Deltaprosjektet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Deltaprosjektets enkelte deler

Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken) er et beskyttelsessystem mot oversvømmelser ved stormer og høyvann i Nederland i deltaet til elvene Rhinen, Maas og Schelde. De ulike forsvarsverkene ligger i provinsene Zeeland og sydlige deler av Zuid-Holland.

Del av Oosterscheldekeringen

Prosjektet ble påbegynt etter de omfattende oversvømmelsene i 1953 som kostet over 1800 mennesker livet. I prosjektet inngår flere demninger og barrierer i de mange elvegrenene og havvikene i deltaet. Planen ble gjennomført over en periode på omtrent 40 år. Den første ferdige barrieren var Stormvloedkering Hollandse IJssel som sto ferdigbygget i 1958. Den siste delen, Maeslantkering, ble ferdig i 1997.

Under byggingen av prosjektets ulike deler ble ny og unik teknologi tatt i bruk. Spesielt gjaldt dette ved byggingen av Oosterscheldekeringen og Maeslantkeringen, som da også fikk mye oppmerksomhet fra utlandet. American Society of Civil Engineers utropte Deltaprosjektet til et av verdens syv moderne underverker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Deltaprosjektet var allerede på tegnebordet før den store oversvømmelsen som på nederlandsk ble kalt «Watersnood» rammet landet, og den største pådriveren var ingeniør Johan van Veen som arbeidet for Rijkswaterstaat. Likevel er det ikke uvanlig at man tror at oversvømmelsen som inntraff 1. februar 1953 var årsaken til Deltaprosjektet. Denne oversvømmelsen kostet 1835 menneskeliv, og satte store områder under vann. For å beskytte landet i fremtiden avgjorde den nederlandske regjeringen at Deltaprosjektet skulle fremskyndes og anleggene skulle bygges i høyere tempo enn tidligere planlagt. I løpet av 25 år skulle flere demninger bygges, og landets kyst ville dermed bli rundt 700 km kortere.

Konstruksjonsperioden[rediger | rediger kilde]

Deltaprosjektet ble gjennomført i løpet av en periode på omtrent førti år. Da Maeslantkeringen ble ferdigstilt i 1997 ble Deltaplanen samtidig avrundet. Byggverkene i prosjektet er de følgende:

Demningene[rediger | rediger kilde]

Stormvloedkering Hollandse IJssel[rediger | rediger kilde]

Barriéren er bygget over elven Hollandse IJssel i den nederlandske provinsen Zuid-Holland, like ved stedet elven går over i elven Nieuwe Maas, øst for Rotterdam, mellom Capelle aan de IJssel og Krimpen aan den IJssel. Den har en direkte forbindelse med Nordsjøen via Rotterdam, og kan dermed være utsatt for oversvømmelse ved springflo. Dette kan få katastrofale følger, da området rundt denne elven både er et av Nederlands lavestliggende og samtidig et av de tettest befolkede.


18. januar 1954, kort tid etter den store oversvømmelsen i 1953, begynte forberedelsene for byggingen av denne barriéren. Den 6. mai 1958 ble den ene slusedøren stengt på prøve for første gang. 22. oktober samme år ble springflobarriéren offisielt åpnet, og fikk konstruksjonen navnet "Algerabrug" (no.: Algerabroen). Den ble oppkalt etter minister Jacob Algera som trådte av tolv dager tidligere.


Zandkreekdemningen[rediger | rediger kilde]

Demningen var den andre av demningene i Deltaprosjektet som ble bygget. Den er også i bruk som fylkesvei N256, som forbinder Goes og Zierikzee. Denne demningen brøt forbindelsen mellom fjordmunningen Veerse Gat og Oosterschelde, når så Veerse Gatdemningen er ferdig, har den kunstige innsjøen Veerse Meer blitt til.Ved siden av demningen ble Katse heule bygget, en sluse som både sørger for at skip og lystfartøy kan komme og gå mellom Veerse Meer og Oosterschelde og å regulere vannstanden og vannhusholdningen i Veerse Meer.

Veerse Gatdemningen[rediger | rediger kilde]

Demningen ble bygget for å beskytte deler av øyene Walcheren og Noord-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland mot springflo og ekstremt høyvann. Byen Veere ble avstengt fra Nordsjøen, og dens fiskerhavn ble flyttet til Colijnsplaat like før demningen var ferdig. Veerse Meer er i dag et populært sted for ulike vannsporter og lystbåter. Særlig brukes innsjøen av seilbåter og vindsurfere.

Veerse Gatdemningen er 2,8 km lang, og forbinder Walcheren og Noord-Beveland. Over demningen er riksvei 57 lagt, en av hovedforbindelsene mellom Walcheren og Zuid-Holland.


Grevelingendemningen[rediger | rediger kilde]

forbinder BruinisseSchouwen-Duiveland i den nederlandske provinsen Zeeland med Oude TongeGoeree-Overflakkee i Zuid-Holland. Den er 6 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Grevelingen og Krammer. Den er en sekundær demning som først og fremst ble bygget for å forhindre at strømmen ble for sterk i Zijpe når Brouwersdemningen ble bygget. Fra starten i 1958 frem til den offisielle «åpningen» av demningen og riksvei N59 som forbinder provinsene 1. april 1965 hadde syv år gått.

Volkerakdemningen[rediger | rediger kilde]

Denne delen av Deltaprosjektet består av tre deler som alle ender på Hellegatsplein. De forbinder Numansdorp i Hoekse Waard, den Bommel på Goeree-Overflakkee (begge i den nederlandske provinsen Zuid-Holland) og Willemstad i Noord-Brabant. Demningen stenger forbindelsen mellom de tidligere fjordene Haringvliet, Hollandsch Diep og Volkerak. Det er et sekundært demningskompleks som først og fremst ble bygget for å muliggjøre byggingen av andre demninger, som for eksempel Oosterscheldekeringen og Brouwersdemningen. Demningen selv består av fire deler:

  1. den kunstige øya der trafikk-knutepunktet Hellegatsplein ligger
  2. den nordlige delen som ligger mellom Hellegatsplein og Numansdorp (Haringvlietbroen)
  3. den sørvestlige delen, mellom Hellegatsplein og den Bommel
  4. den sørøstlige som ligger mellom Hellegatsplein og Willemstad (med fire sluser)


Brouwersdemningen[rediger | rediger kilde]

Brouwersdemningen ligger på vestsiden av Grevelingenmeer

ble bygget for å beskytte deler av de nederlandske øyene Goeree-Overflakkee i provinsen Zuid-Holland og Schouwen-Duiveland i provinsen Zeeland mot springflo og ekstremt høyvann. Da arbeidet begynte i 1962, var Brouwersdemningen en av de mest komplekse demningene som ble bygget. Akkurat som Grevelingendemningen ble sett som en øvelse for Brouwersdemningen, var denne en øvelse for Oosterscheldekeringen som ville kreve enda mer av konstruktører og entreprenører. Igjen måtte ulike byggemetoder tas i bruk. Takket være forholdene ble demningen delt i tre prosjekter: sandbankene Middelplaat og Kabbelaarsplaat ble gjort til en banke; deretter ble stykket mellom Moermond på Schouwen-Duiveland og den nye sandbanken og stykket mellom den nye sandbanken og Goeree-Overflakkee stengt samtidig. Mellom Moermond og sandbanken skulle en demning av betongblokker legges, mens den andre delen skulle stenges med caissons. På slutten av 1971 var demningen ferdig, og forbindelsen mellom Grevelingen og Nordsjøen var brutt.

Haringvlietdemningen[rediger | rediger kilde]

Demningen forbinder HellevoetsluisVoorne-Putten med StellendamGoeree-Overflakkee, begge i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Demningen er 4,5 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Haringvliet og Nordsjøen. Midt i demningen er sytten sluser plassert over en avstand på en kilometer, disse slipper kun gjennom vann.


Som Oosterscheldekeringen kan også denne demningen sluse vann fra elvene til Nordsjøen, dette var nødvendig siden Rhinen og Maas går sammen i Haringvliet. Konstruksjonen er en annen, Haringvlietdemningens sluser er konstruert slik som slusene i Oesterdemningen. De slipper ferskvann ut i Nordsjøen, men ikke saltvann inn i Haringvliet. Ved vind av storm-styrke kan slusene stenges. De kan slippe gjennom omtrent 25 000 kubikkmeter vann i sekundet. Dersom vannstanden blir for høy ved Rotterdam kan slusene her innstilles slik at de slipper mer elvevann ut i Nordsjøen enn vanlig. Takket være dette, har demningen fått kallenavnet den nederlandske vannkranen. Videre er det også en «vanlig» sluse bygget inn i demningen ved Stellendam, slik at fiske- og lystfartøyer kan benytte havnen eller seile videre inn i Nederland herfra. For å sørge for at fiskestammene kan bevege seg mellom Haringvliet og Nordsjøen har man laget spesielle tunneler i pilarene mellom slusene.

Markiezaatskade[rediger | rediger kilde]

Markiezaatskade (no.: Markgrevskapets kai) er en mer enn 4 kilometer lang sekundær demning som strekker seg fra østsiden av slusene i KreekrakdemningenZuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland til Molenplaat ved Bergen op Zoom i Noord-Brabant. Det var to grunner til at demningen som ligger parallelt med Oesterdemningen ble bygget: for det første måtte den sørge for at det var enklere å stenge Oesterdemningen når den var ferdig, og for det andre sørger den for at vannstrømningen i Schelde-Rijnkanalen ikke blir for sterk. Forberedelsene til byggingen ble startet 23. desember 1980, og 2. januar 1981 tok arbeidet til.

Demningen består av fem deler fra sør til nord:

  1. en demning som forbinder Markiezaatskade med sørsiden av Molenplaat
  2. en del av demningen (1100 meter) som er høyere enn resten
  3. en lavere del på 400 meter
  4. et 800 meter langt stykke som kalles sluitkade, da denne åpningen ble stengt kunne vann ikke lengre strømme gjennom demningen
  5. en lavere del på 1900 meter.

Oosterscheldekering[rediger | rediger kilde]

Oosterscheldekering ligger på vestsiden av Oosterschelde

(kering betyr barriére) er den største av Deltaprosjektets tretten deler. Prosjektet ble satt i gang for å forhindre at store deler av Zeeland og Nordsjøkysten igjen skulle bli ramponert av springflo eller ekstremt høyvann ved storm, slik som det skjedde under de watersnood i 1953. Ikke bare beskytter Oosterscheldekeringen området rundt Oosterschelde mot springflo, den er også en del av riksvei N57 mellom Schouwen-Duiveland og Noord-Beveland. Den ble offisielt åpnet av Dronning Beatrix 4. oktober 1986. Oosterscheldekering er designet slik at den skal holde i 200 år.

I den ene enden av Oosterscheldekering ligger Neeltje Jans, en øy som ble anlagt for arbeidet med barrriéren. Her er en plakett med følgende inskripsjon plassert: «Hier gaan over het tij, de wind, de maan en wij» (no.: Her beherskes tidevannet av vinden, månen og vi (mennesket)). Av og til kalles barriéren det åttende underverk, og av den amerikanske organisasjonen «American Society of Civil Engineers» har det blitt utropt til et av de syv moderne underverkene.

Oesterdemningen[rediger | rediger kilde]

Oesterdemningen (ned.: Oesterdam, oester er nederlandsk for østers) er en 11 kilometer lang sekundær demning som ligger mellom øyene Tholen og Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Demningen forbinder fylkesveiene N286 og N289 med hverandre. Da Oesterdemningen ble åpnet av dronningens kommissær i Zeeland 6. november 1989, var den lengste demningen i Deltaprosjektet ferdig etter en byggetid på 10 år.

Demningen selv består av de følgende delene:

  1. den sydlige delen som ligger ved Zuid-Beveland og Kreekraksluizen,
  2. åpningen Marollegat mellom den sydlige delen og Speelmansplaten,
  3. delene Speelmansplaten 1 og 2,
  4. Bergse Diepsluis på arbeidsøyen og
  5. åpningen Tholense Gat mellom Tholen og Bergse Diepsluis.

Philipsdemningen[rediger | rediger kilde]

Denne demningen er en 8,5 kilometer lang sekundær demning som strekker seg fra Grevelingendemningen til Sint-Philipsland i den nederlandske provinsen Zeeland og forbinder dermed øyene Tholen og Goeree-Overflakkee (i Zuid-Holland) med hverandre. Demningen er også i bruk som fylkesvei N257. Da demningen ble åpnet 2. februar 1987 ble forbindelsen mellom fjorden Oosterschelde og sundet Krammer brutt. Krammer var tidligere forbundet med Volkerak, men etter at Philipsdemningen og Volkerakdemningen ble bygget er også denne forbindelsen brutt.

Demningen selv består av tre deler:

  1. den sydlige delen som ligger mellom Sint-Philipsland og Krammerslusene på sandbanken Plaat van Vliet,
  2. Krammerslusene,
  3. og den nordlige som ligger mellom Krammerslusene og Grevelingendemningen.

Maeslantkering[rediger | rediger kilde]

Skip som passerer Maeslantkering

Maeslantkeringen er en springflobarriére bygget over Nieuwe Waterweg i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Landhodene ligger ved Rozenburg (på øyen Rozenburg) og Hoek van Holland vest for Rotterdam. Sammen med Hartelkeringen utgjør den Europoortkeringen. Barriéren ble bygget av 600 arbeidere i perioden 19911997 og kostet rundt 800 millioner gylden (mer enn 450 millioner euro, årlig vedlikehold og bemanning koster rundt fem millioner euro).Denne barriéren stenges, som Hartelkeringen, automatisk når vannstanden når 3 meter over NAP.

Maeslantkeringen ble bygget for å beskytte havneområdet ved Rotterdam (som Europoort er en viktig del av) og omliggende byer, tettsteder og landbruksområder mot oversvømmelse. Totalt er det rundt en million mennesker bosatt i området. Opprinnelig ville man gjøre dette ved å forsterke dikene innover i landet, opp til 50 kilometer fra Nordsjøen.

Hartelkering[rediger | rediger kilde]

Hartelkering, sett fra sørsiden

er en springflobarriére bygget over Hartelkanalen ved Spijkenisse (på øyen Voorne-Putten), sør-vest for Rotterdam i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Den forbinder øyen med industriområdet Botlek. Barriéren er også i bruk som fylkesvei, N218 (Hartelweg) ble åpnet i 1997. Hartelkeringen ble bygget i perioden 1991-1997 og kostet rundt 90 millioner gylden.

Som Stormvloedkering Hollandse IJssel kan slusedørene senkes slik at Hartelkanalen stenges og bakenforliggende områder beskyttes ved springflo. Barriéren består av to ellipseformede slusedører, hengt opp mellom tre ovale tårn. Tårnene som slusedørene henger mellom er plassert slik at de kommer overett med Hartelbroens bærekonstruksjon. Dørene er 49,3 og 98 meter brede. I åpen tilstand henger de 14 meter over vannet, litt høyere enn undersiden av Hartelbroen. Ved (truende) høyvann senkes dørene vertikalt slik at elven stenges. Så lenge vannet ikke stiger høyere enn til 3 meter over NAP er dørene åpne og kan skipsfarten foregå uhindret under dem. I stengt tilstand kan større bølger slå over dem.

Bathse spuisluis[rediger | rediger kilde]

Bathse spuisluis og spuikanaal er ikke en del av Nederlands forsvar mot springflo, men et avløpssystem som sørger for at ferskvann fra Volkerak, Zoomsjøen, Markiezaatssjøen og Schelde-Rijnkanalen kan strømme ut i Westerschelde. Etter at deltaprosjektet var ferdig, hadde disse (kunstige) innsjøene ikke lengre noen naturlig gjennomstrømning av vann. Dette problemet ble løst blant annet med denne slusen og kanalen. Man slipper «rent» ferskvann inn via Volkerakdemningen, mens det «gamle» føres bort via dette komplekset. Videre føres også vann fra vestlige deler av provinsen Noord-Brabant via Schelde-Rijnkanalen til Westerschelde på denne måten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Delta Works – bilder, video eller lyd