Rheden ved Arnhem, og hun fikk laget en gravsten med sitt eget navn, fødselsdato og teksten «De Waarheid maakt vrij» (Sannhet gjør fri). Allerede før hun kjøpte gravstedet var dette omstridt, gravlundens naboer fryktet at graven skulle bli et valfartssted for høyreekstremister.[2]

24. mars 2007 døde Florrie Rost van Tonningen-Heubel i hjemmet sitt i Belgia. Hun var da 92 år gammel. Begravelsen fant sted i lukket selskap 30. mars 2007. Rheden kommune valgte å holde tidspunktet for begravelsen hemmelig, for slik å forhindre en større tilstrømning av såvel nasjonalsosialister som deres motstandere. Kommunen hadde på forhånd avholdt møter med gravlundens naboer.[3]

De tre sønnene, som alltid hadde tatt avstand fra deres mors ideologi, ba andre om å la henne få fred på gravlunden. Constant Kusters, formann for Nederlandse Volksunie (NVU), reagerte på følgende vis: «Hva barna sier bryr vi oss ikke om, de har alltid vært i mot oss og deres mor.» (nl.:«Die kinderen kunnen de pest krijgen, want ze zijn altijd tegen ons en hun moeder geweest.»)[4]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]