Nøkkelroman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nøkkelroman, fra fransk roman à cléf («roman med nøkkel (oversikt over personene)»), er en betegnelse på en skjønnlitterær tekst hvor figurene er basert på virkelige og som regel berømte personer, og gjerne hvor hele miljøer beskrives under et tynt ferniss av fiksjonalisering slik at de lett kan gjenkjennes. Nøkkelroman har også en annen, og videre, definisjon: en roman som anses som spesielt viktig i forståelsen av et helt forfatterskap, altså som en nøkkel til å forstå.

Nøkkelroman som beskrivelse av virkelige personer under andre navn[rediger | rediger kilde]

Sjangeren oppsto i 1600-talls Frankrike med romaner som nærmest var som gåter: etter en viss tid ble løsningsnøkkelen, hvilke personer som tilsvarte hvilke figurer, publisert. Eksempler er Jean de la Bruyères Caractères og flere av Madeleine de Scudérys verker. I vår tid offentliggjøres sjelden en nøkkel, men via media og litteraturforskning vil likevel en romans likheter med virkeligheten som regel trekkes fram i dagen.

En del av kontroversen rundt Agnar Mykles Sangen om den røde rubin (1956) var at han skrev om virkelige personer i Bergen på en lite flatterende måte. Andre norske nøkkelromaner er Knut Hamsuns Redaktør Lynge (1893), Kaj Skagens Himmelen vet ingenting (1988), Gudmund Vindlands Villskudd (1979) (om Jens Bjørneboe) og Gunnar Larsens To mistenkelige personer (1933).

Ole Paus’ mer åpenbare satiriske roman Kjære Kongen (2002) kan også kalles en nøkkelroman. I denne romanen harseleres det med kongehusets medlemmer og deler av det miljø som omgir det.

Et av definisjonsproblemene med nøkkelroman er at det meste av skjønnlitteratur i større eller mindre grad er basert eller inspirert av virkelige hendelser og personer: en roman kan ha figurer basert på virkelige, og til og med lett gjenkjennelige, personer uten av den grunn å være en nøkkelroman. En roman blir en nøkkelroman når figurene som opptrer i den synes å støtte seg mer på det virkelige livet enn fiksjonen.