Atferdspsykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Atferdspsykologi er en gren av psykologien. Atferdsperspektivet har sine røtter i behaviorismen, en skoleretning etablert i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Dette perspektivet fokuserer på synlig atferd og forsøker å forklare menneskers handlinger ved hjelp av faktorer i omgivelsene. Indre mentale prosesser som tanker og følelser, legger de lite vekt på.

Læring er et viktig begrep innen atferdspsykologien. I følge denne tradisjonen er menneskers atferd et resultat av ulike former for læring. Selv om læring er et meget sentralt begrep innen atferdspsykologien, er også andre tradisjoner opptatt av læring, men ut fra et annet perspektiv.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Muligens ble atferdsterapi første gang forsøkt i et forskningsprosjekt i 1953 av B.F. Skinner, Ogden Lindsley og Harry C. Solomon.[1] Andre tidlige pionerer i atferdsterapi er Joseph Wolpe and Hans Eysenck.[2]

Atferdsterapi har tre klare opprinnelsessteder: Sør-Afrika (Wolpe gruppen), USA (Skinner) og Storbritannia (Rachman og Eysenck). Hver hadde ulik tilnærming til atferdsproblemer. Spesielt Eysenck så atferdsproblemer som et samspill mellom personlighet, miljø og atferd.[3] Skinner's gruppe i USA inntok en mer operant betinging fokus. Operant fokus skapte en funksjonell tilnærming til assessment og intervensjoner fokusert på contingency management slik som token economy og behavioral activation. Skinner's student Ogden Lindsley er kreditert for å starte en bevegelse kallt presisjonslæring, som utviklet en spesiell type av graf-program kallt standard celeration diagram for å registrere fremgangen til klienter. Skinner ble interessert i individualisering av programmer for å bedre læring hos klienter med eller uten utviklingshemming og arbeidet med Fred S. Keller for å utvikle programmed instruction. Programmed instruction hadde noe klinisk virkning i afasi-rehabilitering[4] Gerald Patterson brukte program instruction for å utvikle sin veiledning for barn med veiledningsproblemer.[5] Med alder synes respondent conditioning å avta i virkning men operant betinging forblir relativt stabil[6]

Mens mange atferdsterapeuter forblir skeptisk til grunnleggende operant og respondent paradigme, koblet mange terapeuter i andre halvdel av det 20. århundre atferdsterapi med kognitiv terapi av Aaron Beck og Albert Ellis, for å danne kognitiv atferdsterapi. Noen steder hadde den kognitive komponenten en additiv effekt (for eksempel, sex overgrep behandling) men i andre områder fremskyndet den ikke behandlingen, som ledet til inntreden av Third Generation Behavior Therapies. Tredje generasjon atferdsterapi bruker grunnleggende prinsipper av operant og respondent psykologi men kobler dem med funksjonell analyse og en case conceptualization av verbal atferd mer på linje med atferdsanalytikerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindsley, O., Skinner, B.F., Solomon, H.C. (1953). Studies in behavior therapy (Status Report I). Walthama, MA.: Metropolitan State Hospital. 
  2. ^ Clark, David M.; Christopher G. Fairburn (1997). Science and Practice of Cognitive Behaviour Therapy. Oxford University Press. ISBN 0192627260. 
  3. ^ Yates,, A.J.(1970). Behavior Therapy. New York Wiley
  4. ^ Goldfarb, R. (2006): Operant Conditioning and Programmed Instruction in Aphasia Rehabilitation – SLP-ABA, 1.(1), 56-65BAO
  5. ^ Patterson, G.R. (1969).Families: A social learning approach to family life.
  6. ^ Perlmutter, M. and Hall, E. (1985). Adult development and aging. New York: John Wiley.