Brouwersdemningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Brouwersdemningen ligger på vestsiden av Grevelingenmeer

Brouwersdemningen (ned.: Brouwersdam) ble bygget for å beskytte deler av de nederlandske øyene Goeree-Overflakkee i provinsen Zuid-Holland og Schouwen-Duiveland i provinsen Zeeland mot springflo og ekstremt høyvann. Brouwersdemningen er den syvende av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken). Den er 6,5 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Brouwershavense Gat og Nordsjøen. Fjorden var 30 meter dyp på det laveste punktet. Demningen ble påbegynt i 1962, og da den ble opplevert i 1971 ble vestsiden av fjorden Grevelingen stengt, østsiden var stengt av Grevelingendemningen. Nederland hadde blitt en ny, kunstig, innsjø rikere – Grevelingenmeer. Ved åpningen av demningen i 1971 ble også en hovedvei mellom provinsene åpnet, riksvei N57.

Da arbeidet begynte i 1962, var Brouwersdemningen en av de mest komplekse demningene som ble bygget. Akkurat som Grevelingendemningen ble sett som en øvelse for Brouwersdemningen, var denne en øvelse for Oosterscheldekeringen som ville kreve enda mer av konstruktører og entreprenører. Igjen måtte ulike byggemetoder tas i bruk. Takket være forholdene ble demningen delt i tre prosjekter: sandbankene Middelplaat og Kabbelaarsplaat ble gjort til en banke; deretter ble stykket mellom Moermond på Schouwen-Duiveland og den nye sandbanken og stykket mellom den nye sandbanken og Goeree-Overflakkee stengt samtidig. Mellom Moermond og sandbanken skulle en demning av betongblokker legges, mens den andre delen skulle stenges med caissons. På slutten av 1971 var demningen ferdig, og forbindelsen mellom Grevelingen og Nordsjøen var brutt.

Ti år senere ble en sluse, Brouwerssluis, bygget inn i demningen, slik at saltvann kunne komme inn i Grevelingenmeer. Slusen var ferdig 1. juni 1978, og takket være denne gikk flora og fauna langsomt tilbake fra å være en brakkvannsbiotop til å bli en saltvannsbiotop igjen.

Design og konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Viktige egenskaper for denne demningen var at den måtte beskytte øyene Goeree-Overflakkee og Schouwen-Duiveland mot springflo, noe som dikterte at demningen måtte plasseres så langt vest som mulig. Etter at flere løsninger hadde blitt diskutert, falt valget på den som bød:

  1. den korteste avstanden mellom Oosterscheldekeringen og Brouwersdemningen – et positivt aspekt for trafikk-avviklingen.
  2. mest effekt for minst penger, ruten som ble valgt var mellom 20 og 30% billigere enn de øvrige alternativene.

Dette førte til at ble Brouwersdemningen lagt fra Moermond på Schouwen-Duiveland via sandbankene Middelplaat og Kabbelaarsplaat til et punkt syd-vest for Ouddorp på Goeree-Overflakkee. Valget ble godkjent av staten 25. september 1962.

Mellom sandbankene var det et smalt og grunt sund, dette valgte man å stenge ved å dumpe sand. Dermed var det kun to åpninger igjen å stenge: i det nordlige ville man bruke caissons og det sydlige skulle stenges med betongblokker som ble brakt på plass ved hjelp av en kabelbane – akkurat som det ble gjort ved byggingen av Grevelingendemningen. Strømmen kunne gi problemer, for å unngå dette valgte man å stenge begge åpningene på samme tid. Slik ville ikke en av dem bli vanskeligere å bygge ved at strømningsforholdene ble endret. På slutten av 1971 var dammen ferdig.

Sydlig del, Het Brouwershavense Gat[rediger | rediger kilde]

Ved valg av kabelbane var utgangspunktet at gondolene kunne transportere gjennomsnittlig 700 tonn per time i løpet av en 12 timers arbeidsdag. Takket være erfaringer fra Grevelingendemningen ble kapasiteten satt til 1200 tonn per time. Slik ville det være mulig å tette igjen den sydlige delen i løpet av maksimalt 15 uker med mer enn 600.000 tonn sten. Arbeidet måtte være ferdig før høststormene satte inn. Man valgte å bruke det samme systemet som ved byggingen av Grevelingendemningen, en kabelbane der vognene sitter fast på kabelen, mens én sentrale motor sørger for at kabelen beveges. Det ble bygget to stasjoner der vognene kunne fylles, en på Schouwen-Duiveland og en på sandbanken Middelplaat. Den totalt 1,8 kilometer lange kabelen fikk en støttepilar midt i mellom disse to punktene. Vognene selv veide 15 tonn og kunne frakte 15 tonn. Betongblokker på 2,5 tonn ble støpt på stedet og transportert til droppstedet hengende i gripere som var montert under kabelbanens vogner. Totalt ble 240.000 slike blokker brukt til å stenge det sydlige løpet, for å tette demningen helt ble hullene mellom blokkene fylt med sand.

Nordlig del, De Kous i Springersdiep[rediger | rediger kilde]

Passasjen som skulle stenges var 800 meter bred og 10 meter dyp, og man begynte å arbeide på denne delen mens den sydlige delens kabelbane ble bygget. Først ble en to meter høy "terskel" av sten lagt, slik at omtrent en tredjedel av passasjen ble stengt. Deretter ble caissons (firkantete, hule betongkasser) plassert på terskelen. Totalt ble 14 caissons bygget, 12 som skulle stenge gjennomstrømningen og to som ble tilpasset landfestene. De tolv som ble senket i sundet var hver 18 meter bred, 16,2 meter høy og 68 meter lang. Dessuten var det seksten åpninger som var fem meter brede i hver caisson, fire i sideveggene og tolv under. Disse ble midlertidig tettet under slepingen, og da den skulle senkes ble lukene fjernet. Ved senkningen av caissonene var det kritisk at de ble lagt med en toleranse på omtrent en centimeter.

I begynnelsen lot man flo og fjære gå sing gang, vannet strømmet gjennom caissonene. Slik forhindret man at strømmen gjennom et stadig mindre "sund" skulle bli for sterk. Etterhvert ble skjøtene mellom caissonene tettet med sand og grus, og til slutt ble åpningene stengt da strømmen var minst. Det siste som ble gjort var å fylle de hule betongkassene med sand og sten.

Forandringer i biotopen[rediger | rediger kilde]

Etter at demningen ble stengt i 1971 ble det slutt på innflytelsen flo og fjære hadde på flora og fauna i og rundt Grevelingenmeer. Fugler som pleide søke smådyr på sandplatene ved lavvann, forlot området. Små skalldyr begynte allerede etter få dager å dø, akkurat som saltvannsplantene. Etter to uker fant man råtnende planter og dyr i vannet og langs alle strendene. Denne massedøden førte til at det ble mindre og mindre oksygen i vannet. Det som var, ble brukt av råtningsprosessene. Livet i sjøen var det som det gikk hardest utover, men det var også synlig over vannet. For eksempel tørket leirbankene som tidligere kun ved lavvann var synlige ut, og etterhvert ble de bokstavelig talt tatt av vinden da den tørre sanden blåste bort. For å forhindre dette ble blant annet ulike gressorter sådd, og busker plantet. Etter en tid viste det seg at selv om det i begynnelsen ikke så positivt ut for mange sorter dyr og planter, har det snudd seg. Noen sorter finnes ikke lengre i Grevelingenmeer, de har måttet vike for nye sorter.

Sluse[rediger | rediger kilde]

Siden Grevelingen hadde blitt skilt fra Nordsjøen i 1971 ble vannet langsomt mindre salt, men senere ble det bestemt at Grevelingenmeer skulle forbli saltvann. Dette førte til at man i 1978 rev en del av demningen og bygget en sluse der i steden. Slusen er konstruert slik at fisker kan migrere til og fra Nordsjøen. Den er bygget opp av to 195 meter lange betong"bokser", og en like lang sluse for fisk.

Rekreasjon[rediger | rediger kilde]

Midtveis på demningen ligger Port Zelande, et område med havn for lystbåter og utleiehytter. En populær sport som utøves på begge sider av demningen er vindsurfing.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]