Jean Harlow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean Harlow
Jean Harlow
Promobilde fra begynnelsen av 1930-tallet.
Født Harlean Carpenter
3. mars 1911
Kansas City, Missouri, USA
Død 7. juni 1937 (26 år)
Los Angeles, California, USA
Ektefelle Charles McGrew (1927–1930)
Paul Bern (1932–1932)
Harold Rosson (1933–1934)
Aktive år 1928–1937
Nettsted www.jeanharlow.com
IMDb IMDb

Jean Harlow (født Harlean Carpenter 3. mars 1911, død 7. juni 1937) var en amerikansk skuespillerinne og sexsymbol på 1930-tallet.

Harlow fikk sitt store gjennombrudd i Howard Hughes-filmen Luftens dæmoner i 1930, og ble kjent som «Platinum Blonde» på grunn av sitt plantinablonde hår. Hun hadde stor suksess som fristerinne i filmer som Red-Headed Woman, Fristelser, Middag kl. 8, Bombshell og Det gule hav, før hun farget håret brunt og tonet ned sitt sexy image i filmer som Hustru kontra sekretær og Libeled Lady.

Til tross for en karriere som varte i under ti år rakk hun å spille i over 30 filmer. I mai 1937 ble hun den første filmskuespillerinnen som var på forsiden av Life.

Harlow døde av nyresvikt 26 år gammel.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Harlean Carpenter ble født 3. mars 1911 i Kansas City i Missouri, som datter av den suksessfulle tannlegen Mont Clair Carpenter og Jean Poe Carpenter (pikenavn Harlow). Hennes far kom fra en arbeiderklassebakgrunn, mens hennes mor var datter av en velstående eiendomsmegler.[1] Hun hadde ingen søsken. Harlows mor, som etter fødselen foretrakk å bli kalt «Mor Jean», ønsket å oppkalle datteren etter seg selv, men hennes far, Skip Harlow, forbød det.[2] Hun foreslo da navnet Shirley Jean, men heller ikke dette navnet ble akseptert. Valget falt da på Harlean, en amalgamasjon av Jean Harlow.[2] «Mor Jean» kalte imidlertid bare datteren «Babyen» og det var ikke før hun begynte på skolen at Harlow fant ut at navnet hennes var Harlean.[3]

Familien Carpenter bodde i et luksuriøst 25-romshus, som var en gave fra Skip Harlow, med flere tjenere, en barnepike og sjåfør.[4] Harlow manglet aldri noen materielle goder i oppveksten. Hun hadde imidlertid få venner, og utviklet et nært forhold til hennes overbeskyttende mor.[3] «Mor Jean» var misfornøyd med ekteskapet og søkte om skilsmisse fra ektemannen, noe hun fikk innvilget 29. september 1922. Hun fikk foreldreansvaret for datteren, og Harlow fikk sjelden møte faren etter dette.[5] «Mor Jean» ønsket å slå gjennom som skuespillerinne og flyttet sammen med datteren til Hollywood i 1923.[5] To år senere hadde hun fortsatt ikke fått fart på karrieren, og ble av økonomiske årsaker tvunget til å flytte tilbake til Kansas City.[6]

Skip Harlow sendte barnebarnet på en katolsk internatskole i håp om å skape litt avstand mellom mor og datter. Harlow sluttet etter et semester og begynte i stedet på en skole der hun hadde muligheten til å reise hjem hver dag.[7] I sommerferien sendte Skip Harlow barnebarnet på sommerleiren Cha-Ton-Ka i Michigamme. Harlow fikk skarlagensfeber og måtte holdes adskilt fra de andre ungdommene.[7] Da «Mor Jean» fikk vite dette reiste hun straks til leiren, og ble der i tre uker for å pleie datteren, til tross for protester fra leirledelsen.[8] Da Harlow og moren var på vei hjem igjen kom de i kontakt med den gifte italienskfødte immigranten Marino Bello.[9] «Mor Jean» innledet et forhold til Bello, og sendte Harlow på skole i Illinois, i nærheten av Chicago der Bello bodde.[10] Høsten 1926 møtte Harlow Charles «Chuck» McGrew som hun innledet et forhold til.[11] «Mor Jean» var imot forholdet og arrangerte i stedet stevnemøter mellom Harlow og sønnen til Bellos sjef, den velstående Eugene Byfield, som hun håpet at datteren kunne gifte seg med for pengenes skyld.[12] Planene hennes ble avbrutt da Skip Harlow fant ut om datterens forhold til Bello, og insisterte på at hun enten måtte gifte seg med ham eller komme hjem igjen. Bello skilte seg fra sin kone og giftet seg med «Mor Jean» 18. januar 1927. Harlow sluttet på skolen og flyttet inn sammen med dem.[12] Den 21. september 1927 giftet Harlow seg med McGrew. Hun var 16 år gammel og han var 20. To måneder senere fylte han 21 år og fikk tilgang på en arv på 200 000 dollar etter sine avdøde foreldre.[13] I begynnelsen av 1928 flyttet ekteparet fra Chicago til Beverly Hills.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Våren 1928 kjørte Harlow venninnen Rosalie Roy til en avtale hos Fox Film Corporation. Mens hun ventet utenfor ble hun oppdaget av ansatte i filmselskapet, som trodde at hun var det i håp om å bli skuespillerinne og gav henne søknadspapirer. Da Roy fortalte om denne episoden i et selskap noen uker senere veddet Harlows venner på at hun ikke turte å prøve seg som skuespillerinne. Hun aksepterte veddemålet og leverte papirene hos filmselskapet dagen etter.[14] Navnet hun oppgav var Jean Harlow, morens pikenavn. Noen dager senere fikk hun sitt første tilbud om en statistrolle, men takket nei ettersom hun ikke hadde lyst å satse på en skuespillerkarriere. Det kom også flere tilbud som hun også avviste.[14] Da «Mor Jean», som nylig hadde flyttet til Los Angeles, fikk vite om dette beordret hun datteren til å akseptere det neste tilbudet.[15]

Harlows filmdebut var som statist i stumfilmen Honor Bound i 1928. Deretter fulgte en rekke småroller i andre stumfilmer, inkludert Helan og Halvan-filmen Liberty. Hal Roach, som drev Hal Roach Studios, la merke til henne og tilbudte henne en femårskontrakt med en lønn på 100 dollar i uken. Hun signerte kontrakten 26. desember 1928.[16] Da Roach måtte ta en pause fra filmproduksjon i januar 1929 for å bygge nye studioer tilpasset talefilm, tok «Mor Jean» datteren med til Paramount Pictures der hun spilte en statistrolle i filmen Close Harmony. Måneden etter returnerte Harlow til Hal Roach Studios og spilte i Helan og Halvan-filmene Double Whoopee og Bacon Grabbers. Den 2. mars 1929 ble hun løst fra kontrakten med Roach etter å ha hevdet at filmkarrieren ødela ekteskapet hennes.[17] I virkeligheten var det Skip Harlow som protesterte mot de dristige rollene hennes.[18] «Mor Jean» og Harlow overtalte han til slutt til å la henne fortsette skuespillerkarrieren, mot at hun ikke fikk økonomisk støtte fra han.[19] Harlow separerte seg også fra Charles «Chuck» McGrew. Han mente at det var hennes mor som hadde ført til at ekteskapet tok slutt.[20] «Mor Jean» og Bello flyttet deretter inn sammen med Harlow. Hun måtte forsørge dem begge.[21]

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Harlow spilte mindre roller i filmer som Byens lys, med Charlie Chaplin i hovedrollen, og The Love Parade. Hun hadde også en liten rolle i The Saturday Night Kid, med Clara Bow og James Hall i hovedrollene. Under innspillingen av hennes neste film, Weak But Willing, møtte hun tilfeldigvis Hall igjen. Han spilte en av hovedrollene i Howard Hughes-filmen Luftens dæmoner. Hughes måtte filme deler av filmen på nytt for å omgjøre den fra stumfilm til talefilm, men trengte en ny kvinnelig hodedrolleinnehaver. Den norske stumfilmskuespillerinnen Greta Nissens aksent gjorde henne ikke troverdig i rollen som britisk aristokrat.[22] Letingen hadde forgått i seks måneder og Hall foreslo at Harlow burde prøvespille.[23] Det gjorde hun neste kveld og fikk vite at hun hadde fått rollen morgenen etter. Den 24. oktober 1929 signerte Harlow en treårskontrakt med Hughes' produksjonsselskap Caddo Company.[24] Hun skulle få betalt 1500 dollar for åtte ukers arbeid med Luftens dæmoner, og deretter 250 i uken når hun jobbet og 200 når hun var mellom filminnspillinger.[24] I tillegg hadde ikke Hughes noen andre skuespillerinner under kontrakt, slik at all tid og midler kunne brukes til å promotere Harlow.[25]

Den 27. mai 1930 deltok Harlow på premieren på Luftens dæmonerGrauman's Chinese Theatre. Filmen ble hennes store gjennombrudd som skuespillerinne, men kritikerne lot seg ikke imponere over talentet hennes. The New Yorker kalte Harlow «skrekkelig», mens Variety vitset om hennes sexy utseende: «Det spiller ingen rolle hvor talentfull hun er (...) ingen har noensinne sultet når de er i besittelse av det hun har.».[26] Hughes sendte Harlow for å promotere filmen i flere amerikanske byer, men hadde ingen videre planer for henne. Han økte likevel lønnen hennes til 150 dollar i uken.[27] Harlows fraseparerte ektemann Charles «Chuck» McGrew visste at hun selv ikke ønsket en skuespillerkarriere og prøvde å vinne henne tilbake. Han oppsøkte Hughes og oppfordret han til å «ligge unna», men ble kastet ut.[28] «Mor Jean» advarte datteren at hvis hun gikk tilbake til McGrew kom karrieren hennes til å være over, og sørget for at skilsmissen ble fullført.[29]

Harlow og Clark Gable i filmen The Secret Six fra 1931.

I slutten av 1930 hadde ikke Harlow spilt i en film på et år og «Mor Jean» bestemte seg derfor for å bli manageren hennes. Offisielt var det hennes ektemann Marino Bello som fikk denne jobben, ettersom hun mente at en mann var mer egnet som frontfigur. Hans første oppgave var å prøve å få Harlow løst fra kontrakten med Caddo Company, noe Hughes nektet.[30] Metro-Goldwyn-Mayer-produsenten Paul Bern, som var en venn av Harlow, overtalte Hughes til å låne henne ut til filmen The Secret Six. Der spilte hun mot Clark Gable, en annen nykommer. Han uttalte senere: «Ingen av oss visste noe særlig om filmindustrien. På slutten av hver scene spurte hun meg, ‘Hvordan går det med meg?’ Og jeg spurte henne om det samme.»[31] Hun ble deretter utlånt til Universal Pictures for å spille i Iron Man. Innsatsen hennes ble dårlig mottatt av kritikerne.[31] Hennes neste film var Samfunnets fiende, med James Cagney i hovedrollen. Warner Bros. betalte Hughes 1000 dollar i uken for å bruke henne, men han betalte henne 200 og tok resten selv.[32] Deretter spilte hun i Goldie med Spencer Tracy.

Etter å ha spilt i fire filmer på fem måneder sendte Hughes henne til Oriental Theatre i Chicago for å gjøre personlige opptredener. Han fikk 3500 dollar for en ukes opptredener, men betalte Harlow 200.[33] Hun hadde ingen sketsj å fremføre, så det eneste hun gjorde var å gå ut på scenen å plukke opp et lommetørkle som hadde falt ned. Dette førte til at brystene hennes nesten falt ut av kjolen. En kritiker i Chicago slaktet forestillingen hennes: «Jean Harlow kan hverken danse, synge eller snakke høyere enn hvisking».[33] En kveld tok Al Capone med seg gangstervennen Abner Zwillman for å se Harlow. Etter forestillingen inviterte Bello dem bak scenen for å møte henne. Harlow og Zwillman fant tonen, og han tok kontakt med Columbia Pictures-sjefen Harry Cohn og overbeviste han om å bruke henne i to filmer.[34] Cohn tilbudte Hughes 5000 dollar for å låne henne, det dobbelte av prisen han forlangte.[34] Da Hughes likevel nektet å øke Harlows lønn på 250 dollar i uken, økte Zwillman tilbudet til 1000 og dekket selv mellomlegget.[35] Han lånte også 500 000 til Cohn.[35] Harlows første film for Columbia var Gallagher, regissert av Frank Capra. Hun var svært nervøs for å jobbe med han. Capra fikk på sin side merke at hun var uerfaren, men satte pris på innsatsviljen: «Hun ønsket å lære hele tiden. Jeg husker at jeg ba henne om å reise hjem etter at hun hadde fullført scenene sine, [men] hun ble alltid igjen på settet [og] så på de andre, forsøkte å lære seg hvordan man skulle bli en skuespillerinne.»[36] For å promotere Harlow gav Hughes publisitetssjefen i Caddo Company, Lincoln Quarberg, i oppgave å finne et passende kallenavn på henne. Han endte opp med «Platinum Blonde». Hughes overbeviste deretter Cohn til å endre tittelen på Harlows film fra Gallagher til Platinum Blonde.[37] Caddo Company organiserte også over tre hundre «Platinum Blonde»-klubber over hele USA, og tilbød 10 000 dollar til den som kunne matche Harlows blonde hårfarge. Det ble ikke kåret noen vinner, men salget på blekemidler økte med 35 prosent.[37] Harlows neste film for Columbia var Three Wise Girls, der hun for første gang i karrieren spilte en sympatisk rollefigur. Kritikerne lot seg imidlertid fortsatt ikke imponere over henne.[38]

Paul Bern hjalp Harlow med å få en rolle i The Beast of the City, hennes sjuende film på et år. Så snart hun hadde fullført innspillingen arrangerte Bello en tiukersturné med personlige opptredener på kinoer på østkysten. Han hadde imidlertid ikke sikret en som kunne skrive manus til forestillingene, og turneen begynte dårlig.[39] Like før jul i 1931 kollapset Harlow og fikk ordre fra legen om å hvile. «Mor Jean» overbeviste henne til å fortsette turneen, selv om hun måtte bæres på scenen av Bello på den neste forestillingen i Philadelphia.[39] Hun manglet fortsatt en sketsj å fremføre, var synlig syk og skalv og mumlet på scenen. Den erfarne konferansieren Nils Granlund ble derfor kontaktet i et forsøk på å redde turneen. Han oppdaget at Harlow fryktet at publikum trodde hun var slik i virkeligheten som hun spilte på film, og derfor hatet henne.[39] Granlund kontaktet de erfarne vitsemakerne Al Boasberg og Edgar Allen Woolf som skrev manus til forestillingen hennes.[40] Den ble fra første gang hun fremførte den en stor suksess, og i februar 1932 ble turneen utvidet med seks uker.[41] Samme måneden ble også The Beast of the City utgitt, og for første gang var kritikerne positive til innsatsen hennes. New York Daily News proklamerte at «platinababyen spiller virkelig i denne», mens Time kalte henne «en skinnende og mer raffinert utgave av Clara Bow».[41] De fleste kinoene som Harlow opptrådte på var eid av Loew's, Inc., MGMs moderselskap. Lederen for Loew's, Nicholas Schenck, foreslo derfor at filmselskapet skulle tilby henne kontrakt.[42] MGM-sjefen Louis B. Mayer anså rollene hun spilte som vulgære og var derfor ikke interessert.[42] Paul Bern tok da kontakt med produksjonssjefen i MGM, Irving Thalberg, og overbeviste han om å støtte Harlow. Ettersom Schenck allerede var enig, hjalp ikke Mayers protester. På 21-årsdagen sin, 3. mars 1932, ble Harlow kontaktet av Bern som fortalte henne at Hughes hadde solgt kontrakten hennes til MGM for 30 000 dollar.[43]

Metro-Goldwyn-Mayer[rediger | rediger kilde]

I filmen Fristelser fra 1932.

Metro-Goldwyn-Mayer tilbudte Harlow en sjuårskontrakt med en begynnerlønn på 1250 dollar i uken.[44] Hennes første film under den nye kontrakten var Red-Headed Woman, der hun spilte en manipulerende rødhåret kvinne som forfører rike menn for å klatre på den sosiale rangstigen. Filmen var kontroversiell da den ble sluppet, men ble likevel en stor suksess og tjente inn nesten det dobbelte av produksjonskostnadene.[45] Den 2. juli 1932 giftet Harlow seg med Paul Bern.[46] Han sørget for at hun fikk spille hovedrollen i Fristelser, hennes andre film med Clark Gable.[47] Under innspillingen av filmen begikk Bern selvmord, og ettersom motivet hans var uklart stod Harlow overfor en mulig skandale. Kort tid etter ble det kjent at Bern i en årrekke hadde hatt et forhold til Dorothy Millette. De giftet seg aldri, men hun beskrev seg ofte som fru Paul Bern.[48] Han beskrev henne også flere ganger som «min kone», og førte henne opp som dette på søknadspapirene om amerikansk statsborgerskap og i testamentet sitt fra 1920.[49] Bern forsørget henne også resten av sitt liv.[50] Etter en stor leteaksjon ble hun funnet druknet ni dager etter Berns selvmord. Harlow betalte for begravelsen hennes.[51] Hun fullførte også innspillingen av Fristelser. Filmen ble en stor suksess og spilte inn det tredobbelte av produksjonskostnadene.[52] I stedet for å skade Harlows karriere hadde Berns selvmord ført til økt sympati for henne, og hun var mer populær enn noensinne.[53]

I 1933 spilte Harlow på nytt mot Clark Gable, i filmen i En dame med erfaring. Deretter spilte hun i den stjernespekkede Middag kl. 8. Hun kom godt overens med regissøren George Cukor, som senere uttalte at Harlow «spilte komedie like naturlig som en høne legger et egg».[54] Filmen spilte inn 2,1 millioner dollar, og Harlow ble hyllet av Variety som mente det var hennes hittil beste rolletolkning.[55] I Bombshell spilte Harlow en berømt skuespillerinne som blir utnyttet av alle rundt seg, inkludert sin egen familie. Selv om manuset var basert på livet til stumfilmskuespillerinnen Clara Bow, var det flere likheter med Harlows eget liv.[56] Under innspillingen av filmen hintet Louella Parsons om et forhold mellom Harlow og bokseren Max Baer i avisspalten sin.[57] Han var separert fra sin kone, Dorothy Dunbar, og Parsons spalte førte til at Dunbar søkte skilsmisse på grunnlag av utroskap.[57] For å unngå en ny skandale arrangerte MGM et ekteskap mellom Harlow og hennes venn, kameramannen Harold Rosson. De giftet seg 18. september 1933.[58] Kort tid senere søkte Dunbar om skilsmisse fra Baer uten at Harlow ble nevnt.[59] I forbindelse med premieren av Bombshell i Los Angeles ble Harlows hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Kritikerne hyllet rolletolkningen hennes[60] og filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene.[61]

I filmen Middag kl. 8 fra 1933.

Harlow var på dette tidspunktet på tredjeplass over de mest innbringende skuespillerinnene i USA.[61] Stefaren hennes, Marino Bello, gjorde derfor et forsøk på å få hevet lønnen hennes fra 1500 dollar i uken, til 5000.[62] MGM nektet og Bello truet da med at hun ikke kom til å møte opp på innspillingen av den planlagte Den blonde vulkan. Filmselskapet svarte med å påpeke at hun var under kontrakt med dem. Til tross for at Harlow selv var langt mer opptatt av rollene hun skulle spille enn lønnen sin, valgte hun å adlyde Bello og unnlot å møte opp på jobb.[62] Den 13. november 1933 ble hun suspendert.[62] Media hadde liten sympati med kravet hennes om lønnsforhøyelse midt under den store depresjonen.[62] Harlow benyttet tiden sin på å skrive romanen Today is Tonight.[63] Bello tok opp et lån på 22 500 dollar, men da pengene ikke rakk til slapp han nyheten om Harlows bok. Hun fikk publiseringstilbud fra hele verden, og Bello betalte pressesekretæren Tony Beacon for å skrive Today is Tonight.[64] Bello forsøkte også å selge filmrettighetene til boken og sendte den til alle filmselskapene utenom MGM.[65] Dette førte til at MGM skrev en klausul i Harlows kontrakt som forbød henne å utføre noen tjenester for noen andre enn dem uten skriftlig tillatelse.[65] Da de nektet å godkjenne utgivelsen av Today is Tonight, måtte Bello skrinlegge planene sine.[65]

Harlow kom til slutt til enighet med MGM og signerte i januar 1934 en ny sjuårskontrakt med en begynnerlønn på 3000 dollar i uken.[66] Hun startet innspillingen av Den blonde vulkan og separerte seg fra Rosson. Kort tid senere innledet hun et forhold til MGM-skuespilleren William Powell. For å promotere dette fikk de hovedrollene i Dagens skandale. Harlow spilte hun en musikalstjerne som opplevde at hennes mann begikk selvmord, noe som førte til problemer for hennes videre karriere. Handlingen var svært lik det hun selv hadde opplevd. Ettersom Harlow hverken kunne synge eller danse ble sangstemmen hennes dubbet av Virginia Verril, mens Betty Halsey gjorde dansestegene.[67] Under innspillingen oppstod den en krise da Harlow begynte å miste håret etter flere års bleking, og hun måtte bruke parykk for å fullføre filmen.[68] Dagens skandale ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller publikum og tjente ikke inn produksjonskostnadene.[69]

Den 19. august 1935 hadde Time Harlow på forsiden. Artikkelen inne i magasinet inneholdt mer sannhet enn de fleste andre fra den perioden.[70] For første gang fikk publikum vite at «Mor Jean» alltid hadde ønsket å bli en skuespillerinne, inntil hun oppdaget at hun kunne få dette oppfylt gjennom datteren.[71] Bello ble beskrevet som «mystisk» og det ble nevnt at han «eier noen gruver som han vanligvis akkurat er på vei til eller kommer fra».[71] Powell, som leste artikkelen, bestemte seg for å undersøke mer og leide en privatdetektiv. Han fant ut at Bello tok 25 prosent av Harlows lønn for å investere i det han hevdet var gullgruver i Mexico.[71] I virkeligheten eksisterte ikke disse gruvene og pengene gikk i stedet blant annet til en meksikansk elskerinne.[71] Bello ble kastet ut av «Mor Jean». Han krevde da 250 000 dollar for hans andel av huset som Harlow hadde bygget til dem, men tok til takke med 22 000, noe som var hele Harlows formue.[71] I tillegg overtok hun lånet på 22 500 dollar.[72] For å betjene lånet hjalp MGM henne med å få lån i banken og stilte som garantist.[72] Avdragene ble trukket direkte fra lønnen hennes.[72] Harlows neste film var Det gule hav, der hun spilte mot Clark Gable. Filmen ble hennes hittil største suksess og tjente 2,9 millioner dollar.[72]

I filmen Riffraff fra 1936.

MGM bestemte seg for å tone ned Harlows sexy image for å blidgjøre sensurmyndighetene. Hårfargen hennes ble endret fra platinablond til lys brun og historier om den «ekte» Harlow ble lekket til pressen.[73] Selv uttalte hun: «Ingen kvinne kommer noen gang til å frykte meg igjen.»[74] Hennes neste film var Riffraff, der hun spilte mot Spencer Tracy. Det var knyttet spenning til hvordan den nye hårfargen kom til å bli mottatt, men både kritikerne og publikum var positive.[75] Harlows stilendring fortsatte i Hustru kontra sekretær, der hun spilte mot Clark Gable og Myrna Loy. Hun spilte hun en sekretær som feilaktig beskyldes for å ha et forhold til sin sjef, det motsatte av handlingen i Red-Headed Woman, der hun spilte en sekretær som forfører sjefen sin og bryter opp ekteskapet hans. Filmen ble en stor suksess og tjente 2,1 millioner dollar.[76] The Hollywood Reporter mente at filmen markerte et vendepunkt i karrieren hennes, og Variety mente at hun beviste at hun kunne spille noe annet enn vampene som hun hadde blitt kjent for.[76]

Harlows neste film, Suzy, der hun spilte mot Cary Grant, tjente inn det tredobbelte av produksjonskostnadene, noe som førte til at hun fikk en bonus på 5000 dollar av MGM-sjef Louis B. Mayer.[77] Den 27. mai 1936 endret hun offisielt navn til Jean Harlow.[78] I Libeled Lady spilte Harlow på nytt mot kjæresten William Powell, i tillegg til Myrna Loy og Spencer Tracy. I filmen giftet rollefiguren hennes seg med rollefiguren til Powell, noe de to i det virkelige liv aldri gjorde. Libeled Lady ble en stor suksess og ble nominert til Oscar for beste film. Etter å ha fullført innspillingen av Hennes personlige eiendom, der hun spilte mot Robert Taylor, reiste Harlow innom Washington, DC for å delta i bursdagsfeiringen til president Franklin D. Roosevelt. Harlow hadde influensa, og da noen av scenene til Hennes personlige eiendom skulle filmes på nytt var hun tydelig oppblåst.[79] I tillegg hadde hun tannpine og måtte trekke visdomstennene. Harlows faste tannlege, dr. Leroy Buckmiller, anbefalte at hun burde trekke en om gangen.[80] Da tok «Mor Jean» i stedet datteren med til den plastiske kirurgen dr. Emil Tholen og oftalmologen dr. Julian Dow, som utførte operasjonen, til tross for at ingen av dem tidligere hadde praktisert som tannleger.[80]

Siste film og død[rediger | rediger kilde]

Harlow og Robert Taylor rundt 1937.

Under innspillingen av Saratoga, Harlows sjette film med Clark Gable, var hun tydelig syk. Huden hennes var krittaktig, hun var oppblåst, svettet mye og hadde hodepine.[81] I tillegg hadde hun problemer med å komme tidsnok på jobb.[81] I mai 1937 ble hun den første filmskuespillerinnen som var på forsiden av Life.[82] Magasinet brukte imidlertid et to år gammelt bilde av henne.[81] Siste helgen i mai kollapset hun på settet og måtte reise hjem for å hvile. Den 1. juni kontaktet Harlow regissør Jack Conway og informerte han om at hun ikke kunne komme på jobb.[83] Hun ble pleiet i sitt hjem av «Mor Jean» og to sykepleiere.[83] I mellomtiden la Metro-Goldwyn-Mayer planer for fremtiden hennes. Hun skulle lånes ut til 20th Century Fox for å spille i In Old Chicago.[84] Deretter skulle hun spille i The Best Dressed Woman in Paris, To verdener, Spring Tide med Robert Taylor, Tell It to the Marines med Spencer Tracy og The World's Our Oyster med kjæresten William Powell.[83] Ettersom Norma Shearer, Greta Garbo og Joan Crawford ble mindre populære, var Harlow MGMs største kvinnelige stjerne.[83]

Den 3. juni ble pressen informert om at Harlow hadde fått diagnosen kolecystitt, en betennelse i galleblæren.[85] «Mor Jean» hevdet at hun hadde blitt mye bedre[85] og legen hennes, dr. Ernest Fishbaugh, mente hun var nesten helt frisk.[86] MGM uttalte at de ventet henne tilbake på jobb en av de neste dagene.[86] «Mor Jean» nektet både venner og kollegaer å besøke datteren, men etter at en venninne til slutt fikk se henne ble det klart at Harlow var langt sykere enn først antatt. Da Jack Conway ble informert om dette tok han kontakt med «Mor Jean» og tryglet henne om å sende Harlow på sykehus.[86] Hun forklarte at hun ikke ønsket dette på grunn av at de praktiserte kristen vitenskap.[86] Dette ble starten på en myte om at «Mor Jean» nektet datteren medisinsk behandling grunnet sin tro.[86] Da Clark Gable ble informert om Harlows tilstand reiste han for å besøke henne. Kroppen hennes var oppblåst til det dobbelte og han luktet urin av pusten hennes.[87] Gable uttalte senere at «det var som å kysse en død person, en råtnende person».[87] Da Harlow stadig ble verre ble dr. Leland Chapman tilkalt. Etter å ha studert prøveresultatene hennes fant han ut at hun led av nyresvikt, og hadde fått feil diagnose.[88] Han mente at skarlagensfeberen hun hadde som tenåring hadde ført til glomerulonefritt som sakte hadde svekket nyrene hennes.[89] Den 6. juni ble Harlow fraktet til Good Samaritan Hospital. Klokken 11.38 7. juni 1937 døde hun på sykehuset.[90]

Klokken 9 om morgenen 9. juni hadde alle filmselskapene i Hollywood et minutts stillhet da Harlows begravelse begynte.[91] Blant gjestene var William Powell, Clark Gable, Carole Lombard, Spencer Tracy, Myrna Loy, Norma Shearer, Wallace Beery, Lionel Barrymore, Warner Baxter, Ronald Colman, Robert Montgomery, Harold Rosson, Brødrene Marx og MGM-sjef Louis B. Mayer.[92] Powell betalte 30 000 dollar for kisten og en privat kryptForest Lawn Memorial Park i Glendale i California.[93] Krypten hennes har inskripsjonen «Our Baby». «Mor Jean» var Harlows enearving[93] og etter sin død i 1958 ble hun begravet i en umerket grav i en av de to andre gravene i datterens krypt.[94] Den tredje graven i krypten står tom.

I Hollywood oppstod det en rekke myter om Harlows død. Det ble hevdet at hun døde av kreft, alkoholisme, slanking, en hjertelidelse, menstruasjonsproblemer, abort, syfilis, polio, blekemiddel som lekket inn i hjernen, solbrenthet eller diverse kjønnssykdommer.[95][96] Det var også stor enighet om at «Mor Jean» var ansvarlig for Harlows død, ettersom de fleste trodde at hun hadde nektet datteren behandling helt til det var for sent.[95] Irving Shulman antydet i biografien Jean Harlow: An Intimate Biography fra 1964 at nyresvikten var et resultat av mishandling fra Paul Bern, til tross for at dette var medisinsk umulig.[97]

Etter Harlows død var det stor etterspørsel etter filmene hennes. Hennes personlige eiendom, som hadde hatt premiere tre måneder tidligere, ble satt opp på nytt på kino og tjente 1,8 millioner dollar.[98] Howard Hughes satte opp Luftens dæmoner på nytt, Universal Pictures satte opp Iron Man og Columbia Pictures satte opp Platinum Blonde.[98] Warner Bros. ønsket å sette opp Samfunnets fiende, men fikk den ikke godkjent av sensurmyndighetene.[98] MGM vurderte å spille inn Saratoga på nytt med Virginia Grey i hovedrollen, men etter press fra publikum bestemte filmselskapet seg likevel for å gi ut filmen med Harlow i hovedrollen.[99] Innspillingen startet i midten av juni og de resterende scenene ble filmet med Mary Dees, som bare ble filmet bakfra og fra avstand, eller med ansiktet skjult av en stor hatt.[98] Paula Winslowe bidro med stemmen.[98] De fleste kritikerne hyllet Harlows rolletolkning i Saratoga som hennes aller beste.[100] Filmen tjente 3,3 millioner dollar og ble årets mest innbringende.[101]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I 1965 ble det utgitt to filmer om Harlow. Carroll Baker spilte henne i Jean Harlow - den platinablonde, mens Carol Lynley spilte henne i Harlow. Begge filmene ble dårlig mottatt.[102] I 1975 ble hun spilt av Roberta Collins i filmen Train Ride to Hollywood. I 1977 hadde Susan Buckner en liten rolle som Harlow i TV-filmen The Amazing Howard Hughes. Året etter ble hun spilt av Lindsay Bloom i Hughes and Harlow: Angels in Hell. Denne filmen fokuserte på et angivelig forhold mellom Harlow og Howard Hughes. I 2004 hadde Gwen Stefani en liten rolle som Harlow i The Aviator, Martin Scorseses film om Howard Hughes.

I 1958 poserte Marilyn Monroe som Harlow i en fotoseanse med Richard Avedon.[103]

Harlow nevnes i Kim Carnes' sang «Bette Davis Eyes» fra 1981, og er en av de mange kjente personene som nevnes i Madonnas sang «Vogue» fra 1990.

Verk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Notater
1928 Honor Bound Statist Ubekreftet
Moran of the Marines Statist Ukreditert
Chasing Husbands Statist Ukreditert
1929 Liberty Kvinne i drosje Kortfilm
Fugitives Statist Ukreditert
Why Be Good? Statist Ukreditert
Why Is a Plumber? Statist Ukreditert
Close Harmony Statist Ukreditert
The Unkissed Man Statist Ukreditert
Double Whoopee Lekker blondine Kortfilm
Thundering Toupees
Bacon Grabbers Fru Kennedy Kortfilm
The Saturday Night Kid Hazel Ukreditert
The Love Parade Applauderende kvinne i teaterboksen Ukreditert
This Thing Called Love Statist Ukreditert
Weak But Willing Statist Ukreditert
New York Nights Festjente Ukreditert
1930 Luftens dæmoner Helen Hennes første hovedrolle
1931 Byens lys Statist i restaurantscenen Ukreditert
The Secret Six Anne Courtland
Samfunnets fiende Gwen Allen
Iron Man Rose Mason
Goldie Goldie
Platinum Blonde Anne Schuyler
Beau Hunks Jeanie-Weenie (på bilde) Kortfilm, ukreditert
1932 Three Wise Girls Cassie Barnes
The Beast of the City Daisy Stevens, alias Mildred Beaumont
Red-Headed Woman Lillian «Lil»/«Red» Andrews Legendre
Fristelser Vantine
1933 En dame med erfaring Ruby Adams
Middag kl. 8 Kitty Packard
Bombshell Lola Burns
1934 Den blonde vulkan Eadie
1935 Dagens skandale Mona Leslie
Det gule hav Dolly «China Doll» Portland
1936 Riffraff Hattie
Hustru kontra sekretær Helen «Whitey» Wilson
Suzy Suzy
Libeled Lady Gladys
1937 Hennes personlige eiendom Crystal Wetherby
Saratoga Carol Clayton Døde mot slutten av innspillingen, men filmen ble likevel fullført

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Golden, s. 14
  2. ^ a b Stenn, s. 10
  3. ^ a b Stenn, s. 13
  4. ^ Stenn, s. 11
  5. ^ a b Stenn, s. 14
  6. ^ Stenn, s. 17
  7. ^ a b Stenn, s. 18
  8. ^ Stenn, s. 19
  9. ^ Stenn, s. 20
  10. ^ Stenn, s. 21
  11. ^ Stenn, s. 23
  12. ^ a b Stenn, s. 25
  13. ^ Stenn, s. 26
  14. ^ a b Stenn, s. 28
  15. ^ Stenn, s. 29
  16. ^ Stenn, s. 30
  17. ^ Stenn, s. 32
  18. ^ Golden, s. 43
  19. ^ Golden, s. 45
  20. ^ Stenn, s. 33
  21. ^ Stenn, s. 35
  22. ^ Stenn, s. 37
  23. ^ Stenn, s. 38
  24. ^ a b Golden, s. 53
  25. ^ Stenn, s. 43
  26. ^ Stenn, s. 47
  27. ^ Stenn, s. 50
  28. ^ Stenn, s. 48
  29. ^ Stenn, s. 49
  30. ^ Stenn, s. 52
  31. ^ a b Stenn, s. 54
  32. ^ Stenn, s. 56
  33. ^ a b Stenn, s. 59
  34. ^ a b Stenn, s. 61
  35. ^ a b Stenn, s. 62
  36. ^ Stenn, s. 65
  37. ^ a b Stenn, s. 66
  38. ^ Stenn, s. 67
  39. ^ a b c Stenn, s. 69
  40. ^ Stenn, s. 70
  41. ^ a b Stenn, s. 71
  42. ^ a b Stenn, s. 72
  43. ^ Stenn, s. 74
  44. ^ Golden, s. 80
  45. ^ Stenn, s. 88
  46. ^ Golden, s. 96
  47. ^ Stenn, s. 94
  48. ^ Stenn, s. 117
  49. ^ Stenn, s. 118
  50. ^ Stenn, s. 119
  51. ^ Stenn, s. 124
  52. ^ Stenn, s. 132
  53. ^ Stenn, s. 133
  54. ^ Stenn, s. 145
  55. ^ Stenn, s. 158
  56. ^ Golden, s. 131
  57. ^ a b Stenn, s. 159
  58. ^ Stenn, s. 160
  59. ^ Stenn, s. 164
  60. ^ Stenn, s. 165
  61. ^ a b Stenn, s. 168
  62. ^ a b c d Stenn, s. 169
  63. ^ Stenn, s. 171
  64. ^ Stenn, s. 172
  65. ^ a b c Stenn, s. 173
  66. ^ Golden, s. 145
  67. ^ Stenn, s. 180
  68. ^ Stenn, s. 182
  69. ^ Stenn, s. 183
  70. ^ Stenn, s. 186
  71. ^ a b c d e Stenn, s. 187
  72. ^ a b c d Stenn, s. 188
  73. ^ Stenn, s. 191
  74. ^ Stenn, s. 192
  75. ^ Stenn, s. 194
  76. ^ a b Stenn, s. 195
  77. ^ Stenn, s. 204
  78. ^ Stenn, s. 202
  79. ^ Stenn, s. 210
  80. ^ a b Stenn, s. 213
  81. ^ a b c Stenn, s. 218
  82. ^ Jordan, s. 214
  83. ^ a b c d Stenn, s. 226
  84. ^ Brown, s. 26
  85. ^ a b Stenn, s. 227
  86. ^ a b c d e Stenn, s. 228
  87. ^ a b Stenn, s. 230
  88. ^ Stenn, s. 231
  89. ^ Stenn, s. 232
  90. ^ Stenn, s. 235
  91. ^ Stenn, s. 237
  92. ^ Stenn, s. 236
  93. ^ a b Stenn, s. 239
  94. ^ Stenn, s. 244
  95. ^ a b Stenn, s. 238
  96. ^ Golden, s. 214
  97. ^ Golden, s. 213
  98. ^ a b c d e Stenn, s. 240
  99. ^ Golden, s. 218
  100. ^ Stenn, s. 241
  101. ^ Stenn, s. 242
  102. ^ Stenn, s. 247
  103. ^ Spoto, s. 402
  104. ^ «AFI's 100 YEARS...100 STARS». American Film Institute. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Curtis F. (1977). Jean Harlow. Pyramid Publications. ISBN 978-0515042474. 
  • Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow. Abbeville Press. ISBN 978-1558592148. 
  • Jordan, Jessica Hope (2009). The Sex Goddess in American Film, 1930-1965: Jean Harlow, Mae West, Lana Turner, and Jayne Mansfield. Cambria Press. ISBN 978-1604976632. 
  • Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878. 
  • Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. ISBN 978-0385421577. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]