Charles Boyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Boyer
Charles Boyer
Charles Boyer i filmen Love Affair (1939)
Født 28. august 1899
Figeac, Lot
Midi-Pyrénées, Frankrike
Død 26. august 1978 (78 år)
Phoenix, Arizona, USA
Ektefelle Pat Paterson (1934–1978)
Yrke Skuespiller
Aktive år 1920–1976
IMDB IMDb

Charles Boyer (født 28. august 1899, død 26. august 1978) var en fransk skuespiller som spilte i over 80 filmer mellom 1920 og 1976.[1] Etter å ha tatt utdannelse innen drama startet Boyer som skuespiller på teater, men fikk suksess som filmskuespiller på 1930-tallet. Rollene han blir husket best for var i to av den tids høyest verdsatte romantiske dramafilmer: Algiers (1938) og Love Affair (1939). En annen berømt rolle var i mysterie-thrilleren Gaslight fra 1944. Han ble fire ganger nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Charles ble født i Figeac i departementet Lot i regionen Midi-Pyrénées, Frankrike, som sønn av Maurice og Louise Boyer. Charles var en sjenert småbygutt da han elleve år gammel oppdaget film og teater. Under første verdenskrig utførte han komiske sketsjer for soldater mens han arbeidet som pleiemedhjelper på et sykehus.[2] Han begynte en kort tid på studier ved Sorbonne, mens han ventet på en sjanse til å studere skuespill ved Conservatoire de Paris.[3] Han dro til hovedstaden for å fullføre sin utdanning, men brukte mesteparten av tiden til å jage en karriere innen teaterkunst. I 1920 skaffet hans raske hukommelse han en sjanse til å erstatte hovedrollen i et teaterstykke, og han fikk umiddelbart en fulltreffer.[2] På 1920-tallet spilte han ikke bare en elegant og sofistikert kvinnebedårer på scenen, men dukket også opp i flere stumfilmer.

Boyer signerte en kontrakt med MGM og han elsket livet i USA, men lite kom ut av hans første opphold i Hollywood, fra 1929 til 1931. Til å begynne med tok han filmroller bare for pengene, men fant at støtteroller var utilfredsstillende. Imidlertid, da lydfilmen kom gjorde hans dype stemme han til en romantisk stjerne.[2]

Boyers første gjennombrudd kom med en veldig liten rolle i Jean Harlows Red-Headed Woman (1932).[4] Etter å ha spilt hovedrollen i en fransk versjon av Liliom (1934) regissert av Fritz Lang, begynte han å oppnå almen anerkjennelse;[5] Boyer fikk sin første hovedrolle i Hollywood i den romantiske musikalen Caravan (1934) med Loretta Young.[6] Den utflyttede franskmannen Claudette Colbert ba om han i det psykiatriske dramaet Private Worlds (1935),[2] som var en moderat suksess.[3]

Stjernestatus[rediger | rediger kilde]

Boyer med Sigrid Gurie og Hedy Lamarr i Algiers (1938)

Fram til først på 1930-tallet fortsatte Boyer å lage hovedsakelig franske filmer, og Mayerling (1936), med Danielle Darrieux i den kvinnelige hovedrollen, gjorde han til en internasjonalt kjent stjerne. Den ble fulgt opp av Orage (1938), hvor han spilt mot Michèle Morgan. Privat var Boyer en boklesende og tilbaketrukket person, fjernt fra det glamorøse livet i Hollywood. Men på lerretet fikk han publikum til å besvime mens han forførte Marlene Dietrich i The Garden of Allah (1936), Jean Arthur i History Is Made at Night (1937), Greta Garbo i Conquest (1937), og Irene Dunne i Love Affair (1939).[2] Hans første Technicolor-film var The Garden of Allah, som også etablerte han som en stor skuespiller i USA.[5]

I 1938 fikk Boyer sin berømte rolle som Pepe le Moko, tyven på rømmen i Algiers, en engelskspråklig nyinnspilling av den klassiske franske filmen Pepe le Moko med Jean Gabin. Selv om han i filmen aldri kom med invitasjonen «kom med meg til casbahen» til Hedy Lamarr, som spilte den kvinnelige hovedrollen, så var replikken med i filmens trailer. Replikken kom til å bli hengende ved han, takket være generasjoner av imitatorer og Looney Tunes-parodier.[2][7] Boyers rolle som Pepe Le Moko var allerede verdenskjent da animatøren Chuck Jones baserte figuren Pepe le Pew, det romantiske stinkdyret som ble introdusert i Odor-able Kitty i 1945, på Boyer og hans mest velkjente opptreden.[8] Boyers vokale stil ble også parodiert i tegnefilmene Tom og Jerry, hvorav den mest kjente er da Tom prøvde å gjøre kur til en hunnkatt i The Zoot Cat.

Boyer spilte i tre klassiske filmer om ugjengjeldt kjærlighet: All This, and Heaven Too (1940), med Bette Davis; Back Street (1941), med Margaret Sullavan; og Hold Back the Dawn (1941), med Olivia de Havilland og Paulette Goddard.[9]

I motsetning til sitt glamorøse image begynte Boyer tidlig å miste håret, han hadde en fremtredende mage, og var betydelig kortere enn kvinnene han spilte mot, som Ingrid Bergman. Da Bette Davis første gang så han på settet til All This, and Heaven Too kjente hun han ikke igjen og prøvde å få han fjernet.[8]

I 1943 ble Charles Boyer tildelt en Academy Special Award (Certificate of Merit) for «framstående kulturelle prestasjoner for sitt arbeid med å etablere Den Franske Forskningsstiftelsen i Los Angeles som en referansekilde for Hollywoods filmindustri».

I 1944 gjorde Boyer en forvandling i rolletype fra sine tidligere filmer med sin hovedrolle i filmen Gaslight, hvor han spiller en tyv/morder som prøver å overbevise sin nygifte kone om at hun er i ferd med å bli gal.

Boyer vant aldri en Oscar, selv om han ble nominert til «Beste mannlige hovedrolle» fire ganger, for Conquest (1937), Algiers (1938), Gaslight (1944) og Fanny (1961).

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1947 var Boyer stemmen til Capt. Daniel Gregg i Lux Radio Theaters presentasjon av The Ghost and Mrs. Muir,[10] som i filmen ble spilt av Rex Harrison. I 1948 ble han utnevnt til chevalier av den franske Æreslegionen.

Etter at en ny film sammen med Ingrid Bergman, Arch of Triumph (1948), ikke ble en kassasuksess, begynte Boyer å se etter karakterroller. Foruten flere franske filmer som Max Ophuls' The Earrings of Madame de... (1953, igjen med Danielle Darrieux) og Nana (1955, mot Martine Carol), beveget han seg også inn i fjernsynsbransjen som en av de opprinnelige produsentene og stjernene i Four Star Theatre, og Four Star Productions skulle komme til å gjøre både han og partnerne David Niven og Dick Powell rike.[2] I 1956 var Boyer gjestestjerne på I Love Lucy.

I 1957 spilte Boyer i en TV-versjon av det Pulitzerpris-vinnende skuespillet There Shall Be No Night, av Robert E. Sherwood. Hovedrollen ble spilt av Katharine Cornell, og ble sendt på NBC 17. mars 1957 som en del av Hallmark Hall of Fame.[11] Han ble nominert til en Golden Globe som Beste Skuespiller for filmen The Happy Time (1952), og ble også nominert til en Emmy for Beste Skuespiller i en Dramaserie for sitt arbeid i Four Star Playhouse (1952–1956).

I 1951 spilte Boyer på Broadway i en av sine mest kjente roller, som Don Juan i en framføring av tredje akt av George Bernard Shaws Man and Superman. Dette er akten som vanligvis er kjent som Don Juan in Hell. I 1952 vant han Broadways Special Tony Award for 1951 for Don Juan in Hell. Stykket ble regissert av skuespilleren Charles Laughton. Laughton spilte Djevelen, med Cedric Hardwicke som statuen av den militære kommandanten som Don Juan hadde drept, og Agnes Moorehead som Dona Anna, kommandantens datter, en av Juans tidligere erobringer. Produksjonen var en suksess hos kritikerne, og ble senere innspilt i sin helhet av Columbia Masterworks, som en av de første komplette innspillingene noensinne av en teaterproduksjon, bortsett fra musikaler. Per 2006 har den ennå ikke blitt utgitt på CD, men i 2009 ble den tilgjengelig som en MP3-download.[12] Boyer hadde igjen hovedrollen sammen med Claudette Colbert i Broadway-komedien The Marriage-Go-Round (1958–1960), men sa til produsenten, «Keep that woman away from me».[13] Han ble også nominert for en Tony Award som Beste Skuespiller i et Drama for Broadway-produksjonen av Lord Pengo i 1963. Senere samme år spilte Boyer i Man and Boy på scener i både London og New York.[14]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 6300 Hollywood Boulevard.

Innen film fortsatte Boyer å spille eldre roller: i Fanny (1961) mot Leslie Caron; Barefoot in the Park (1967) med Robert Redford og Jane Fonda, og den franske filmen Stavisky (1974, med Jean-Paul Belmondo i hovedrollen). For den sistnevnte vant han New York Film Critics Circle Award for Best Supporting Actor,[2] og mottok også en «Special Tribute» på filmfestivalen i Cannes.[15]

Charles Boyer spilte i TV-serien Oss kjeltringer imellom (The Rogues) sammen med David Niven og Gig Young. Serien gikk til og med 1964–1965-sesongen.

Boyers karriere varte lengre enn andre romantiske skuespillere, noe som ga han tilnavnet «den siste av filmens store elskere»."[9] Han spilte i 1966 inn et svært mørkt album kalt Where Does Love Go?. Albumet besto av kjente kjærlighetssanger sunget (eller snarere snakket) med Boyers karakteristiske dype stemme og franske aksent. Platen var etter sigende Elvis Presleys favorittalbum de siste 11 årene av hans liv, og den han hørte mest på.[16]

Senere i livet vendte Boyer seg mot karakterroller i filmer som: Jorden rundt på 80 dager (1956), How to Steal a Million (1966, med Audrey Hepburn i hovedrollen), Is Paris Burning? (1966), og Casino Royale (1967). Han hadde en betydelig rolle som en korrupt tjenestemann i filmversjonen fra 1969 av The Madwoman of Chaillot, med Katharine Hepburn. Hans siste større filmrolle var som High Lama i en musikal-version av Lost Horizon (1973), som imidlertid fikk dårlig mottakelse.

For sine bidrag til film- og TV-industrien har Boyer fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame ved 6300 Hollywood Boulevard.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

I tillegg til fransk og engelsk snakket Boyer også italiensk tysk og spansk.[3][17] Hans eneste ekteskap var med den britike skuespillerinnen Pat Paterson, som han møtte under et middagsselskap i 1934. De to ble forlovet etter to uker og giftet seg tre måneder senere.[8] De flyttet senere fra Hollywood til Paradise Valley i Arizona.[18] De var gift helt til hun døde i 1978.

I Hollywood var Charles Boyer også en av de få nære vennene til den store franske skuespilleren og sangeren Maurice Chevalier.

Boyer ble amerikansk statsborger i 1942.[19]

26. august 1978, to dager etter hans kone døde av kreft, og to dager før sin egen 79-årsdag, begikk Boyer selvmord med en overdose Seconal mens han var hjemme hos en venn i Scottsdale i Arizona. Han ble kjørt til et sykehus i Phoenix, hvor han døde.[18] Han ble begravet på Holy Cross Cemetery i Culver City, California, ved siden av sin kone og sin sønn Michael Charles Boyer (1943–1965). Om kvelden 10. desember 1964, under sitt 21-års bursdagsselskap i sitt hjem i Los Angeles, skjøt deres sønn Michael seg selv. Media rapporterte dødsfallet som et bevisst selvmord, men nettstedet for hans mor, Pat Peterson, antyder at det var et resultat av å være svært full og å spille russisk rulett med et ladd våpen.[trenger referanse]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

TV[rediger | rediger kilde]

Diverse[rediger | rediger kilde]

  • The Candid Camera Story (Very Candid) of the Metro-Goldwyn-Mayer Pictures 1937 Convention (1937) (ukreditert)
  • Hollywood Goes to Town (1938)
  • Les îles de la liberté (1943) Forteller
  • Congo (1945) Stemme
  • On Stage! (1949)
  • 1955 Motion Picture Theatre Celebration (1955) (ukreditert)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Obituary Variety, 30. august 1978.
  2. ^ a b c d e f g h TCM Film Guide, s. 29.
  3. ^ a b c Larry Swindell (1983). Charles Boyer: The Reluctant Lover. Doubleday (engelsk).
  4. ^ Charles Boyer - Biography. Classic Movie Favorites. Besøkt 8. februar 2011.
  5. ^ a b Charles Boyer. All-Movie Guide. Besøkt 8. februar 2011.
  6. ^ Hal Erickson. Caravan. All-Movie Guide. Besøkt 8. februar 2011.
  7. ^ Paul F. Boller, Jr., John George (1989). They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions. New York. ISBN 0-19-505541-1.
  8. ^ a b c TCM Film Guide, s. 31.
  9. ^ a b Charles Boyer. TCM Movie Database. Besøkt 9. februar 2011.
  10. ^ Lux Radio Theatre Log. Audio Classics Archive. Besøkt 9. februar 2011.
  11. ^ HALLMARK HALL OF FAME: THERE SHALL BE NO NIGHT, ACT 1 (TV). The Paley Center for Media. Besøkt 9. februar 2011.
  12. ^ Don Juan in Hell by George Bernard Shaw. Amazon.com. Saland Publishing (28. april 2009).
  13. ^ Bernard F. Dick (2008). Claudette Colbert: She Walked in Beauty. uten stedsangivelse.
  14. ^ Man & Boy. The Actors Company Theatre.
  15. ^ Charles Boyer Awards. Hollywood.com. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 9. februar 2011.
  16. ^ Clambake - United Artists 1967. For Elvis Fans Only. EPE. Besøkt 9. februar 2011.
  17. ^ Paul F. Wilson. Charles Boyer (1899 - 1978). Find A Grave.
  18. ^ a b Celebrity Sightings - B.
  19. ^ British Film Institute (1995). Encyclopedia of European Cinema (Cassell Film Studies) (red. Ginette Vincendeau). London.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • TCM Film Guide (2006). The 50 Most Unforgettable Actors of the Studio Era: Leading Men. San Francisco, California.
  • Larry Swindell (1983). Charles Boyer. The Reluctant Lover. Garden City, New York.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Charles Boyer – bilder, video eller lyd