Den internasjonale domstolen
Den internasjonale domstolen | |||
|---|---|---|---|
| International Court of Justice | |||
 | |||
| Org.type | internasjonal domstol | ||
| Grunnlagt | 1945 | ||
| Hovedkvarter | Haag | ||
| Nettsted | https://www.icj-cij.org/ | ||
Den internasjonale domstolen (fransk: Cour internationale de justice, CIJ, engelsk International Court of Justice, ICJ) er FNs domstol og folkerettens eneste generelle internasjonale domstol. Den internasjonale domstolen er det øverste juridiske organ i FN. Den ble etablert i 1945 for å erstatte den tidligere domstolen for mellomfolkelig rettspleie og startet sin virksomhet året etter. Domstolen har sete i Haag i Nederland.
Virksomhet[rediger | rediger kilde]
Den internasjonale domstolen har sitt grunnlag i FN-paktens artikkel 7. Domstolen er pålagt å sørge for at internasjonale lover blir etterfulgt.[1] Bare stater kan være parter i saker som blir tatt opp av domstolen, noe som betyr at mellomstatlige organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, selskaper og individer er avskåret fra å få sine saker prøvd for domstolen.
Dersom en stat ikke ønsker å være part kan den ikke tvinges til det, men godtar en stat å være med er den i utgangspunktet forpliktet til å respektere domstolens beslutning. Etter at domstolen fastslo at USAs skjulte engasjement i den nicaraguanske borgerkrigen var i strid med folkeretten trakk USA seg fra domstolens forpliktende jurisdiksjon i 1986. USA godtar domstolens jurisdiksjon fra tilfelle til tilfelle.[2] Kapittel XIV i FN-vedtektene gir FNs sikkerhetsråd rett til å fremtvinge beslutningene som domstolen har fattet. Dette kan imidlertid hindres med vetoretten som sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer har.
Sammensetning[rediger | rediger kilde]
Domstolen har 15 dommere,[3] som velges av FNs generalforsamling og Sikkerhetsrådet for niårige perioder ut fra en liste foreslått av den faste voldgiftsdomstolens nasjonale medlemmer. Et medlem kan sitte i maksimalt tre perioder. For å sikre kontinuitet foregår valgene hvert tredje år, og fem av dommerne velges ved hvert av valgene. Tjenestetiden for dommerne ender den 5. februar i det angjeldende året. Domstolen velger selv president og visepresident, og disse sitter i en treårsperiode.[4] Helge Klæstad var Norges første dommer i den internasjonale domstolen i 1946, og han tjente også som president der i perioden 1958 - 1961. Den eneste andre nordmannen som har tjenestegjort i domstolen er Jens Evensen i perioden 1985–1994.
Dommerne som velges til den internasjonale domstolen må enten være høyesterettsdommere i hjemlandet eller være utdannede jurister med kyndighet i folkerett[4]
Fordelingen av dommerne følger samme prinsipp som Sikkerhetsrådet, og alle verdensdeler skal være representert. Tanken er at domstolen skal representere verdens forskjellige sivilisasjoner og rettssystemer. Fem av dommerne kommer også fra de fem faste medlemsstatene i Sikkerhetsrådet: USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia. Likevel er det ikke slik at dommerne representerer sine land, dommerne skal være helt uavhengige. Om en dommer skulle dø, velges vanligvis en ny dommer av samme nasjonalitet for den gjenværende mandatperioden. Det kan aldri finnes mer enn ett medlem av samme nasjonalitet for samme periode. Ifølge artikkel 9 i domstolens vedtekter skal domstolen som helhet representere «sivilisasjonens ulike hovedformer og verdens fremste rettssystemer». Regelen om geopolitisk sammensetning av domstolen er ikke foreskrevet i domstolens vedtekter.
Ad hoc-dommere[rediger | rediger kilde]
Artikkel 31 i vedtektene fastsetter en prosedyre der ad hoc-dommere kan sitte i omstridte saker for domstolen. Dette systemet lar enhver part i en omstridt sak nominere en dommer de måtte ønske. Det er åpning for at så mange som sytten dommere kan sitte i en sak. Et land som allerede er representert med et fast medlem i domstolen har ikke anledning til å velge inn en ad hoc-dommer.
Dette systemet kan virke rart i sammenligning med innenlandske domstolprosesser, men formålet er å oppmuntre stater til å sende saker til domstolen. For eksempel, dersom en stat vet at den vil ha en rettslig representant som kan delta i diskusjoner og tilby andre dommere lokalkunnskap og forståelse av statens perspektiv, kan staten være mer villig til å underkaste seg domstolens jurisdiksjon. Selv om dette systemet ikke passer helt overens med det juridiske formålet til domstolen, er det vanligvis av liten praktisk betydning. Ad hoc-dommere stemmer vanligvis (men ikke alltid) i favør av staten som har oppnevnt dem og dermed utligner de hverandre.[5]
Kamre[rediger | rediger kilde]
Vanligvis kommer domstolen sammen i plenum, men i de siste femten årene har den til tider trådt sammen som et kammer. Artiklene 26-29 av vedtektene tillater retten å danne mindre kamre, vanligvis bestående av 3 eller 5 medlemmer, for å høre tilfeller. To typer kamre er nevnt artikkel 26, et kammer kan dannes for spesielle kategorier av saker, samt dannelsen av ad hoc-kamre for å høre bestemte tvister. Av disse er Ad hoc-kamrene er oftest innkalt. I 1993 ble et spesielt kammer ble etablert for å håndtere miljøsaker spesielt, men dette kammeret har så langt aldri vært brukt.
Nåværende sammensetning [6][rediger | rediger kilde]
| Navn | Stat | Posisjon | Periode start | Periode avsluttet |
|---|---|---|---|---|
| Abdulqawi Ahmed Yusuf |  Somalia |
Presidenta | 2009 | 2027 |
| Xue Hanqin |  Kina |
Visepresidenta | 2010 | 2021 |
| Peter Tomka |  Slovakia |
Medlem | 2003 | 2021 |
| Ronny Abraham |  Frankrike |
Medlem | 2005 | 2027 |
| Mohamed Bennouna |  Marokko |
Medlem | 2006 | 2024 |
| Antônio Augusto Cançado Trindade |  Brasil |
Medlem | 2009 | 2027 |
| Joan Donoghue |  USA |
Medlem | 2010 | 2024 |
| Giorgio Gaja |  Italia |
Medlem | 2012 | 2021 |
| Julia Sebutinde |  Uganda |
Medlem | 2012 | 2021 |
| Dalveer Bhandari |  India |
Medlem | 2012 | 2027 |
| Patrick Lipton Robinson |  Jamaica |
Medlem | 2015 | 2024 |
| James Richard Crawford |  Australia |
Medlem | 2015 | 2024 |
| Kirill Gevorgian |  Russland |
Medlem | 2015 | 2024 |
| Nawaf Salam |  Libanon |
Medlem | 2018 | 2027 |
| Yuji Iwasawa |  Japan |
Medlem | 2018 | 2021 |
| Philippe Gautier |  Belgia |
Dommerfullmektig | 2019 | 2026 |
| a 2018–2021. | ||||
Presidenter[rediger | rediger kilde]
| # | President | Fra | Til | Stat |
|---|---|---|---|---|
| 1 | José Gustavo Guerrero | 1946 | 1949 | 
|
| 2 | Jules Basdevant | 1949 | 1952 |
|
| 3 | Arnold McNair | 1952 | 1955 | 
|
| 4 | Green Hackworth | 1955 | 1958 |
|
| 5 | Helge Klæstad | 1958 | 1961 | 
|
| 6 | Bohdan Winiarski | 1961 | 1964 | 
|
| 7 | Percy Spender | 1964 | 1967 |
|
| 8 | José Bustamante y Rivero | 1967 | 1970 | 
|
| 9 | Muhammad Zafarullah Khan | 1970 | 1973 | 
|
| 10 | Manfred Lachs | 1973 | 1976 |
|
| 11 | Eduardo Jiménez de Aréchaga | 1976 | 1979 | 
|
| 12 | Humphrey Waldock | 1979 | 1981 |
|
| 13 | Taslim Elias | 1982 | 1985 | 
|
| 14 | Nagendra Singh | 1985 | 1988 |
|
| 15 | José Ruda | 1988 | 1991 | 
|
| 16 | Robert Jennings | 1991 | 1994 |
|
| 17 | Mohammed Bedjaoui | 1994 | 1997 | 
|
| 18 | Stephen Schwebel | 1997 | 2000 |
|
| 19 | Gilbert Guillaume | 2000 | 2003 |
|
| 20 | Shi Jiuyong | 2003 | 2006 |
|
| 21 | Rosalyn Higgins | 2006 | 2009 |
|
| 22 | Hisashi Owada | 2009 | 2012 |
|
| 23 | Peter Tomka | 2012 | 2015 |
|
| 24 | Ronny Abraham | 2015 | 2018 |
|
| 25 | Abdulqawi Ahmed Yusuf | 2018 | 2021 |
|
| 26 | Joan Donoghue | 2021 |
|
Norge i Den internasjonale domstolen[rediger | rediger kilde]
Norge har vært involvert i tre tvister siden opprettelsen av Den internasjonale domstolen i 1945. Norge har ikke tatt initiativet til noen av sakene, men blitt bedt om å møte etter stevninger fra henholdsvis Storbritannia, Frankrike og Danmark. Ved alle tre tilfellene hadde Norge et fast medlem i domstolen, i de to første satt Helge Klæstad og i den siste satt Jens Evensen.
Den første saken gjaldt fiskerigrensene mellom Norge og Storbritannia og ble avgjort 18. desember 1951 i Norges favør.[7] I den andre saken, kalt gullklausulsaken, ble den norske påstanden tatt til følge i en sak som dreide seg om tilbakebetaling av lån Norge hadde tatt opp i Frankrike, men realiteten i tvisten ble ikke avgjort.[4] Dommen ble kunngjort 6. juli 1957.[8] Den tredje saken ble avgjort 14. juni 1993 etter at Danmark hadde bedt domstolen avgjøre tvisten om fiskerisonen mellom Jan Mayen og Grønland. Danmark fikk delvis medhold i denne saken.[9]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Den internasjonale straffedomstolen
- Den internasjonale havrettsdomstolen
- Den europeiske menneskerettsdomstol
- EFTA-domstolen
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «The Court - ICJ». Arkivert fra originalen 14. mars 2009. Besøkt 13. mars 2009.
- ^ Churchill, Ward. A Little Matter of Genocide. San Francisco: City Lights Books, 1997. Print.
- ^ «Medlemmene i ICJ». Arkivert fra originalen 13. desember 2008. Besøkt 13. mars 2009.
- ^ a b c Helgesen, Jan E. «Haagdomstolen – internasjonale domstol». Store norske leksikon.[død lenke]
- ^ Posner, E. A., and De Figueiredo, M. F. P. Is the International Court of Justice Biased? Journal of Legal Studies, vol.34 (June 2005), University of Chicago.[1]
- ^ «Current Members | International Court of Justice». www.icj-cij.org. Besøkt 12. desember 2019.
- ^ Rettens avgjørelse Arkivert 30. oktober 2012 hos Wayback Machine. i saken mellom Storbritannia og Norge. Publisert 18. desember 1951, besøkt 2. desember 2012.
- ^ Rettens avgjørelse Arkivert 17. oktober 2013 hos Wayback Machine. i saken mellom Frankrike og Norge. Publisert 6. juli 1957, besøkt 1. desember 2012.
- ^ Rettens avgjørelse Arkivert 15. november 2012 hos Wayback Machine. i saken mellom Danmark og Norge. Publisert 14. juni 1993, besøkt 1. desember 2012.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (zh) Offisielt nettsted
- (en) International Court of Justice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Den internasjonale domstolen (ICJ), via FN-sambandet
| Hovedorganer |  | |
|---|---|---|
| Særorganisasjoner | ||
| Andre programmer og byråer | ||
| Annet | ||