Den ortodokse kirke i Estland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den ortodokse kirke er i Estland representert ved to kirker, som tilsammen omfatter rundt 12 % av landets befolkning. Begge kirkene bruker egenbetegnelsen estisk ortodoks kirke:

Historie[rediger | rediger kilde]

Estlands første møte med kristendommen var gjennom ortodokse (dvs. østkirkelige) misjonærer, sannsynligvis så tidlig som på 1000-tallet. Med erobringen av Estland gjennom sverd- og tyskridderordenen ble området del av den katolske ordensstaten. Under reformasjonen i 1525 ble Estland protestantisk. Den ortodokse kirka forsvant imidlertid aldri helt, ikke minst pga. nærværet av russiske kjøpmenn i bl.a. Tallinn.

Etter den store nordiske krig falt Estland til Russland. Estlands ortodokse soknet i begynnelsen til Pskov eparki, fra 1764 til St. Petersburg eparki. 1865 ble Estland slått til Rīga eparki.

Etter Estlands uavhengighet (1918) oppfylte patriark Tikhon av Moskva ønsket til det estiske presteskapet, og oppretta i 1920 Tallinn eparki som en autonom delkirke av den russisk-ortodokse. Aleksandr Paulus ble innsatt som første metropolitt. På grunn av Sovjetunionens undertrykkelse av den russisk-ortodokse kirke, som også innebar Tikhons arrestasjon, henvendte den estiske ortodokse kirke seg til den økumeniske patriark i Konstantinopel om hjelp. Den økumeniske patriark bekrefta i 1923 den estiske kirkes autonomi under hans overhøyhet. Kirka oppretta to nye bispeseter i Narva og Petseri og tok i 1926 navnet den estiske apostoliske ortodokse kirke.

Under andre verdenskrig skifta forholdene frem og tilbake, ved at den estisk-ortodokse kirka ble forent med den russisk-ortodokse under sovjetisk okkupasjon (194041 og fra 1944), mens den hadde friere tøyler under tysk okkupasjon (1941–44). Deler av presteskapet inkludert metropolitt Aleksandr var sterkt kritiske til noe de oppfatta som en tvangssammenslåing, mens andre prester og bl.a. eparken av Narva favoriserte gjenforeningen. Før den andre sovjetiske okkupasjonen flykta derfor metropolitten og et stort følge av prester og troende til Stockholm. Aleksandr fortsatte å føre tittelen sin i eksil frem til sin død i 1953. Eksilsynoden fortsatte sitt arbeid i Stockholm også etter dette. I Den estiske sovjetrepublikken hadde derimot Moskva-patriarkatet annullert den estiske kirkens autonomistatus, innsatt en ny epark av Tallinn, og oppheva eparkiene Narva og Petseri.

Forholdene endra seg først med Estlands gjenvunne uavhengighet. Eksilsynoden returnerte til Estland og lot seg registrere som den estiske apostoliske ortodokse kirke i 1993. Samme år innrømmet Moskva-patriarkatet delvis selvstyre til Tallinn eparki. Etter en klage fra det russisk-ortodokse eparkiet bekrefta imidlertid en estisk domstol at det var eksilkirka, og ikke Moskva-patriarkatets eparki, som skulle betraktes som arvtageren etter førkrigskirka. Dette førte til en konflikt om kirkebyggene, som det ifølge rettskjennelsen var den estiske apostoliske kirke som var eieren til.

Da den økumeniske patriark i 1996 på nytt bekrefta den estiske apostoliske kirkes autonomi under hans overvhøyhet, førte dette til kraftige protester fra patriark Aleksij II av Moskva (som selv var estisk, og fra 1961 til 1986 hadde vært russisk-ortodoks epark av Tallinn). I tre måneder brøt han kommunionen med den gresk-ortodokse kirke. Konflikten ble løst gjennom et kompromiss: Hver menighet skulle selv kunne velge hvilken av de to kirkene den ville tilhøre.

Se også[rediger | rediger kilde]