Jean Harlow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jean Harlow
Harlow på 1930-tallet
FødtHarlean Harlow Carpenter
3. mars 1911[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kansas City[5]
Død7. juni 1937[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (26 år)
Los Angeles
BeskjeftigelseSkuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedLake Forest Academy
The Barstow School
EktefellePaul Bern (1932–1932)
Harold Rosson (1933–1934)
MorJean Harlow
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtForest Lawn Memorial Park
UtmerkelserStjerne på Hollywood Walk of Fame
Aktive år1928–1937
Nettstedhttp://www.jeanharlow.com/
IMDbIMDb
Signatur
Jean Harlows signatur
Jean Harlow på Commons

Jean Harlow (født Harlean Harlow Carpenter 1911, død 1937) var en amerikansk skuespiller.

Harlow fikk sitt gjennombrudd i Howard Hughes-filmen Luftens dæmoner i 1930, og ble kjent som «Platinum Blonde» på grunn av sitt plantinablonde hår. Hun hadde stor suksess i filmer som Rødt hår, Fristelser, Middag kl. 8, Bombshell og Det gule hav, før hun farget håret brunt og tonet ned sitt sexy image i filmer som Hustru kontra sekretær og I fyr og flamme.

Harlow døde av nyresvikt 26 år gammel.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Harlow og moren i 1934.

Harlean Carpenter ble født 3. mars 1911 i Kansas City i Missouri, som det eneste barnet til tannlegen Mont Clair Carpenter og Jean Poe Carpenter (pikenavn Harlow). Faren hadde arbeiderklassebakgrunn, mens moren var datter av en velstående eiendomsmegler.[6] Harlows mor, som etter fødselen foretrakk å bli kalt «Mor Jean», ønsket å oppkalle datteren etter seg selv, men hennes far, Skip Harlow, forbød det.[7] Hun foreslo da navnet Shirley Jean, men heller ikke dette navnet ble akseptert. Valget falt da på Harlean, en sammensmelting av Jean Harlow.[7] Harlows mor kalte henne imidlertid bare «Babyen» og det var ikke før hun begynte på skolen at Harlow fant ut at navnet hennes var Harlean.[8]

Familien Carpenter bodde i et luksuriøst 25-romshus, som var en gave fra Skip Harlow, med flere tjenere, en barnepike og sjåfør.[9] Harlow manglet aldri noen materielle goder i oppveksten. Hun hadde imidlertid få venner, og utviklet et nært forhold til sin overbeskyttende mor.[8] Harlows mor var misfornøyd med ekteskapet og fikk skilsmisse fra ektemannen 29. september 1922. Hun fikk foreldreansvaret for datteren, og Harlow fikk sjelden møte faren etter dette.[10] Harlows mor ønsket å slå gjennom som skuespiller og flyttet sammen med datteren til Hollywood i 1923.[10] To år senere hadde hun fortsatt ikke fått fart på karrieren, og ble av økonomiske årsaker tvunget til å flytte tilbake til Kansas City.[11]

Skip Harlow sendte barnebarnet på en katolsk internatskole i håp om å skape litt avstand mellom mor og datter. Harlow sluttet etter et semester og begynte i stedet på en skole der hun hadde muligheten til å reise hjem hver dag.[12] I sommerferien sendte Skip Harlow barnebarnet på sommerleiren Cha-Ton-Ka i Michigamme. Harlow fikk skarlagensfeber og måtte holdes adskilt fra de andre ungdommene.[12] Da hennes mor fikk vite dette reiste hun straks til leiren, og ble der i tre uker for å pleie datteren, til tross for protester fra leirledelsen.[13] Da Harlow og moren var på vei hjem igjen kom de i kontakt med den gifte italienskfødte Marino Bello.[14] Harlows mor innledet et forhold til Bello, og sendte Harlow på skole i Illinois, i nærheten av Chicago der Bello bodde.[15]

Høsten 1926 møtte Harlow Charles «Chuck» McGrew som hun innledet et forhold til.[16] Bello skilte seg fra sin kone og giftet seg med Harlows mor 18. januar 1927. Harlow sluttet på skolen og flyttet inn sammen med dem.[17] Den 21. september 1927 giftet Harlow seg med McGrew. Hun var 16 år gammel og han var 20. To måneder senere fylte han 21 år og fikk tilgang på en arv på 200 000 dollar etter sine avdøde foreldre.[18] I begynnelsen av 1928 flyttet ekteparet fra Chicago til Beverly Hills.

1928–1930: Tidlig karriere og Luftens dæmoner[rediger | rediger kilde]

Våren 1928 kjørte Harlow venninnen Rosalie Roy til en avtale hos Fox Film Corporation. Mens hun ventet utenfor, ble hun oppdaget av ansatte i filmselskapet. De trodde at hun var der i håp om å bli skuespiller og gav henne søknadspapirer. Da Roy fortalte om denne episoden i et selskap noen uker senere veddet Harlows venner på at hun ikke turte å prøve seg som skuespiller. Hun aksepterte veddemålet og leverte papirene hos filmselskapet dagen etter.[19] Navnet hun oppgav var Jean Harlow, morens pikenavn. Noen dager senere fikk hun sitt første tilbud om en statistrolle, men takket nei ettersom hun ikke hadde lyst å satse på en skuespillerkarriere. Det kom også flere tilbud som hun også avviste.[19] Da hennes mor, som nylig hadde flyttet til Los Angeles, fikk vite om dette beordret hun datteren til å akseptere det neste tilbudet.[20]

Harlows filmdebut var som statist i stumfilmen Honor Bound i 1928. Deretter fulgte en rekke småroller i andre stumfilmer, inkludert Helan og Halvan-filmen Liberty. Hal Roach, som drev Hal Roach Studios, la merke til henne og tilbudte henne en femårskontrakt med en lønn på 100 dollar i uken. Hun signerte kontrakten 26. desember 1928.[21] Da Roach måtte ta en pause fra filmproduksjon i januar 1929 for å bygge nye studioer tilpasset lydfilm, tok Harlows mor datteren med til Paramount Pictures der hun spilte en statistrolle i filmen Close Harmony. Måneden etter returnerte Harlow til Hal Roach Studios og spilte i Helan og Halvan-filmene Double Whoopee og Bacon Grabbers. Den 2. mars 1929 ble hun løst fra kontrakten med Roach etter å ha hevdet at filmkarrieren ødela ekteskapet hennes.[22] I virkeligheten var det Skip Harlow som protesterte mot de dristige rollene hennes.[23] Harlow og hennes mor overtalte han til slutt til å la henne fortsette skuespillerkarrieren, mot at hun ikke fikk økonomisk støtte fra han.[24] Harlow separerte seg fra Charles «Chuck» McGrew i juni samme året og flyttet sammen med sin mor og stefar.[25][a] Harlows mor og Bello flyttet deretter inn sammen med henne. Hun måtte forsørge dem begge.[27]

Harlow hadde statistroller i filmer som Byens lys, med Charlie Chaplin i hovedrollen, og Prinsgemalen. Hun hadde også en liten rolle i To sjeler – en tanke, med Clara Bow og James Hall i hovedrollene.

I 1929 måtte Howard Hughes filme deler av krigsdramaet Luftens dæmoner på nytt, for å omgjøre den fra stumfilm til lydfilm. James Hall og Ben Lyon spilte de to pilotene Roy og Monte Rutledge i Royal Air Force, som begge blir tiltrukket av den forførende blondinen Helen. Hughes trengte en ny kvinnelig hodedrolleinnehaver, ettersom den norske stumfilmskuespilleren Greta Nissens aksent ikke gjorde henne troverdig i rollen som britisk aristokrat.[28] Han vurderte en rekke blonde, håpefulle skuespillere, men fant ingen han var fornøyd med. Lyon og Hall foreslo til slutt Harlow.[29] Hughes gav henne rollen etter å ha sett prøvespillingen hennes.[30] Den 24. oktober 1929 signerte Harlow en treårskontrakt med Hughes' produksjonsselskap Caddo Company.[31] Hun skulle få betalt 1500 dollar for åtte ukers arbeid med Luftens dæmoner, og deretter 250 i uken når hun jobbet og 200 når hun var mellom filminnspillinger.[31] Hughes hadde ikke noen andre skuespillere under kontrakt, slik at all tid og midler kunne brukes til å promotere Harlow.[32]

Den 27. mai 1930 deltok Harlow på premieren på Luftens dæmoner på Grauman's Chinese Theatre. Filmen ble hennes store gjennombrudd som skuespiller, men kritikerne lot seg ikke imponere over talentet hennes.[33] Variety vitset om utseendet hennes: «Hun kommer sannsynligvis alltid til å måtte spille denne type roller, men ingen har noensinne sultet når de er i besittelse av det hun har.»[34] Hughes sendte Harlow for å promotere filmen i flere amerikanske byer og økte lønnen hennes til 150 dollar i uken.[35]

1931–1932: Platinum Blonde, Rødt hår og Fristelser[rediger | rediger kilde]

Harlow og Clark Gable i filmen The Secret Six (1931).

I slutten av 1930 hadde ikke Harlow spilt i en film på et år. Stefaren Marino Bello ble ansatt som manageren hennes. Hans første oppgave var å prøve å få Harlow løst fra kontrakten med Caddo Company, noe Hughes nektet.[36] Metro-Goldwyn-Mayer-produsenten Paul Bern, som var en venn av Harlow, overtalte Hughes til å låne henne ut til gangsterfilmen The Secret Six, med Wallace Beery i hovedrollen. Der spilte hun mot Clark Gable, en annen nykommer. Han uttalte senere: «Ingen av oss visste noe særlig om filmindustrien. På slutten av hver scene spurte hun meg, ‘Hvordan går det med meg?’ Og jeg spurte henne om det samme.»[37] Harlow ble deretter utlånt til Universal Pictures for å spille i dramafilmen Iron Man, med Lew Ayres. Hun spilte Rose Mason, konen til bokseren Kid Mason (Ayres), som bare er interessert i pengene hans. Innsatsen hennes ble for det meste dårlig mottatt av kritikerne.[38] Andre Sennwald i The New York Times skrev: «Det er uheldig at Jean Harlow, hvis egenskaper som skuespiller er begrenset til hennes blonde skjønnhet, må bære en god del av filmen.»[39]

Hennes neste film var gangsterfilmen Samfunnets fiende, med James Cagney i hovedrollen. Harlow spilte Gwen Allen, kjæresten til gangsteren Tom Powers (Cagney). Warner Bros. betalte Hughes 1000 dollar i uken for å bruke henne, men han betalte henne 200 og tok resten selv.[40] Både filmen og Cagneys rolletolkning ble rost av kritikerne, men Harlows innsats ble negativt mottatt.[41] Deretter spilte Harlow i komedien Goldie, med Spencer Tracy og Warren Hymer. Hun spilte den svikefulle stuperen Goldie, som innleder et forhold til sjømannen Spike (Hymer), men prøver å forføre kameraten hans, Bill (Tracy). Bland Johaneson i New York Daily Mirror skrev følgende om rolletolkningen hennes: «Frøken Harlow [er], som vanlig, platinablondinen frøken Harlow.»[42]

Etter å ha spilt i fire filmer på fem måneder sendte Hughes henne til Oriental Theatre i Chicago for å gjøre personlige opptredener. Han fikk 3500 dollar for en ukes opptredener, men betalte Harlow 200.[43] Hun hadde ingen sketsj å fremføre, så det eneste hun gjorde var å gå ut på scenen å plukke opp et lommetørkle som hadde falt ned. Dette førte til at brystene hennes nesten falt ut av kjolen. En kveld tok Al Capone med seg gangstervennen Abner Zwillman for å se Harlow. Etter forestillingen inviterte Bello dem bak scenen for å møte henne. Harlow og Zwillman fant tonen, og han tok kontakt med Columbia Pictures-sjefen Harry Cohn og overbeviste ham om å bruke henne i to filmer.[44]

Promobilde fra ca. 1931.

Harlows første film for Columbia var Gallagher, regissert av Frank Capra. Hun var svært nervøs for å jobbe med han. Capra fikk på sin side merke at hun var uerfaren, men satte pris på innsatsviljen: «Hun ønsket å lære hele tiden. Jeg husker at jeg ba henne om å reise hjem etter at hun hadde fullført scenene sine, [men] hun ble alltid igjen på settet [og] så på de andre, forsøkte å lære seg hvordan man skulle bli en skuespiller.»[45] For å promotere Harlow gav Hughes PR-sjefen i Caddo Company, Lincoln Quarberg, i oppgave å finne et passende kallenavn på henne. Han endte opp med «Platinum Blonde». Hughes overbeviste deretter Cohn til å endre tittelen på Harlows film fra Gallagher til Platinum Blonde.[46] Caddo Company organiserte også over tre hundre «Platinum Blonde»-klubber over hele USA, og tilbød 10 000 dollar til den som kunne matche Harlows blonde hårfarge. Det ble ikke kåret noen vinner, men salget på blekemidler økte med 35 prosent.[46] Harlows neste film for Columbia var Three Wise Girls, der hun for første gang i karrieren spilte en sympatisk rollefigur. Kritikerne lot seg imidlertid fortsatt ikke imponere over henne.[47]

Paul Bern hjalp Harlow med å få en rolle i The Beast of the City, hennes sjuende film på et år. Så snart hun hadde fullført innspillingen arrangerte Bello en tiukersturné med personlige opptredener på kinoer på østkysten. Han hadde imidlertid ikke sikret en som kunne skrive manus til forestillingene, og turneen begynte dårlig.[48] Like før jul i 1931 kollapset Harlow og fikk ordre fra legen om å hvile. Moren overbeviste henne til å fortsette turneen, selv om hun måtte bæres på scenen av Bello på den neste forestillingen i Philadelphia.[48] Hun manglet fortsatt en sketsj å fremføre, var synlig syk og skalv og mumlet på scenen. Den erfarne konferansieren Nils Granlund ble derfor kontaktet i et forsøk på å redde turneen. Han kontaktet de erfarne vitsemakerne Al Boasberg og Edgar Allen Woolf som skrev manus til forestillingen hennes.[49] Den ble fra første gang hun fremførte den en stor suksess, og i februar 1932 ble turneen utvidet med seks uker.[50] Samme måneden ble også The Beast of the City utgitt, og for første gang var kritikerne positive til innsatsen hennes. New York Daily News proklamerte at «platinababyen spiller virkelig i denne», mens Time kalte henne «en skinnende og mer raffinert utgave av Clara Bow».[50]

De fleste kinoene som Harlow opptrådte på var eid av Loew's, Inc., MGMs moderselskap. Lederen for Loew's, Nicholas Schenck, foreslo derfor at filmselskapet skulle tilby henne kontrakt.[51] MGM-sjefen Louis B. Mayer anså rollene hun spilte som vulgære og var derfor ikke interessert.[51] Paul Bern tok da kontakt med produksjonssjefen i MGM, Irving Thalberg, og overbeviste han om å støtte Harlow. Ettersom Schenck allerede var enig, hjalp ikke Mayers protester. På 21-årsdagen sin, 3. mars 1932, ble Harlow kontaktet av Bern som fortalte henne at Hughes hadde solgt kontrakten hennes til MGM for 30 000 dollar.[52]

Metro-Goldwyn-Mayer tilbudte Harlow en sjuårskontrakt med en begynnerlønn på 1250 dollar i uken.[53] Hennes første film under den nye kontrakten var den romantiske komedien Rødt hår. Harlow spilte Lillian «Lil» Andrews, en manipulerende rødhåret kvinne som forfører rike menn for å klatre på den sosiale rangstigen. Filmen var kontroversiell da den ble utgitt, men ble likevel en stor suksess og tjente inn nesten det dobbelte av produksjonskostnadene.[54] Den 2. juli 1932 giftet Harlow seg med Paul Bern.[55] Han sørget for at hun fikk spille i den romantiske dramafilmen Fristelser, med Clark Gable og Mary Astor.[56] Harlow spilte den prostituerte kvinnen Vantine, som forelsker seg i plantasjelederen Dennis Carson (Gable). Han forelsker seg imidlertid i Barbara Willis (Astor), konen til en av arbeiderne sine. Under innspillingen av filmen begikk Bern selvmord, og ettersom motivet hans var uklart stod Harlow overfor en mulig skandale. Kort tid etter ble det kjent at Bern i en årrekke hadde hatt et forhold til Dorothy Millette. De giftet seg aldri, men hun beskrev seg ofte som «fru Paul Bern». Han beskrev henne også flere ganger som «min kone» og forsørget henne resten av sitt liv.[57] Etter en stor leteaksjon ble Millette funnet druknet, ni dager etter Berns selvmord. Harlow betalte for begravelsen hennes.[58] Hun fullførte også innspillingen av Fristelser. Filmen spilte inn det tredobbelte av produksjonskostnadene.[59] Harlows prestasjoner ble godt mottatt av kritikerne.[60] Berns selvmord hadde ført til økt sympati for henne og hun var mer populær enn noensinne.[61]

1933–1935: Middag kl. 8, Bombshell og Det gule hav[rediger | rediger kilde]

Promobilde av Harlow og Clark Gable for filmen En dame med erfaring (1933).

I 1933 spilte Harlow på nytt mot Clark Gable, i den romantiske dramafilmen En dame med erfaring. Hun spilte den hardkokte kvinnen Ruby Adams, som forelsker seg i småsvindleren Eddie Hall (Gable). Filmen ble negativt mottatt av kritikerne, men Gable og Harlow fikk ros for deres innsats.[62] Deretter spilte hun i den stjernespekkede dramakomedien Middag kl. 8, med blant andre Marie Dressler, John Barrymore, Wallace Beery og Lionel Barrymore. Hun spilte den sosiale streberen Kitty Packard, som sammen med ektemannen Dan (Beery), blir invitert i et middagsselskap. Harlow kom godt overens med regissøren George Cukor, som senere uttalte at hun «spilte komedie like naturlig som en høne legger et egg».[63] Kritikerne roste Middag kl. 8 og flere trakk frem Harlows rolletolkning som en av de beste i filmen.[64]

I den romantiske dramakomedien Bombshell spilte Harlow Lola Burns, en berømt skuespiller som blir utnyttet av alle rundt seg, inkludert sin egen familie. Selv om manuset var basert på livet til stumfilmskuespilleren Clara Bow, var det flere likheter med Harlows eget liv.[65] Under innspillingen av filmen utviklet hun et nært vennskap med filmfotografen Harold Rosson, som hun hadde arbeidet med flere ganger tidligere. De giftet seg 18. september 1933.[66] Et par uker før premieren av Bombshell i Los Angeles ble Harlows hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre.[67] Filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene.[68] Kritikerne var positive til Harlows prestasjoner. Richard Watts jr. i New York Herald Tribune mente at det som fikk henne til å skille seg ut var evnen til å kombinere sofistikert sexkomedie med en oppriktig uskyld.[69]

Harlow var på dette tidspunktet på tredjeplass over de mest innbringende kvinnelige skuespillerne i USA.[68] Stefaren hennes, Marino Bello, gjorde derfor et forsøk på å få hevet lønnen hennes fra 1500 dollar i uken, til 5000.[70] MGM nektet og Bello truet da med at hun ikke kom til å møte opp på innspillingen av den planlagte Den blonde vulkan. Filmselskapet svarte med å påpeke at hun var under kontrakt med dem. Harlow valgte å adlyde Bello og unnlot å møte opp på jobb.[70] Den 13. november 1933 ble hun suspendert.[70] Media hadde liten sympati med kravet hennes om lønnsforhøyelse midt under den store depresjonen.[70] Harlow benyttet tiden sin på å skrive romanen Today is Tonight.[71] Bello tok opp et lån på 22 500 dollar, men da pengene ikke rakk til slapp han nyheten om Harlows bok. Hun fikk publiseringstilbud fra hele verden, og Bello betalte pressesekretæren Tony Beacon for å skrive Today is Tonight.[72] Bello forsøkte også å selge filmrettighetene til boken og sendte den til alle filmselskapene utenom MGM.[73] Dette førte til at MGM skrev en klausul i Harlows kontrakt som forbød henne å utføre noen tjenester for noen andre enn dem uten skriftlig tillatelse.[73] Da de nektet å godkjenne utgivelsen av Today is Tonight, måtte Bello skrinlegge planene sine.[73]

Harlow på forsiden av Time 19. august 1935.

Harlow kom til slutt til enighet med MGM og signerte i januar 1934 en ny sjuårskontrakt med en begynnerlønn på 3000 dollar i uken.[74] Hun startet innspillingen av Den blonde vulkan og separerte seg fra Rosson. Kort tid senere innledet hun et forhold til MGM-skuespilleren William Powell. For å promotere dette fikk de hovedrollene i det romantiske musikaldramaet Dagens skandale, sammen med Franchot Tone. Harlow spilte en musikalstjerne som opplever at hennes mann begår selvmord, noe som fører til problemer for den videre karrieren hennes. Ettersom Harlow hverken kunne synge eller danse ble sangstemmen hennes dubbet av Virginia Verrill, mens Betty Halsey gjorde dansestegene.[75] Under innspillingen oppstod den en krise da Harlow begynte å miste håret etter flere års bleking, og hun måtte bruke parykk for å fullføre filmen.[76] Dagens skandale ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller publikum og tjente ikke inn produksjonskostnadene.[77]

Harlows neste film var det romantiske eventyrdramaet Det gule hav, der hun spilte mot Clark Gable, Wallace Beery og Rosalind Russell. Filmen handler om den barske kapteinen Alan Gaskell (Gable) som må velge mellom elskerinnen Dolly «China Doll» Portland (Harlow) og den engelske aristokraten Sybil Barclay (Russell). Harlow, Gable og Russell spilte noen scener fra filmen i radioprogrammet Hollywood Hotel i forbindelse med filmens premiere.[78] Det gule hav ble Harlows hittil største suksess og tjente 2,9 millioner dollar.[79] Kritikerne roste også innsatsen hennes.[80] Den 19. august 1935 hadde Time Harlow på forsiden. I artikkelen inni magasinet fikk publikum vite at Harlows mor alltid hadde ønsket å bli en skuespiller, mens det ble nevnt at Bello «eier noen gruver».[81] Powell leide en privatdetektiv for å undersøke mer om Bello. Han fant ut at Bello tok 25 prosent av Harlows inntekt for å investere i det han hevdet var sølvgruver i Mexico. I virkeligheten eksisterte ikke disse gruvene og Bello beholdt pengene selv.[82] Bello ble kastet ut av Harlows mor. Han krevde da 250 000 dollar for hans andel av huset som Harlow hadde bygget til dem, men tok til takke med 22 000, noe som var hele Harlows formue.[81]

1936–1937: Hustru kontra sekretær, I fyr og flamme og Saratoga[rediger | rediger kilde]

Harlow hadde lenge ønsket å tone ned sitt sexy image og spille andre type roller. Hun var lei av fokuset på det platinablonde håret sitt og fikk laget en parykk med brunt hår, som hun brukte mens hennes naturlige hår vokste ut igjen.[83] Harlows første film med den nye stilen var dramafilmen Riffraff, der hun spilte mot Spencer Tracy. I filmen ender rollefiguren hennes opp i fengsel mens hun er gravid, etter å ha blitt forlatt av ektemannen sin, fiskeren Rudolph «Dutch» Muller (Tracy). Det var knyttet spenning til hvordan den nye hårfargen kom til å bli mottatt, men både kritikerne og publikum var positive.[84] Harlows stilendring fortsatte i den romantiske komedien Hustru kontra sekretær, der hun spilte mot Clark Gable og Myrna Loy. Hun spilte Helen «Whitey» Wilson, en sekretær som feilaktig beskyldes for å ha et forhold til sjefen sin, Van «V.S.» Stanhope (Gable). Filmen ble en kommersiell suksess og Harlow fikk ros for rolletolkningen sin. The Hollywood Reporter mente at filmen markerte et vendepunkt i karrieren hennes, mens Variety mente at hun beviste at hun kunne spille noe annet enn vampene som hun hadde blitt kjent for.[85]

Harlows neste film, dramafilmen Suzy, var hennes fjerde og siste med Franchot Tone og hennes eneste med Cary Grant. Hun spilte korpiken Suzanne «Suzy» Trent, som gifter seg med kaptein Andre Charville (Grant), etter at hun feilaktig tror at hennes første ektemann, Terry Moore (Tone), er myrdet. Filmen ble generelt negativt mottatt av kritikerne.[86] Flere syntes at hun burde holde seg til komedie og Richard Watts jr. i New York Herald Tribune skrev: «Jeg skal fortsette å skrike ut i villmarken at det er en stor skam å kaste bort frøken Harlow i en slik rolle [...].»[87] Suzy tjente imidlertid inn det tredobbelte av produksjonskostnadene, noe som førte til at Harlow fikk en bonus på 5000 dollar av MGM-sjefen Louis B. Mayer.[88] Under innspillingen av den romantiske screwballkomedien I fyr og flamme, der hun spilte mot William Powell, Myrna Loy og Spencer Tracy, endret hun offisielt navn til Jean Harlow.[89] I filmen spilte hun Gladys, som er forlovet med avisredaktøren Haggerty (Tracy), men gifter seg med Bill Chandler (Powell) som en del av en plan for å lure rikmannsdatteren Connie Allenbury (Loy) i en felle. Ved filmens slutt er det Connie som ender opp sammen med Bill. I fyr og flamme ble en stor suksess og ble nominert til Oscar for beste film. Kritikerne var begeistret over at Harlow igjen spilte i komedie.[90]

Harlow med regissør Jack Conway og motspiller Clark Gable under innspillingen av Saratoga i 1937, kort tid før hun døde.

I desember 1936 spilte Harlow Catherine Hubscher i et hørespill av den historiske komedien Madame Sans-Gêne på Lux Radio Theatre. Robert Taylor og Claude Rains spilte henholdsvis François Joseph Lefebvre og Napoléon.[91] Harlow og Taylor spilte også sammen i den romantiske komedien Hennes personlige eiendom. Hun spilte enken Crystal Wetherby, som har pengeproblemer. Raymond Dabney (Taylor) får ansvar med å passe på verdigjenstandene hennes for kreditorene. Etter å ha fullført innspillingen, reiste Harlow og Taylor innom Washington, DC for å delta i bursdagsfeiringen til president Franklin D. Roosevelt. Harlow fikk influensa, og da noen av scenene til Hennes personlige eiendom skulle filmes på nytt var hun tydelig oppblåst.[92] Filmen fikk lunken mottakelse av kritikerne.[93] Harlow hadde også tannpine og måtte trekke visdomstennene. Hennes faste tannlege, dr. Leroy Buckmiller, anbefalte at hun burde trekke én om gangen. Da tok Harlows mor i stedet datteren med til den plastiske kirurgen dr. Emil Tholen og oftalmologen dr. Julian Dow, som utførte operasjonen, til tross for at ingen av dem tidligere hadde praktisert som tannleger. Det oppstod komplikasjoner og Harlow måtte tilbringe 18 dager på sykehuset.[94] Harlow uttalte til Louella Parsons om helseproblemene: «Det virker som alt gjør meg trett. Jeg antar at jeg bare er nedkjørt.»[95]

Under innspillingen av den romantiske komedien Saratoga, Harlows sjette film med Clark Gable, var hun tydelig syk. Huden hennes var krittaktig, hun var oppblåst, svettet mye og hadde hodepine.[96] Etter hvert hadde hun ikke krefter til å reise hjem om kvelden og overnattet derfor i garderoben sin.[97] I mai 1937 ble Harlow den første kvinnelige filmskuespilleren som var på forsiden av Life.[98] Magasinet brukte imidlertid et to år gammelt bilde av henne.[96] Siste helgen i mai kollapset hun på settet og måtte reise hjem for å hvile. Den 1. juni kontaktet Harlow regissør Jack Conway og informerte han om at hun ikke kunne komme på jobb.[99] Hun ble pleiet i sitt hjem av moren og to sykepleiere.[99] I mellomtiden la Metro-Goldwyn-Mayer planer for fremtiden hennes. Hun skulle lånes ut til 20th Century Fox for å spille i In Old Chicago.[100] Deretter skulle hun spille i The Best Dressed Woman in Paris, To verdener, Spring Tide med Robert Taylor, Tell It to the Marines med Spencer Tracy og The World's Our Oyster med kjæresten William Powell.[99] Ettersom Norma Shearer, Greta Garbo og Joan Crawford ble mindre populære, var Harlow MGMs største kvinnelige stjerne.[99]

Død[rediger | rediger kilde]

Harlows krypt på Forest Lawn Memorial Park.

Den 3. juni ble pressen informert om at Harlow hadde fått diagnosen kolecystitt, en betennelse i galleblæren.[101] Moren hennes hevdet at hun hadde blitt mye bedre[101] og legen hennes, dr. Ernest Fishbaugh, mente hun var nesten helt frisk.[102] MGM uttalte at de ventet henne tilbake på jobb en av de neste dagene.[102] Harlows mor nektet både venner og kollegaer å besøke datteren, men etter at en venninne til slutt fikk se henne ble det klart at Harlow var langt sykere enn først antatt. Da Jack Conway ble informert om dette tok han kontakt med Harlows mor og tryglet henne om å sende datteren på sykehus.[102] Hun forklarte at hun ikke ønsket dette på grunn av at de praktiserte kristen vitenskap.[102] Dette ble starten på en myte om at Harlows mor nektet datteren medisinsk behandling grunnet sin tro.[102]

Da Clark Gable ble informert om Harlows tilstand reiste han for å besøke henne. Kroppen hennes var oppblåst til det dobbelte og han luktet urin av pusten hennes.[103] Da Harlow stadig ble verre ble dr. Leland Chapman tilkalt. Etter å ha studert prøveresultatene hennes fant han ut at hun led av nyresvikt, og hadde fått feil diagnose.[104] Han mente at skarlagensfeberen hun hadde som tenåring hadde ført til glomerulonefritt som sakte hadde svekket nyrene hennes.[105] Den 6. juni ble Harlow fraktet til Good Samaritan Hospital. Neste morgen ble Los Angeles Fire Department tilkalt for å komme med pusteutstyr, men klokken 11.37 ble hun erklært død på sykehuset.[106]

Klokken 9 om morgenen 9. juni hadde alle filmselskapene i Hollywood ett minutts stillhet da Harlows begravelse begynte.[107] Kirken hadde plass til 250 personer, men flere tusen skuelystne ventet utenfor.[108] Blant gjestene var William Powell, Clark Gable, Carole Lombard, Spencer Tracy, Myrna Loy, Norma Shearer, Wallace Beery, Lionel Barrymore, Warner Baxter, Ronald Colman, Robert Montgomery, Harold Rosson, Brødrene Marx og MGM-sjef Louis B. Mayer.[109] Powell betalte 25 000 dollar for en privat krypt på Forest Lawn Memorial Park i Glendale i California.[110] Krypten hennes har inskripsjonen «Our Baby». Harlows mor var datterens enearving, og etter sin død i 1958 ble hun gravlagt i en umerket grav i en av de to andre gravene i datterens krypt.[111] Den tredje graven i krypten står tom.

I Hollywood oppstod det en rekke myter om Harlows død. Det ble hevdet at hun døde av kreft, alkoholisme, slanking, en hjertelidelse, menstruasjonsproblemer, abort, syfilis, polio, blekemiddel som lekket inn i hjernen, solbrenthet eller diverse kjønnssykdommer.[112][113] Det var også stor enighet om at Harlows mor var ansvarlig for datterens død, ettersom de fleste trodde at hun hadde nektet henne behandling helt til det var for sent.[112]

MGM vurderte å spille inn Saratoga på nytt med Virginia Grey i hovedrollen, men etter press fra publikum bestemte filmselskapet seg likevel for å gi ut filmen med Harlow i hovedrollen.[114] Innspillingen startet i midten av juni. De resterende scenene ble filmet med Mary Dees, som bare ble filmet bakfra eller med ansiktet delvis skjult, mens Paula Winslowe bidro med stemmen.[115] De fleste kritikerne hyllet Harlows rolletolkning i Saratoga som hennes aller beste.[116] Filmen tjente 3,3 millioner dollar og ble årets mest innbringende for MGM.[117]

Arv og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Harlows filmer tjente inn over 100 millioner dollar totalt.[118] Etter hennes død var det ny interesse for filmene. Hennes personlige eiendom ble satt opp på nytt på kino og spilte inn 1,8 millioner dollar, Howard Hughes satte opp Luftens dæmoner på nytt, Universal Pictures satte opp Iron Man og Columbia Pictures satte opp Platinum Blonde.[119] Warner Bros. ønsket å sette opp Samfunnets fiende, men fikk den ikke godkjent av sensurmyndighetene.[119]

I 1999 ble Harlow kåret til tidenes 22. viktigste kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. De hadde valgt skuespillere med en betydelig tilstedeværelse i amerikanske spillefilmer.[120] Harlow er ett av de 16 Hollywood-ikonene som nevnes i Madonnas sang «Vogue» fra 1990.[121]

Carroll Baker som Harlow i den biografiske filmen Jean Harlow – den platinablonde (1965).

Harlow ble en trendsetter i 1930-årene og var kjent for sine påtegnede øyenbryn og tettsittende, utringede kjoler.[122]

Det fremste varemerket hennes var det platinablonde håret. Hun nevnes som den første blonde sexbomben i Hollywood.[98] Det var flere andre blonde filmstjerner før Harlow, men disse hadde en gyllen blondfarge. Etter gjennombruddet hennes bleket flere andre håret platinablondt, inkludert Bette Davis, Mae West, Carole Lombard, Joan Blondell og Betty Grable.[123] Harlows hårfarge nevnes i Kim Carnes' sang «Bette Davis Eyes» fra 1981.[124] Gwen Stefani kledde seg i lignende stil som Harlow i musikkvideoen til No Doubts sang «It's My Life» fra 2003.[125] I 2012 ble Harlow kåret til ett av tidenes 100 største moteikoner av Time.[126]

Harlow bidro også til at kroppsidealet for kvinner ble endret. Idealet i 1920-årene var å være flatbrystet, men Harlows former bidro til et nytt ideal, som fortsatte de neste tiårene.[127] I Tennessee Williams' teaterstykke Camino Real (1953) drømmer rollefiguren Kilroy om å så Harlows aske som frø, der hvert frø blir til en ny Harlow.[128] I 1999 ble Harlow kåret til århundrets 10. mest sexy kvinnelige stjerne av Playboy.[129]

Harlow skrev i 1930-årene romanen Today is Tonight, som først ble utgitt i 1965. Handlingen i boken utspiller seg på 1920-årene, blant Hollywoods velstående jetsettere.

Etter Harlows død begynte filmselskapene å lete etter en som kunne erstatte henne. MGM signerte kontrakt med Lana Turner noen måneder senere.[130] I begynnelsen 1950-årene ble Marilyn Monroe fremstilt som «den nye Jean Harlow» i media.[131] I 1958 poserte hun som Harlow i en fotoseanse med Richard Avedon.[132] Både Monroe, Jayne Mansfield og Natalie Wood ble vurdert i rollen som Harlow i en biografisk film.[133] Sammenligningen mellom Monroe og Harlow førte til økt interesse for Harlow.

Etter Monroes død i 1962 ble det gjort alvor av planene om en biografisk film om Harlow.[134] Først ble imidlertid Irving Shulmans kontroversielle, bestselgende biografi Jean Harlow: An Intimate Biography (1964) utgitt. Boken skildrer Harlow svært negativt og ble møtt med kritikk fra personer som kjente henne.[135] Shulman antydet blant annet at Harlow fikk nyresvikt som følge av mishandling fra Paul Bern, til tross for at dette er medisinsk umulig.[136]

I 1965 ble det utgitt to biografiske filmer om Harlow. Carroll Baker spilte henne i Jean Harlow – den platinablonde, mens Carol Lynley spilte henne i Harlow. Begge filmene ble dårlig mottatt.[137] Harlow ble spilt av Roberta Collins i musikalkomedien Train Ride to Hollywood (1975).[138]

Harlow opptrer også i flere biografiske filmer om Howard Hughes. Susan Buckner spilte henne i TV-filmen The Amazing Howard Hughes (1977).[139] Harlow ble spilt av Lindsay Bloom i dramafilmen Hughes and Harlow: Angels in Hell, som handler om et angivelig forhold mellom Harlow og Hughes.[140] Gwen Stefani spilte Harlow i dramafilmen The Aviator (2004).[125]

Den 29. september 1933 plasserte Harlow hånd- og fotavtrykkene sine i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre.[67] Hun fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame 6910 Hollywood Blvd. 8. februar 1960.[141]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Merknad
1928 Honor Bound Statist Ubekreftet
Moran of the Marines Statist Ukreditert
Chasing Husbands Statist
  • Kortfilm
  • Ukreditert
1929 Liberty Kvinne i drosje
  • Kortfilm
  • Som Harlean Carpenter
Fugitives Statist Ukreditert
Hvorfor være dydig? Statist Ukreditert
Why Is a Plumber? Statist Kortfilm
Close Harmony Korpike Ukreditert
The Unkissed Man Statist
  • Kortfilm
  • Ukreditert
Double Whoopee Lekker blondine Kortfilm
Thundering Toupees Kortfilm
Masquerade Statist Ukreditert
Bacon Grabbers Fru Kennedy Kortfilm
To sjeler – en tanke Hazel Ukreditert
Prinsgemalen Applauderende kvinne i teaterboksen Ukreditert
This Thing Called Love Statist Ukreditert
Weak But Willing Statist
  • Kortfilm
  • Ukreditert
New York Nights Festpike Ukreditert
1930 Luftens dæmoner Helen Hennes første hovedrolle
1931 Byens lys Statist i restaurantscenen Ukreditert
The Secret Six Anne Courtland
Samfunnets fiende Gwen Allen
Iron Man Rose Mason
Goldie Goldie
Platinum Blonde Anne Schuyler
Beau Hunks Jeanie-Weenie (på bilde)
  • Kortfilm
  • Ukreditert
1932 Three Wise Girls Cassie Barnes
The Beast of the City Daisy Stevens, alias Mildred Beaumont
Rødt hår Lillian «Lil» / «Red» Andrews Legendre
Fristelser Vantine
1933 En dame med erfaring Ruby Adams
Middag kl. 8 Kitty Packard
Bombshell Lola Burns
1934 Den blonde vulkan Edith «Eadie» Chapman
1935 Dagens skandale Mona Leslie
Det gule hav Dolly «China Doll» Portland
1936 Riffraff Harriet «Hattie» / «Hat» Tuttle
Hustru kontra sekretær Helen «Whitey» Wilson
Suzy Suzanne «Suzy» Trent
I fyr og flamme Gladys
1937 Hennes personlige eiendom Crystal Wetherby
Saratoga Carol Clayton Døde mot slutten av innspillingen, men filmen ble likevel fullført

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Grunnet flere søksmål og motsøksmål ble ikke skilsmissen fullført før i januar 1931.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11854599X, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 25469[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID harlowj[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Golden 1991, s. 14.
  7. ^ a b Stenn, s. 10
  8. ^ a b Stenn, s. 13
  9. ^ Stenn, s. 11
  10. ^ a b Stenn, s. 14
  11. ^ Stenn, s. 17
  12. ^ a b Stenn, s. 18
  13. ^ Stenn, s. 19
  14. ^ Stenn, s. 20
  15. ^ Stenn, s. 21
  16. ^ Stenn, s. 23
  17. ^ Stenn, s. 25
  18. ^ Stenn, s. 26
  19. ^ a b Stenn, s. 28
  20. ^ Stenn, s. 29
  21. ^ Stenn, s. 30
  22. ^ Stenn 1993, s. 32.
  23. ^ Golden 1991, s. 43.
  24. ^ Golden 1991, s. 45.
  25. ^ Stenn 1993, s. 33.
  26. ^ Golden 1991, s. 58.
  27. ^ Stenn 1993, s. 35.
  28. ^ Stenn 1993, s. 37.
  29. ^ Golden 1991, s. 52.
  30. ^ Stenn 1993, s. 39.
  31. ^ a b Golden 1991, s. 53.
  32. ^ Stenn 1993, s. 43.
  33. ^ Conway & Ricci 1965, s. 35–37.
  34. ^ Brown 1977, s. 44.
  35. ^ Stenn 1993, s. 50.
  36. ^ Stenn 1993, s. 52.
  37. ^ Stenn 1993, s. 54.
  38. ^ Conway & Ricci 1965, s. 45.
  39. ^ Sennwald, Andre (18. april 1931). «A Hapless Pugilist.». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 14. september 2016. 
  40. ^ Stenn 1993, s. 56.
  41. ^ Conway & Ricci 1965, s. 48.
  42. ^ Conway & Ricci 1965, s. 53.
  43. ^ Stenn, s. 59
  44. ^ Stenn, s. 61
  45. ^ Stenn, s. 65
  46. ^ a b Stenn, s. 66
  47. ^ Stenn, s. 67
  48. ^ a b Stenn, s. 69
  49. ^ Stenn, s. 70
  50. ^ a b Stenn, s. 71
  51. ^ a b Stenn, s. 72
  52. ^ Stenn, s. 74
  53. ^ Golden 1991, s. 80.
  54. ^ Stenn 1993, s. 88.
  55. ^ Parsons 1964, s. 19.
  56. ^ Stenn 1993, s. 94.
  57. ^ Stenn 1993, s. 117–119.
  58. ^ Stenn 1993, s. 124.
  59. ^ Stenn 1993, s. 132.
  60. ^ Golden 1991, s. 116.
  61. ^ Stenn 1993, s. 133.
  62. ^ Golden 1991, s. 122.
  63. ^ Stenn 1993, s. 145.
  64. ^ Conway & Ricci 1965, s. 102–103.
  65. ^ Golden 1991, s. 131.
  66. ^ Parsons 1964, s. 26.
  67. ^ a b Golden 1991, s. 139.
  68. ^ a b Stenn 1993, s. 168.
  69. ^ Conway & Ricci 1965, s. 95.
  70. ^ a b c d Stenn, s. 169
  71. ^ Stenn, s. 171
  72. ^ Stenn, s. 172
  73. ^ a b c Stenn, s. 173
  74. ^ Golden, s. 145
  75. ^ Stenn, s. 180
  76. ^ Stenn, s. 182
  77. ^ Stenn, s. 183
  78. ^ Stenn 1993, s. 266.
  79. ^ Stenn 1993, s. 188.
  80. ^ Conway & Ricci 1965, s. 122.
  81. ^ a b Stenn 1993, s. 187.
  82. ^ Golden 1991, s. 181.
  83. ^ Golden 1991, s. 175–177.
  84. ^ Stenn 1993, s. 194.
  85. ^ Stenn 1993, s. 195.
  86. ^ Golden 1991, s. 189.
  87. ^ Conway & Ricci 1965, s. 143.
  88. ^ Stenn 1993, s. 204.
  89. ^ Golden 1991, s. 192.
  90. ^ Conway & Ricci 1965, s. 147.
  91. ^ Golden 1991, s. 197.
  92. ^ Stenn 1993, s. 210.
  93. ^ Golden 1991, s. 200.
  94. ^ Stenn 1993, s. 213–214.
  95. ^ Parsons 1964, s. 38.
  96. ^ a b Stenn 1993, s. 218.
  97. ^ Golden 1991, s. 206.
  98. ^ a b Jordan 2009, s. 214.
  99. ^ a b c d Stenn, s. 226
  100. ^ Brown 1977, s. 26.
  101. ^ a b Stenn, s. 227
  102. ^ a b c d e Stenn, s. 228
  103. ^ Stenn, s. 230
  104. ^ Stenn, s. 231
  105. ^ Stenn, s. 232
  106. ^ Parsons 1964, s. 40.
  107. ^ Stenn 1993, s. 237.
  108. ^ Golden 1991, s. 215.
  109. ^ Stenn 1993, s. 236.
  110. ^ Golden 1991, s. 216.
  111. ^ Stenn 1993, s. 239, 244.
  112. ^ a b Stenn 1993, s. 238.
  113. ^ Golden 1991, s. 214.
  114. ^ Golden 1991, s. 218.
  115. ^ Brown 1977, s. 138.
  116. ^ Stenn, s. 241
  117. ^ Stenn 1993, s. 242.
  118. ^ Pascal 1964, s. 8.
  119. ^ a b Stenn 1993, s. 240.
  120. ^ «AFI's 100 Years...100 Stars» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. 
  121. ^ Iaboni, Rande (13. august 2014). «With passing of Bacall, all Madonna's 'Vogue' icons have died». CNN.com. Arkivert fra originalen 29. desember 2014. 
  122. ^ Parsons 1964, s. 17.
  123. ^ Golden 1991, s. 37–38.
  124. ^ Sherrow 2006, s. 201.
  125. ^ a b Vineyard, Jennifer (27. oktober 2003). «Gwen Stefani Bumps Off Bandmates In 'It's My Life'» (engelsk). MTV. Arkivert fra originalen 28. juni 2017. 
  126. ^ Schrobsdorff, Susanna (2. april 2012). «All-TIME 100 Fashion Icons: Jean Harlow». Time (engelsk). Besøkt 31. august 2021. 
  127. ^ Pascal 1964, s. 9.
  128. ^ Williams 2008, s. 138.
  129. ^ Cohen 1999, s. 50.
  130. ^ Parsons 1964, s. 47.
  131. ^ Spoto 1993, s. 193.
  132. ^ Spoto 1993, s. 402.
  133. ^ Golden 1991, s. 223.
  134. ^ Nystedt 1964, s. 60.
  135. ^ Nystedt 1964, s. 4–6.
  136. ^ Golden 1991, s. 213.
  137. ^ Stenn 1993, s. 247.
  138. ^ Browning & Picart 2010, s. 176.
  139. ^ David 1978, s. 13.
  140. ^ Burt 2001, s. 195.
  141. ^ «Jean Harlow» (engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 2. februar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Curtis F. (1977). Jean Harlow (engelsk). Pyramid Publications. ISBN 978-0515042474. 
  • Browning, John Edgar; Picart, Caroline Joan (Kay) (2010). Dracula in Visual Media: Film, Television, Comic Book and Electronic Game Appearances, 1921-2010 (engelsk). McFarland. ISBN 978-0786462018. 
  • Burt, Daniel S. (2001). The Biography Book: A Reader's Guide to Nonfiction, Fictional, and Film Biographies of More Than 500 of the Most Fascinating Individuals of All Time (engelsk). Greenwood Publishing Group. ISBN 978-1573562560. 
  • Cohen, Jeff, red. (1999). Playboy's Sex Stars of the Century (engelsk). Playboy Press. ISSN 1082-4650. 
  • Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow (engelsk). Cadillac Publishing Co. 
  • David, Nina (1978). TV season, 76-77 (engelsk). Greenwood Pub Group. ISBN 978-0912700229. 
  • Golden, Eve (1991). Platinum Girl: The Life and Legends of Jean Harlow (engelsk). Abbeville Press. ISBN 978-1558592148. 
  • Jordan, Jessica Hope (2009). The Sex Goddess in American Film, 1930-1965: Jean Harlow, Mae West, Lana Turner, and Jayne Mansfield (engelsk). Cambria Press. ISBN 978-1604976632. 
  • Nystedt, Bob (1964). The True Story of Jean Harlow, Hollywood's All-Time Sex Goddess! (engelsk). Publisher' Development. 
  • Parsons, Louella (1964) [1937]. Linet, Beverly, red. Jean Harlow's Life Story (engelsk) (2 utg.). Dell Publishing. 
  • Pascal, John (1964). The Jean Harlow Story (engelsk). Popular Library. 
  • Sherrow, Victoria (2006). Encyclopedia of Hair: A Cultural History (engelsk). Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0313331459. 
  • Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography (engelsk). HarperCollins. ISBN 978-0060179878. 
  • Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow (engelsk). Doubleday. ISBN 978-0385421577. 
  • Williams, Tennessee (2008). Camino Real (engelsk). New Directions Publishing. ISBN 978-0811218061. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jean_Harlow&oldid=22797030»